Redigerer Han-dynastiet (avsnitt)

==Det østlige Han==
[[fil:Han Chronicle Empress Deng.JPG|thumb|Opptrykk av biografien over Keiserinne Deng (d. 121 e.Kr), gift med Keiser He (Han Hedi). Han-krønikerne, 10. Östasiatiska Museet, Stockholm.]]
[[File:Green glazed pottery dog Eastern Han 25CE 220CE.jpg|thumb|[[Grønnglasert keramikk|Grønnglasert]] hund, [[Østlige Han]], 25-220 e.Kr.]]
Tiden etter Wang Mangs interregnum og frem til dynastiets fall kalles Det østlige Han eller Det senere Han.

De problemer man hadde slitt med under det vestlige Han, ble ikke løst ved det vestlige Han. Men de ble skjøvet ut i tid. Man kan si at Han-keiserne nå ikke hadde småbøndene som en slags motvekt mot storgodseierne. 

Under det østlige Han kom det til enda større befolkningsendringer, med folkeforflytninger fra nord og inn på det sentrale slettelandet i [[Sichuan]] og til områdene langsetter [[Yangtze]]floden. Grunnen til det var primært den fortsatte uroen blant de tidligere nomader i nord (Sør-Xiongnu, proto-tibetanere). Omkring år [[107]] gjennomførte keiserdømmet en generell tilbaketrekning fra de nordvestlige områder av keiserriket. Mange av de bøndene og tidligere soldater som slik fikk sine røtter rykket opp derfra, trakk sørover på søken etter nytt land. Der ble de avhengige av storgodseierne, som kunne bygge opp enda større formuer og skaffet seg slagkraftige militser. Slik ble den reelle makt stadig mer desentralisert. 
[[Fil:Han provinces.jpg|thumb|250px|left|Han-dynastiets provinser i år 189]]
Han-dynastiets undergang begynte under keiser [[Han Lingdi|Ling]] (168-189). Det begynte med uroligheter og røverbander. Så brøt [[de gule turbaners opprør]] ut i 184; det var ledet av Zhang-brødrene. Snart hadde opprøret spredt seg over hele keiserriket. For å komme på høyde med situasjonen utstyrte keiseren sine provinsguvernører og generaler med vide fullmakter; dermed likviderte han som utilsiktet bivirkning sentralregjeringens reelle makt. Også den sosial-religiøse bevegelsen ''[[Fem skjepper ris]]'' opprørerne under [[Zhang Daoling]] og hans barnebarn [[Zhang Lu]], som på dette tidspunkt, i [[190]], kontrollerte et keiseruavhengig territorium rundt [[Hanzhong]]. 

Etter keiser Lings død brøt det ut en arvefølgestrid i hovedstaden. General [[Dong Zhuo]] ble den sterkeste, og han innsatte og kontrollerte den siste Han-keiser, [[Han Xiandi|Xian]], til han selv ble offer for en sammensvergelse og ble myrdet. 

Nå rådet det borgerkrig. I år 196 bemektiget general [[Cao Cao]] seg keiserens person og forsøkte å gjenforene riket. Hans forsøk slo feil ved [[slaget ved Chibi]] (vinteren [[208]]), og han måtte godta at Yangtze ble sørgrensen for hans maktområde. Sør for Yangtze dannet [[krigsherre]]ne [[Liu Bei]] og [[Sun Quan]] egne riker. 

Cao Cao døde tidlig [[220]], og hans sønn [[Cao Pi]], som til å begynne med var keiserens mann, men etter bare noen måneder avsatte keiseren og utnevnte seg selv til keiser av [[Wei-dynastiet]]. Med dette begynte [[de tre rikers tid]] i Kina.