Redigerer Hans Bernd Gisevius (avsnitt)

=== Etterkrigstiden ===
Etter [[andre verdenskrig]] ble Gisevius innkalt som vitne ved [[Nürnbergprosessen]]. Han vitnet mot [[Hermann Göring]], [[Wilhelm Keitel]] og [[Ernst Kaltenbrunner]], og vitnet til forsvar for [[Hjalmar Schacht]] og [[Wilhelm Frick]]. 

Han ble også utspurt av aktor [[Robert H. Jackson]] om [[Riksdagsbrannen]], og mente da å ha grunnlag for at på grunnlag av Adolf Hitlers ønske om et propagandakupp forut for riksdagsvalgene hadde [[Joseph Goebbels]] fått ideen å sette Riksdagsbygningen i brann og se til at kommunistene fikk skylden. Aksjonen skal ha blitt gjennomført av en ti mann sterk SA-Kommando, som den 28. februar 1933, dekket av [[Hermann Göring]], benyttet seg av en tunnel mellom riksdagspresidentens palé og selve riksdagsbygningen, og rigget til slik at brann skulle bryte ut.<ref>''Der Prozess gegen die Hauptkriegsverbrecher vor dem Internationalen Militärgerichtshof, Nürnberg, Bd. 12, Nürnberg 1947'', s. 276ff.; se også Alexander Bahar og Wilfried Kugel: ''Der Reichstagsbrand. Wie Geschichte gemacht wird''. Berlin 2001, s. 542ff.</ref> 

Samme år utgav Gisevius sine memoarer, ''Bis zum bitteren Ende'', om sitt motstandsarbeid mot nazistene. Han ville etter eget utsagn ta bort noe av glorien fra kuppmakerne av 29. juli, for å forhindre en uberettiget mytologisering. I stedet talte han om deres feil og vaklende handlekraft, og om at han hadde delaktighet i en felles skyld.<ref>Gisevius, Bis zum bitteren Ende, S. 202, s. 368 og S. 372, etter Lothar Kettenacker: ''Die Haltung der Westalliierten gegenüber Hitlerattentat und Widerstand nach dem 20. Juli 1944''. I: Gerd R. Ueberschär (Hrsg.): ''Der 20. Juli 1944. Bewertung und Rezeption des deutschen Widerstandes gegen das NS-Regime.'' Bund, Köln 1994, s. 19–37, her s. 27f.</ref> Den negelske oversettelsen kom noen år etter, med forord av Allen W. Dulles, som der meddelte at han selv hadde hjulpet med Gisevius' flukt fra Berlin.<ref>Lothar Kettenacker: ''Die Haltung der Westalliierten gegenüber Hitlerattentat und Widerstand nach dem 20. Juli 1944'', s. 23.</ref>
  
Fra 1950 til 1955 var Gisevius direktør ved ''Council of World Affairs'' i [[Dallas]] i [[Texas]]. Deretter bodde han i flere år i [[Vest-Berlin]], deretter i Sveits. I 1960-årene motsatte den tidligere SA-Sturmführer [[Hans Georg Gewehr]] sivilrettslig mot påstanden om at han hadde vært med på å tenne riksdagsbrannen i 1933, altså at det ikke var riktig det Gisevius hadde hevdet uner Nürnbergprosessen, i sin bok ''Bis zum bitteren Ende'' og atter i ukeavisen ''[[Die Zeit]]''. Landsretten i Düsseldorf førbød Giseviut i 1969 å gjenta påstanden, og dømte ham til å betale skadeserstatning på rundt 30.000 DM.<ref>Alexander Bahar und Wilfried Kuge]: ''Der Reichstagsbrand. Wie Geschichte gemacht wird''. edition q, Berlin 2001. s. 787-792, særlig s. 791f.</ref> 

Gisevius' etterlatte papirer befinner seg i arkivet i [[ETH Zürich|Eidgenössischen Technischen Hochschule Zürich]].