Redigerer Hans Birch Dahlerup (avsnitt)

== Revolusjonsår og inn i østerriksk tjeneste ==
Dahlerup var en mann av [[enevoldstiden]] og lite interessert i politikk. Den eneveldige kong [[Frederik VI av Danmark og Norge|Frederik VI]] var den eneste av de tre kongene som han tjenestegjorde under, som han egentlig hadde respekt for. [[Revolusjonsåret 1848|Revolusjonene i 1848]] førte til demokratiske reformer og nasjonale bevegelser i Danmark og flere andre land. Overgangen til et [[konstitusjonelt monarki]] med [[Danmarks grunnlov|grunnloven av 1849]] ble han aldri helt fortrolig med.<ref name="Jørgensen" />

Han nektet for at danskenes sinnelag hadde blitt mer demokratisk:

<blockquote>«Det var kun de omveltninger i formuesforholdene etter [[statsbankerotten (1813)|statsbankerotten]] som hadde rystet samfunnets skillevegger; mulig også regjeringens eller kongenes altfor store lempning etter den nyere tids ideer, hvorav var oppstått en jaging etter popularitet, en smiger for en plump nedlatenhet til de lavere og udannede klasser, deres seder og tone, alt dette i en forening hadde sammenblandet og vulgarisert samfunnsklassene og nedbrutt autoriteten og respekten.»<ref>{{Kilde bok|forfatter=Dahlerup, Hans Birch|år=1912|tittel=Mit Livs Begivenheder: Nyskabelsen af den Østerrigske Marine 1850–1852|side=236|andre=Utgitt av Joost Dahlerup|utgivelsessted=København|forlag=Gyldendal|språk=dansk|oclc=733974006}}</ref></blockquote>

Det uavklarte nasjonale tilhørsforholdet i hertugdømmene [[Hertugdømmet Slesvig|Slesvig]], [[Hertugdømmet Holstein|Holsten]] og [[Hertugdømmet Lauenburg|Lauenborg]], der tysksinnede fikk støtte fra [[Det tyske forbund]], førte til at den [[første slesvigske krig]] brøt ut i mars 1848. Samtidig var det gamle [[admiralitetskollegiet]] i ferd med å omdannes til et marineministerium. Marineminister  [[Christian Christopher Zahrtmann|C.C. Zahrtmann]], som var en gammel venn av Dahlerup, ønsket at Dahlerup skulle ta oppgaven med å sette marinen i stridsdyktig stand. Dahlerup var i dårlig form og sa seg for opptatt med andre oppgaver.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Zahrtmann, Marius Kofoed|år=1927|tittel=Admiral C. C. Zahrtmann. En Mands og en Slægts Historie|utgivelsessted=København|forlag=Gyldendal|språk=dansk|oclc=1002282992|side=41–42 og 153–158}}</ref> Ved våpenstillstanden i august 1848 var danskene på vikende front. Dahlerup utgav et skrift som kritiserte Zahrtmanns sjømilitære strategi.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Dahlerup, Hans Birch|år=1848|tittel=Hvorledes er Krigen ført og hvorledes kunde den have været ført?|utgivelsessted=København|språk=dansk|oclc=464451354}}</ref> Regjeringen mislikte frittalenheten, men så seg best tjent med å la saken ligge. Dahlerup og Zahrtmann ble uvenner.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Zahrtmann, Marius Kofoed|år=1927|tittel=Admiral C. C. Zahrtmann. En Mands og en Slægts Historie|utgivelsessted=København|forlag=Gyldendal|språk=dansk|oclc=1002282992|side=167–170}}</ref><ref name="Bjerg">{{Kilde www|url=https://biografiskleksikon.lex.dk/C.C._Zahrtmann|forfatter=Bjerg, Hans Christian|tittel=C.C. Zahrtmann|verk=Dansk Biografisk Leksikon|utgave=digital|utgiver=lex.dk|besøksdato=26. november 2022|språk=dansk}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Møller, Anders Monrad|år=2014|artikkel=Så gode venner var de vist! Forholdet mellem søofficererne Hans Birch Dahlerup og C. C. Zahrtmann|tittel=Maritimhistoriske artikler. Om kirkeskibe, skippere, sømænd og søkrigsførelse fra 1700-tallet til 1850|andre=Utgitt av M/S Museet for Søfart|serie=Søhistoriske skrifter|bind=25|utgivelsessted=København|forlag=Falcon|isbn=978-87-88802-33-7|språk=dansk}}</ref>

I februar 1849 ble Zahrtmann anmodet av en østerriksk sendemann om å la en erfaren dansk sjøoffiser ta kommandoen over den sønderslåtte østerrikske marinen.<ref name="Topsøe-Jensen" /> At sjøoffiserer gikk i fremmede staters tjeneste, til og med i krigstid, var vanligere før dannelsen av de europeiske [[nasjonalstat]]ene.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Wilson, Evan, Seerup, Jakob og Hammar, Anna-Sara|år=2015|tittel=The education and careers of naval officers in the long eighteenth century: an international perspective|publikasjon=Journal for Maritime Research|bind=17|nummer=1|side=17–33|doi=10.1080/21533369.2015.1024515|språk=engelsk}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Caputo, Sara|år=2021|tittel=Mercenary gentlemen? The transnational service of foreign quarterdeck officers in the Royal Navy of the American and French wars, 1775–1815|publikasjon=Historical Research|bind=94|nummer=266|side=806–826|doi=10.1093/hisres/htab028|språk=engelsk}}</ref>

Den danske regjeringen øynet muligheten for å splitte Østerrike og Preussen, som tevlet om lederskapet i Det tyske forbund, som danskene lå i en uløst konflikt med i hertugdømmene. Zahrtmann la frem tilbudet for Dahlerup, som var motstrebende, men appellerte til «viktigheten av Danmarks sak».<ref name="Topsøe-Jensen" /><ref>{{Kilde bok|forfatter=Sondhaus, Lawrence|år=1989|tittel=The Habsburg Empire and the Sea: Austrian Naval Policy, 1797–1866|side=157–160|utgivelsessted=West Lafayette|forlag=Purdue University Press|språk=engelsk|isbn=978-0-911198-97-3}}</ref><ref name="Dahlerup 5-9">{{Kilde bok|forfatter=Dahlerup, Hans Birch|år=1911|tittel=Mit Livs Begivenheder: Blokaden av Venedig 1849|side=5–9|andre=Utgitt av Joost Dahlerup|utgivelsessted=København|forlag=Gyldendal|språk=dansk|oclc=733974006}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Zahrtmann, Marius Kofoed|år=1927|tittel=Admiral C. C. Zahrtmann. En Mands og en Slægts Historie|utgivelsessted=København|forlag=Gyldendal|språk=dansk|oclc=1002282992|side=175}}</ref> Sjøkrigshistoriker Hans Christian Bjerg antar at Zahrtmann også så en anledning til å bli kvitt «en besværlig og kompetent kritiker».<ref name="Bjerg" />

Den østerrikske sendemannen, greve Károlyi, antok at danskene kunne avse Dahlerup, fordi den danske marinen, i mangel på fiender til sjøs, uansett bare kom til å bli brukt til blokader og som støtte for landstridskreftene.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Benko von Boinik, Jerolim|år=1884|tittel=Geschichte der K.K. Kriegs-Marine während der Jahre 1848 und 1849|side=525–527|andre=Utgitt av krigsministeriets marineavdeling|utgivelsessted=Wien|forlag=I kommisjon hos Gerold & Co.|språk=tysk|oclc=903904854}}</ref>

Dahlerup godtok å søke avskjed fra den danske marinen med [[kontreadmiral]]s rang. Til gjengjeld skulle han beholde sin plass i rangordningen, om han trådte inn igjen.<ref name="Topsøe-Jensen" /><ref name="Dahlerup 5-9" /> Den demokratiske ''[[Kjøbenhavnsposten]]'' mente at Dahlerup lot seg bruke av keisermakten til å undertrykke nasjonale opprør.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Om den Kommandør Dahlerup givne Tilladelse til at indtræde i østerrigsk Tjeneste …|avis=Morgenbladet|utgivelsessted=Kristiania|dato=7. mars 1849|side=2|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_18490307_31_66_1}}</ref>

=== Nasjonalt opprør i Italia ===
[[Fil:Lorenzo butti 1850 fregata venere attaccata brulotto veneto.jpg|mini|Den østerrikske fregatten «Venere» angripes av et venetiansk opprørsfartøy. Maleri av Lorenzo Butti (1850).]]

Ved fredsslutningen etter Napoleonskrigene hadde Østerrike fått kontroll over [[Napoleons italienske kongedømme]] og overtatt italienernes flåte med hovedbase i [[Venezia]]. Den tradisjonelle landmakten satte marinen under hærens kontroll, noe som hadde den ulempen at mange offiserer flyttet mellom hær og marine for å avansere raskere. Dahlerup fikk som viseadmiral og marinens øverstkommanderende også rang av [[feltmarskalk]]løytnant.<ref name="Jørgensen" /><ref name="Sondhaus 1993">{{Kilde artikkel|forfatter=Sondhaus, Lawrence|år=1993|tittel=The Austro-Hungarian Naval Officer Corps, 1867–1918|publikasjon=Austrian History Yearbook|bind=24|side=51–78|språk=engelsk|doi=10.1017/S0067237800005257}}</ref>

I 1848 hadde bestrebelsene for [[Italias samling]] nådd ut i gatene, og Venezia og resten av Nord-Italia gjorde opprør. Østerrikerne mistet sin viktigste flåtestasjon, og øverstkommanderende [[Anton Stephan von Martini]] og hans stab ble tatt til fange. Da Dahlerup tiltrådte, rådet derfor en oppbruddsstemning. Et flertall av italienerne i marinen hadde sluttet seg til opprøret. Østerrikerne satt igjen med få fartøyer i [[Trieste]] og [[Pula|Pola]] og et mannskap av mange nasjonaliteter, som fortsatt hadde italiensk som kommandospråk. De var ikke i stand til å gjennomføre noen effektiv blokade av Venezia.<ref name="Jørgensen" /><ref name="Sondhaus 1993" />

Admiral Dahlerup kom til [[Wien]] i mars 1849. Han fikk foretrede for den unge keiser [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|Frans Josef I]], statsminister [[Felix zu Schwarzenberg]] og krigsminister [[Franz von Cordon]]. Alle gav ham frie hender til å reorganisere marinen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Dahlerup, Hans Birch|år=1911|tittel=Mit Livs Begivenheder: Blokaden av Venedig 1849|side=14–16|andre=Utgitt av Joost Dahlerup|utgivelsessted=København|forlag=Gyldendal|språk=dansk|oclc=733974006}}</ref> I løpet av april 1849 hadde han gjennomgått marinens uniformering, bevæpning, vaktplaner og kost.<ref name="Jørgensen" />

=== Blokaden og gjenerobringen av Venezia ===
[[Fil:Assedio Venezia Chiesa San Geremia (1849).jpg|mini|San Geremia-kirken i Venezia i brann under østerriksk bombardement. I Venezia gjorde østerrikerne militærhistoriens første forsøk på flybombing. De sendte varmluftsballonger med bomber mot byen. Til tross for grundige værobservasjoner kom mange av ballongene ut av kurs.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Hallion, Richard P.|år=2003|tittel=Taking Flight: Inventing the Aerial Age, from Antiquity through the First World War|side=66|forlag=Oxford University Press|språk=engelsk|isbn=978-0-19-028959-1}}</ref> Maleri av Luigi Querena (ca. 1850).]]

Da keiserens armé seiret i [[slaget ved Novara (1849)|slaget ved Novara]] i mars 1849, ble venetianernes allierte, [[Kongedømmet Sardinia|Sardinia-Piemonte]], også tvunget til å trekke sine flåtestyrker ut fra Venezia. Dahlerup satte i verk en sjøblokade av Venezia. Samtidig var [[Venezialagunen]] omringet av store landstyrker, ledet av feltmarskalkløytnant [[Julius von Haynau]], så ingen matforsyninger kom inn til byen. Mens arméen var plaget av sykdom, var marinen forskånet for dette og led få tap i strid.<ref name="Jørgensen" />

De italienske opprørerne kontrollerte nok en havneby, [[Ancona]], som østerrikerne ville hjelpe [[Kirkestaten]] med å gjenerobre. Østerrikernes kommandant [[Franz von Wimpffen]] ønsket bistand fra marinen. Samtidig skulle sjøblokaden av Venezia opprettholdes. Dahlerup foretok et dristig tokt for å rekognosere Anconas sjøbatterier. Deretter ble marinefartøyer satt inn for å bombardere byen. Ancona overgav seg til østerrikerne i juni 1849.<ref name="Jørgensen" />

Blokaden var svekket i Dahlerups fravær, men venetianerne maktet ikke å bryte den. I august 1849 prøvde [[Giuseppe Garibaldi]] og hans geriljakrigere å komme seg inn til Venezia i småbåter. De ble oppdaget av Dahlerups flåtestyrker, som var nær ved å ta Garibaldi til fange. Venezia var nå så herjet av sult og kolera at den venetianske flåten forsøkte å bryte ut, men de unngikk å komme i kamp med østerrikerne før de til sist overgav seg.<ref name="Jørgensen" />

I slutten av august 1849 ble gjenerobringen feiret. «Det var et inntog som i pomp overgikk alt jeg hadde opplevd», mintes Dahlerup, som savnet større anerkjennelse fra sine landsmenn.<ref name="Dahlerup 194-197">{{Kilde bok|forfatter=Dahlerup, Hans Birch|år=1911|tittel=Mit Livs Begivenheder: Blokaden av Venedig 1849|side=194–197|andre=Utgitt av Joost Dahlerup|utgivelsessted=København|forlag=Gyldendal|språk=dansk|oclc=733974006}}</ref> Dahlerup og feltmarskalk [[Josef Wenzel Radetzky von Radetz]] seilte ned [[Canal Grande]], til salutter og flagging. På [[Markusplassen]] fikk de overlevert byens nøkler fra byens embedsmenn og geistlighet. Deretter ble det holdt festgudstjeneste i [[Markuskirken]].<ref name="Dahlerup 194-197" />

Keiseren påskjønnet Dahlerup med ridderkorset av Jernkroneordenen, og med det fulgte friherreverdigheten. Han ble også utnevnt til [[geheimeråd]] ved hoffet. De katolske [[Huset Habsburg|habsburgerne]]s allierte i Kirkestaten, pave [[Pius IX]], tildelte Dahlerup storkorset av Sankt Gregor den stores orden.<ref name="Topsøe-Jensen" />

=== Reorganisering av marinen ===
[[Fil:Angehörige der österreichischen Marine um 1840 Marine-Matrosenkorps, Marineinfanterie und Marineartillerie. Zeitgenössische Darstellung.jpg|mini|upright|Mannskap fra den østerrikske marinen, ca. 1840.]]

Dahlerup satte seg fore å utdanne et sjøoffiserskorps som var lojalt til keiseren. Ingen av de venetianske offiserene som hadde desertert, fikk komme tilbake, men de fleste gastene fikk det. Hovedflåtestasjonen ble lagt til Pola, mens flåtekommandoen og verftene ble lagt til Trieste, og det ble etablert skoler, kaserner og arsenal. Tysk ble kommandospråk.<ref name="Sondhaus 1993" /><ref name="Sondhaus 1994 1-7">{{Kilde bok|forfatter=Sondhaus, Lawrence|år=1994|tittel=The Naval Policy of Austria-Hungary, 1867–1918: Navalism, Industrial Development, and the Politics of Dualism|side=1–7|utgivelsessted=West Lafayette|forlag=Purdue University Press|språk=engelsk|isbn=978-1-55753-034-9}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Sondhaus, Lawrence|år=1989|tittel=The Habsburg Empire and the Sea: Austrian Naval Policy, 1797–1866|side=177–178|utgivelsessted=West Lafayette|forlag=Purdue University Press|språk=engelsk|isbn=978-0-911198-97-3}}</ref>

Dahlerup og hans meningsfeller ville unngå at østerrikernes ambisjoner innen Det tyske forbund førte til at marinen kom under noen slags stortysk kommandostruktur, der prøysserne var mest opptatt av Nordsjøen.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Sondhaus, Lawrence|år=1987|tittel=Mitteleuropa zur See? Austria and the German Navy Question 1848–52|publikasjon=Central European History|bind=20|nummer=2|side=133–134|doi=10.1017/S0008938900012577|språk=engelsk}}</ref> Dahlerup anbefalte å anskaffe nye skip og nytt sjøartilleri. Allerede i løpet av 1850 var østerrikernes sjøstridskrefter vesentlig forsterket. Selv om [[dampskip]] begynte å komme, holdt han for det meste fast ved seilskip som marinens ryggrad.<ref name="Jørgensen" />

Han rekrutterte mange tyske og skandinaviske offiserer og ingeniører for å dele ekspertise.<ref name="Sondhaus 1994 1-7" /> Blant dem var nordmannen [[Ferdinand Wedel-Jarlsberg (1823–1907)|Ferdinand Wedel-Jarlsberg]], som hadde utmerket seg som frivillig på dansk side i den første slesvigske krig. Dahlerup, som nødig ville bli beskyldt for å favorisere sine egne, unngikk å gi skandinaver kommandoen på linjeskip. De to unntakene var Wedel-Jarlsberg og svensken Eric af Klint.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Donko, Wilhelm M.|år=2019|tittel=Baron Ferdinand Julius Wedel-Jarlsberg, ein norwegischer Seeoffizier in österreichischen Diensten|publikasjon=Österreichischen Militärischen Zeitschrift|nummer=4|side=448–457|språk=tysk|issn=0048-1440}}</ref> Likevel ble han beskyldt av de mest tysknasjonale for å «fordanske» marinen.<ref>{{Kilde artikkel|tittel= … Dahlerup, som beskyldes for at ville fordanske den østerrigske Flaade|avis=Morgenbladet|utgivelsessted=Kristiania|dato=26. april 1850|side=2|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_18500426_32_116_1}}</ref> Han prøvde å få slutt på at offiserer ble forfremmet på eget forlangende, eller fordi de var av adelsslekt.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Dahlerup, Hans Birch|år=1912|tittel=Mit Livs Begivenheder: Nyskabelsen af den Østerrigske Marine 1850–1852|side=187–196|andre=Utgitt av Joost Dahlerup|utgivelsessted=København|forlag=Gyldendal|språk=dansk|oclc=733974006}}</ref>

Dahlerup bodde for det meste i en villa ved sjøen i Trieste. Her hadde han også sine to tenåringsbarn på lengre opphold.<ref name="Jørgensen" /> Til tross for en anstrengende stilling skal han, ifølge de som kjente ham fra København, ha blitt i merkbart bedre form i middelhavsklimaet.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Om Viceadmiral Dahlerup …|avis=Morgenbladet|utgivelsessted=Kristiania|dato=26. april 1851|side=2|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_18510426_33_116_1}}</ref>

De mange intrigene i det østerrikske forsvaret tæret på Dahlerup. Han fornemmet at han ikke lenger hadde keiserens fulle tillit, og ryktene begynte å gå om hans avgang. I juli 1851 ble Dahlerup formelt meddelt avskjed av keiserens generaladjutant [[Karl Ludwig von Grünne]]. Han ble tilbudt en stilling som marineinspektør, men var innstilt på å dra hjem.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Dahlerup, Hans Birch|år=1912|tittel=Mit Livs Begivenheder: Nyskabelsen af den Østerrigske Marine 1850–1852|side=221–230|andre=Utgitt av Joost Dahlerup|utgivelsessted=København|forlag=Gyldendal|språk=dansk|oclc=733974006}}</ref> Krigsminister [[Anton Csorich]] tildelte ham en livsvarig pensjon. Dahlerup ble forsikret om at pensjonen ikke ville stå i veien for å tre inn i dansk tjeneste igjen. «Hvor meget han heri bedrog seg selv eller meg, fikk jeg meget snart se», skrev han i sine erindringer.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Dahlerup, Hans Birch|år=1912|tittel=Mit Livs Begivenheder: Nyskabelsen af den Østerrigske Marine 1850–1852|side=239–240|andre=Utgitt av Joost Dahlerup|utgivelsessted=København|forlag=Gyldendal|språk=dansk|oclc=733974006}}</ref>