Redigerer George Harrison (avsnitt)

== Som soloartist ==
Etter at The Beatles ble oppløst i 1970 utga George Harrison et antall album som ble kritikerroste, kommersielle suksesser. Det første  var trippelalbumet ''[[All Things Must Pass]]'' som besto av to plater med Harrison-sanger og en tilleggsplate med vokalløse improviserte opptak med en rekke musikere. Albumet var også det aller første trippelalbumet av en enkeltartist i rockehistorien.

Det inkluderte listetoppen «[[My Sweet Lord]]», men Harrison ble senere saksøkt for å ha plagiert en [[The Chiffons]]-singel fra 1963 ved navn «He's So Fine». Harrison har benektet at det var et bevisst tyveri, men han tapte i retten i 1976. Kjennelsen bygget på at Harrison hadde brukt en «ubevisst plagiat» av Chiffons melodi som basis for sin sang. Krangling over skadeserstatningen trakk inn på 1990-tallet, da manager [[Allen Klein]] skiftet side og kjøpte Bright Tunes, som hadde utgitt «He’s So Fine», og deretter fortsatte sakene mot Harrison. Til slutt endte Harrison opp som eier av begge sangene.

=== Veldedighetskonsert for Bangladesh ===
Harrison var sannsynligvis den første rockmusikeren som organiserte en stor veldedighetskonsert i og med [[The Concert for Bangladesh]], som gikk av stabelen den 1. august 1971 og trakk over 40&nbsp;000 mennesker til to konserter i [[New York]]s [[Madison Square Garden]] i den hensikt å skaffe nødhjelp til ti millioner flyktninger fra krigen i [[Bangladesh]]. Ravi Shankar, som selv kom fra Bengal-området, og hadde vært sentral i å gjøre Harrison oppmerksom på den humanitære katastrofen som var i ferd med å utfolde seg, åpnet konserten. Avslutningen var en opptreden av [[Bob Dylan]], som etter en motorsykkelulykke i 1966 knapt spilte offentlig; dette var første gang på to år. Blant andre medvirkende fant man Eric Clapton, [[Leon Russell]], [[Badfinger]], [[Billy Preston]] og Harrisons gamle kompis fra The Beatles, [[Ringo Starr]].

Skatteproblemer og omstridte utgifter førte til at mye av pengene fra konsertene ble forsinket, men tross dette genererte konserten og den etterfølgende platen og filmen millioner av dollar til hjelpearbeidet. Plateselskapet [[Apple Records]] har i 2005 utgitt en nyprodusert utgave av konsertene på [[DVD]] og [[CD]] med en god del ikke tidligere utgitt materiale, blant annet en øving av «[[If Not for You]]» med Harrison og Dylan. Alle honorarer fra salget går fortsatt til [[UNICEF]].{{tr}}

I tillegg til sine egne sanger fra denne tiden skrev eller produserte Harrison en rekke sanger for Ringo Starr («[[It Don't Come Easy]]», «[[Photograph (Ringo-sang)|Photograph]]») og spilte også på flere sanger for John Lennon («[[How Do You Sleep?]]»), [[Harry Nilsson]] («You're Breakin' My Heart»), [[Badfinger]] («Day After Day»), [[Billy Preston]] («That's The Way God Planned It») og [[Cheech og Chong]] («Basketball Jones»).

=== Turnévirksomhet ===
[[Fil:George Harrison 1974 (cropped).jpg|thumb|left|upright|George Harrison i 1974.]]
Harrisons neste album var ''[[Living in the Material World]]'' i 1973. «Give Me Love (Give Me Peace on Earth)» ble en hit, og «[[Sue Me, Sue You Blues]]» omhandlet hans erfaringer med jussen, men generelt syntes de fleste at albumets religiøse tone ble litt i meste laget.

I 1974 utga Harrison albumet ''[[Dark Horse]]'', og på samme tid begynte en omfattende konsertturné i USA, som ble kritisert for sitt lange åpningsnummer med Ravi Shankar & Friends, for Harrisons hese stemme og for hans stadige religiøse prekener til publikum. Albumet nådde høyt opp på listene i USA, men var en fiasko i Storbritannia, som en følge av kombinasjonen dalende interesse og negativ kritikk. Singelen «[[Ding Dong, Ding Dong]]» fikk en viss oppmerksomhet, særlig for sin enkle sangtekst som stort sett besto av tittelen sunget om og om igjen, men den ble en radiofavoritt som ofte spilles i tilknytning til nyttårsfestlighetene.

:''Ring out the old/Ring in the new''
:''Ring out the old/Ring in the new''
:''Ding-dong, ding-dong/Ding-dong, ding-dong''

=== Ekteskap med Olivia Harrison===
Mens Harrison forberedte sin 1974-turné i [[Los Angeles]], innviet han kontorene til sitt nye plateselskap [[Dark Horse Records]] (distribuert av [[A&M Records]]) på La Brea Avenue. Her møtte han [[Olivia Harrison|Olivia Trinidad Arias]], som var rekruttert til å arbeide i selskapet sammen med [[Terry Doran]] fra Apple og [[Jack Oliver]], som var hentet over fra [[London]] for å styre Dark Horse Records. Forholdet mellom Harrison og Arias utviklet seg under tiden mens bandet øvet, og det endte med at Arias slo følge med George på turneen.

Harrisons kone Pattie Boyd hadde forlatt ham til fordel for hans gamle venn Eric Clapton. Harrison skrev en satirisk sang om paret, som ble innspilt uten medmusikere på albumet ''Dark Horse''. Etter at Harrison møtte Olivia og hun ble boende fast hos ham i [[Friar Park]] ved [[Henley-on-Thames]] i England, ble etterhvert forholdet til Clapton og Boyd bedre.

Etter turneen dro Harrison tilbake til England og pendlet de neste årene mellom hjemmet og Los Angeles, mens Dark Horse utga et lite antall innspillinger med artister som [[Splinter (album)|Splinter]], [[Attitudes]] og Ravi Shankar. Harrison planla også å utgi sine egne plater på Dark Horse når hans kontrakt med [[EMI]] utløp.

=== Helseproblemer ===
Stilt overfor mediaspekulasjoner om en mulig gjenforening av The Beatles, var George Harrison den som var minst villig til å kommentere teoriene, og han fortalte pressen i 1974 at selv om han ikke hadde noe imot å jobbe sammen med John Lennon og Ringo Starr, kunne han ikke tenke seg å være i band sammen med Paul McCartney igjen.

Hans siste album for plateselskapet EMI (og Apple Records) var ''[[Extra Texture (Read All About It)]]'' som hadde omslag i tekstil og inneholdt to singler «You» og «This Guitar (Can’t Keep From Crying)» som ble Apples siste singelutgivelse i 1975.

Etter at Harrison tidlig i 1975 ble løst fra sin amerikanske kontrakt med Capitol Records, sto plateselskapet fritt å benytte både innspillinger fra Beatles-tiden og innspillinger fra solokarrieren på Apple på samme plate. ''[[The Best of George Harrison]]'' kombinerte musikerens beste Beatles-sanger med en lite utvalg av hans beste soloarbeider. Harrison gjorde klart at han var irritert over utvalget av låter og det faktum at han ikke ble spurt om sine synspunkter. Platen kom ikke inn på listene i Storbritannia.

Personlige og forretningsmessige problemer hopet seg opp for Harrison i løpet av 1976, og da fristen for hans første Dark Horse-album, oppkalt etter hans alder på det tidspunkt – ''[[Thirty Three & 1/3]]'' – nærmet seg, led han av [[hepatitt]] og maktet ikke å fullføre produksjonen. Etter at A&M truet med å saksøke ham, kjøpte [[Warner Bros. Records|Warner Brothers Records]] ut Harrisons Dark Horse-kontrakt fra A&M, noe som ga ham tid til å gjenvinne helsen.

''Thirty Three & 1/3'' ble hans mest suksessrike album fra slutten av 1970-tallet og inneholdt sangene «[[This Song]]» (en satire over rettssaken om «My Sweet Lord») og «[[Crackerbox Palace]]» (en humoristisk og surrealistisk selvbiografisk tilbakeskuende sang, der tittelen refererte til navnet på komikeren [[Lord Buckley]]s tidligere lille hjem i [[Hollywood]] i [[California]], som Harrison hadde besøkt, og der ‘Mr. Grief’ i sangen hadde vært Buckleys manager).

Etter Harrison andre giftemål og fødselen til sønnen [[Dhani Harrison]] fikk hans neste album (1979) tittelen ''[[George Harrison (album)|George Harrison]]''. Det inneholdt sanger som «[[Blow Away]]», «[[Love Comes to Everyone]]» og «[[Faster]]». Den første sangen hadde en elektrisk slidegitar i introduksjonen og ble en populær singel sist på 1970-tallet.