Redigerer George Meade (avsnitt)

=== Meade og Grant ===
Da generalløytnant [[Ulysses S. Grant]] ble utnevnt til øverstkommanderende for alle Unionens styrker i mars 1864, tilbød Meade å trekke seg, men Grant avslo og Meade og Army of the Potomac ble underordnet ham. Grant satte opp sitt hovedkvarter med Meade i resten av krigen, noe som førte til gnisninger over det nære overoppsynet han ble underlagt. Etter en hendelse i juni 1864 hvor Meade disiplinerte reporteren Edward Cropsey fra avisa ''[[The Philadelphia Inquirer]]'' for en ufordelaktig artikkel, ble alle i pressen som var tilknyttet hans hær enige om kun å nevne Meade i forbindelse med tilbakeslag. Meade kjente tydeligvis ikke til denne avtalen, og Meade ble sint da reporterne gav all æren til Grant.<ref name="S1296">Sauers, s. 1296.</ref>

Meade og Grant hadde forskjellige uenigheter som førte til ytterligere friksjon mellom dem. Grant førte en utmattelseskrig i [[Overland-felttoget]] mot Robert E. Lee, og han var villig til å tåle tidligere uakseptable tapstall siden han visste at unionshæren kunne erstatte sine soldater, mens Konføderasjonen ikke hadde denne muligheten. Meade hadde derimot blitt en mer forsiktig general og var mer bekymret for meningsløsheten i å angripe skyttergravsstillinger, til tross for sine aggressive prestasjoner i mindre kommandoer i 1862. De fleste av de blodige tilbakeslagene hæren hans led i Overland-felttoget var beordret av Grant, og de aggressive manøvrene som til slutt fanget Lee i skyttergravene rundt Petersburg var også Grants initiativ. Måten som Grant av og til foretrakk å behandle underordnede som han tok med seg fra [[den vestlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen|den vestlige krisskueplassen]], økte frustrasjonen for Meade. Et godt eksempel på dette var Grants innblanding i Meades ledelse av generalmajor [[Philip Sheridan]]s kavalerikorps. Meade hadde insistert på at Sheridans styrker skulle utføre tradisjonelle kavalerifunksjoner som rekognosering, beskytte hæren og bevokte hærens tog, men Sheridan gikk direkte til Grant og skaffet seg tillatelse til å utføre et strategisk raid mot Konføderasjonens kavaleri og Richmond.<ref>Jaynes, s. 114-15. Sauers, s. 1296.</ref>
[[Fil:Meade Staff.jpg|thumb|Generalene George G. Meade, [[Andrew A. Humphreys]] og staben i [[Culpeper (Virginia)|Culpeper]] utenfor Meades hovedkvarter i 1863.]]
Meade presterte vanligvis effektivt under Grants overoppsyn i Overland-felttoget og [[beleiringen av Petersburg|Richmond-Petersburg-felttoget]], men noen få tilfeller av dårlig dømmekraft plettet hans ettermæle. Under [[slaget ved Cold Harbor]], rettledet Meade sine korpskommandanter for dårlig, og han insisterte ikke på at de utførte rekognosering før deres katastrofale frontalangrep. 

På uforklarlig vis skrev Meade til sin kone umiddelbart etter angrepet og uttrykte stolthet over at det var han som beordret angrepet. I de innledende angrepene på Petersburg, sviktet igjen Meade med å koordinere angrepene fra sine korps før general Lee kunne forsterke linja. Dette førte til en ti måneders lang stillstand, [[beleiringen av Petersburg]]. Han godkjente planen til generalmajor [[Ambrose Burnside]] om å plassere eksplosiver i en gruve under den konfødererte linja øst for Petersburg, men i siste minutt endret han Burnsides planer om å lede angrepet med en veltrent [[afro-amerikanere|afro-amerikansk]] divisjon som var drillet til denne oppgaven, og instruerte ham om å ta en mindre politiske sjanse og sette inn en utrent og dårlig ledet hvit divisjon. Det resulterende [[slaget ved the Crater]] var en av de største fiaskoene i krigen. I alle disse tre tilfellene bærer Grant noe av ansvaret siden han godkjente Meades planer, men Meade presterte ikke på det kompetansenivået han viste ved Gettysburg.<ref>Jaynes, s. 156-69; Davis, s. 39-52, 64-88.</ref>

Grant ba om at Meade skulle forfremmes til generalmajor i den regulære hæren etter Spotsylvania. I et telegram til krigsminister [[Edwin Stanton]] den 13. mai 1864, slo Grant fast at «Meade har mer enn møtt mine beste forhåpninger. Han og [[William Tecumseh Sherman]] er de beste offiserene for store kommandoer jeg har vært i kontakt med.»<ref>Grant, kapittel LII. Han sa videre at «jeg ønsker ikke å se noen av disse forfremmelsene på dette tidspunktet dersom jeg ikke får se begge.»</ref> Meade følte seg neglisjert da hans velfortjente forfremmelse ble behandlet etter Sherman og Philip Sheridan, den siste var hans underordnede.<ref>Eicher, s. 703; Warner, s. 644. Sherman ble utnevnt den 12. august 1864 og bekreftet 12. desember med dato for graden den 12. august. Sheridan ble utnevnt 14. november med dato for graden 8. november. Meade ble ikke utnevnt før 26. november, men datoen for graden hans ble satt til 18. august, noe som teknisk sett betød at han hadde høyere rang enn Sheridan, men han var flau over at navnet hans ikke ble ført frem først. [[USAs senat]] bekreftet Sherman og Sheridan den 13. januar 1865, Meade den 1. februar. Senere ble Sheridan forfremmet til generalløytnant over Meade den 4. mars 1869, etter at Grant ble president og Sheridan ble øverstkommanderende for US Army.</ref> Men datoen for hans grad betød at på slutten av krigen, var det kun Grant, [[Henry Wager Halleck|Halleck]] og Sherman som hadde høyere grad enn ham.<ref>Eicher, s. 701-02.</ref> Han kjempet i [[Appomattox-felttoget]], men det var Grant og Sheridan som fikk det meste av æren. Han var ikke tilstede da Robert E. Lee overgav seg ved [[Appomattox Court House]]<ref name="S1296" />.