Redigerer Halldis Moren Vesaas (avsnitt)

=== Gjendikter ===
[[Fil:DetNorskeTeatret.JPG|thumb|Hun var mye brukt som gjendikter hos [[Det norske teatret]].]]
Det er registrert nærmere 50 gjendiktninger av henne for teatret. Den første, ''Klokkene i Corneville'' av Clairville & Gabet, ble oppført i 1940. Blant de siste var [[Molière]]s ''Tartuffe'' og [[Bertolt Brecht|Brecht]]s ''Tolvskillingsoperaen''. Den siste registerte, [[Edmond Rostad]]s komedie om [[Cyrano de Bergerac]] ferdigstilte hun i desember 1993, 86 år gammel. 
Hun oversatte fra [[fransk]], [[engelsk]] og [[tysk]]. Gjendiktningene kom regelmessig gjennom hele karrieren hennes, men hun fikk flere oppdrag og særlig oppmerksomhet rundt sine gjendiktninger på 1970- og 1980-tallet, da hun var nynorskens og Det Norske Teatrets ''grande dame''.{{tr}}

Allerede i 1960 fikk hun [[Bastianprisen]] for [[Racine]]s ''Fedra'', en gjendiktning som tok henne tre år. En kritiker<ref>Sitert etter Marie Aalen og Eva Falck «Lyrisk dronning og lærd dame» i ''Festskriftet'', 1987</ref> skrev:

{{Sitat|Racine var elegant, men fru Halldis ligger ikke en tomme etter ham. Fransk er et rikt språk, men det er nynorsk også. Aleksandriner er djevelens verk med sine strenge krav [...] men fru Halldis tar alle hindere.}}

[[Edvard Hoem]] skriver i etterordet til hennes ''Dikt i omsetjing'' (1993)

{{Sitat|Når omsetjaren Halldis vil ha både det opphøgde og det råe og upolerte, er det for så vidt i tråd med den livshaldninga som pregar mange av dei kvinnene ho har gitt norsk røyst, og den medvitne, feminine tonen i hennar eigne dikt.}}

Selv skriver hun blant annet i innledningen til [[Bertolt Brecht|Brecht]]s ''Tolvskillingsoperaen''<ref>Utgitt på Samlaget 1992, forordet gjengitt i ''Livet verdt''.</ref> om gjendikterens dilemmaer:

{{Sitat|Den største vansken for ein Tolvskillings-omsettar er sjølvsagt alle songtekstane, få skikk på dei, og få dei til å passe til Weils ganske innfløkte melodiar. Men den språklege rikdommen er óg vanskeleg å berge over i eit nytt språk. Nær sagt alle personane her er språklege snobbar, vil gjerne snakke fint, men drattar ustanseleg ned i kjeftbruk og råprat. For å få til ei slik fallhøgd, og i det heile få til språkleg variasjon, har eg iblant gått enda lenger enn Brecht sjølv, bl.a. ved å la personane bruke framandord som dei sjølvsagt brukar feil, og ved å nytte ord som tilmed for Brecht var tabu den gong han skreiv Tolvskillingsoperaen.}}