Redigerer H.C. Andersen (avsnitt)

=== H.C. Andersen og Norge ===
Andersen opplevde nordmenn som utrivelige, uoppdragne som de «norske Børn» han iblant traff hjemme hos Collins, arrogante som [[J.S. Welhaven]], høyrøstede og skrytende. [[Henrik Wergeland]] tok han seg ikke bryet med å lese, og da [[Bjørnstjerne Bjørnson]] vakte oppsikt i København fra 1856 og fremover, bekreftet det bare Andersens oppfatninger. Byen [[Silkeborg]] beskrev han som «kjedelig og bevidst som en Nordmand».<ref>[[Francis Bull]]: «H.C. Andersen og Bjørnson», ''Essays'' (s. 135), Gyldendal forlag, Oslo 1964</ref>

Men 28. april [[1861]] traff Andersen omsider Bjørnson mens de begge var i [[Roma]], og møtet gikk over all forventning. Bjørnson skrev til kritikeren Clemens Petersen:<ref>{{Kilde www |url=https://www.bibsent.no/mitt-halve-liv-bjornstjerne-bjornsons-vennskap-med-clemens-petersen-og-andre-menn-9788230000069 |tittel=Bjørnsons vennskap med Clemens Petersen |besøksdato=2021-08-02 |arkiv-dato=2021-08-02 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210802063722/https://www.bibsent.no/mitt-halve-liv-bjornstjerne-bjornsons-vennskap-med-clemens-petersen-og-andre-menn-9788230000069 |url-status=død }}</ref> «Ham selv blev jeg naturligvis ganske mageløst forelsket i, og jeg tror det var gjensidigt.» Andersen skrev at Bjørnson «kom mig så hjertelig imøde, jeg synes særdeles godt om ham».<ref>Francis Bull: «H.C. Andersen og Bjørnson», ''Essays'' (s. 137)</ref>

På den tid hadde Andersen en skisse til eventyret ''Laserne'' <ref>[https://www.andersenstories.com/da/andersen_fortaellinger/laserne Eventyret ''Laserne'']</ref> (= Fillene) liggende. I denne skissen er den norske fillen særdeles brautende («Jeg er norsk, og når jeg siger, jeg er norsk, så tror jeg at have sagt nok!»). 14. mai 1861 inviterte Andersen [[Jonas Collin]] og Bjørnson på kjøretur i Roma, og da Bjørnson fortalte om sin [[trilogi]] ''Sigurd Slembe'', fortalte Andersen ham om ''Laserne''. Samme kveld fant han frem kladden og begynte å omarbeide den, slik at det norske innslaget fremstår adskillig mer sympatisk. [[Ironi]]sk nok satt Bjørnson selv som tilhører til et eventyr der han intetanende hadde medvirket til kladden - og nå igjen til den endelige versjonen.<ref>Francis Bull: «H.C. Andersen og Bjørnson», ''Essays'' (s. 140)</ref>