Redigerer Georg V av Storbritannia (avsnitt)

== Konge og keiser ==
[[6. mai]] [[1910]] døde kong Edvard VII, og fyrsten av Wales tok over tronen. Georg var nå kong Georg V og Mary var dronning. Georg hadde aldri likt sin kones vane for å signere offisielle dokumenter og brev med «Victoria Mary», og han insisterte på at hun kvittet seg med ett av navnene. Ingen av dem mente at hun skulle bli kalt dronning Victoria, så dermed endte det med dronning Mary.<ref>Pope-Hennessy, s.421</ref> Kroningen fant sted i [[Westminster Abbey]] den [[22. juni]] [[1911]].<ref name="dnb" /> I 1911 reiste kongen og dronningen til [[India]] på grunn av [[Delhi-durbarene|Delhi-durbaren]] den [[12. desember]], hvor de ble presentert for et samlet publikum av indiske geistlige og fyrster som keiserinne og [[keiser av India]]. Georg bar den nyskapte [[Imperial Crown of India]] under seremonien. Senere reiste keiseren og keiserinnen gjennom India, hvor de besøkte landsmenn. Georg benyttet muligheten til å jakte tigere og skjøt til sammen 21 stykker.<ref>Rose, s.136</ref> Den 18. desember 1913 skjøt Georg over 1 000 [[fasan]]er på seks timer<ref>Omtrent én fugl per 20 sekunder.</ref> ved hjemmet til [[Baron Burnham|Lord Burnham]], men selv han måtte medgi at han «gikk litt for langt» den dagen.<ref>{{Cite book|first=HRH The Duke of |last=Windsor |authorlink=Edward VIII of the United Kingdom|title=A King’s Story |publisher=Cassell and Co |location=London |year=1951|pages=pp.86-87}}</ref>

=== Første verdenskrig ===

Fra 1914 til 1918 var Storbritannia i [[Første verdenskrig|krig]] med [[Tysklands historie (1871–1918)|Tyskland]]. Den tyske keiseren [[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelm II]], som for britene symboliserte alt det grusomme med krig, var kongens fetter. Dronning Mary var datteren til [[Hertug av Teck|hertugen av Teck]], en etterkommer av det tyske [[Liste over Württembergs regenter|kongehuset i Württemberg]], selv om både hun og hennes mor var britiske.

Kongens farfar var [[Albert av Sachsen-Coburg-Gotha|prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha]]; kongen og hans barn bar titlene «prins» og «prinsesse» av Sachsen-Coburg og Gotha og hertug og hertuginne av Sachsen. Kongen hadde svogere, fettere og kusiner som var britiske, men som bar tyske titler som for eksempel hertug og hertuginne av Teck, prins og prinsesse av Battenberg, prins og prinsesse av Hesse og ved Rhinen, og prins og prinsesse av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenberg. Forfatter [[Herbert George Wells|H. G. Wells]] skrev om Storbritannias «fremmede og uinspirerende forsamling», og Georg kom med det velkjente svaret: «Jeg kan sikkert være uinspirerende, men jeg er pokker ikke fremmed.»<ref>{{Cite book|authorlink=Harold Nicolson|last=Nicolson  |first=Sir Harold |title=King George the Fifth: His Life and Reign |url=https://archive.org/details/kinggeorgefifthh0000nico|publisher=Constable and Co|location=London |year=1952|pages=p.308}}</ref>

Den [[17. juli]] [[1917]] kom Georg V med en kunngjøring, som endret navnet på det britiske kongehuset fra det tysklåtende [[Sachsen-Coburg-Gotha|huset Sachsen-Coburg-Gotha]] til [[huset Windsor]], for å berolige de britiske nasjonalistiske følelsene. Han gav også navnet Windsor som etternavn til alle etterfølgere av dronning Victoria som da levde i Storbritannia, ekskludert kvinner som giftet seg inn i andre familier og deres etterkommere.<ref>{{Kilde www
 |url = http://www.royal.gov.uk/output/page3379.asp
 |tittel = The official website of the British Monarchy
 |besøksdato = 2007-03-02
 |besøkt_dag_måned = 
 |besøkt_måned_dag = 
 |besøksår = 
 |forfatter = 
 |etternavn = 
 |fornavn = 
 |forfatter_url = 
 |medforfattere = 
 |utgivelsesdato = 
 |år = 
 |måned = 
 |format = 
 |verk = 
 |utgiver = 
 |sider = 
 |språk = 
 |doi = 
 |arkiv_url = 
 |arkivdato = 
 |sitat = 
}}</ref>

Til slutt, på vegne av diverse britiske slektninger, forbød han bruk av tyske titler og gav britisklåtende etternavn. Georg kompenserte sine slektninger ved å gi dem i den britiske adelstitler. Dermed ble fetteren, [[Louis Mountbatten, 1. marki av Milford Haven|prins Louis av Battenberg]], til Louis Mountbatten, første [[marki]] av Milford Haven, mens svogeren, [[Adolphus Cambridge, 1. marki av Cambridge|hertugen av Teck]], ble til Adolphus Cambridge, første marki av Cambridge. Andre, slik som prinsesse [[Marie Louise av Schleswig-Holstein]] og prinsesse [[Helena Victoria av Schleswig-Holstein]], sluttet simpelthen å bruke sine opprinnelige titler. I nyhetsbladet «Letters Patent» den [[11. desember]] [[1917]], begrenset kongen stilen «Hans (eller Hennes) kongelige høyhet» og rangen «prins (eller prinsesse) av Storbritannia og Irland» til monarkens barn, barna til sønnene av monarken, og den eldste levende sønn av den eldste levende sønn av fyrsten av Wales.<ref>Nicolson, s.310</ref>

«Letters Patent» skrev også at «titlene Kongelig Høyhet, Høyhet eller Fyrstelig Høyhet, og titlene prins og prinsesse skal opphøre med unntak av de titlene som allerede er godkjent og ikke er avskaffet.» Slektninger av [[den britiske kongefamilien]] som kjempet på den tyske siden, som f.eks. [[Ernst August II av Hannover|prins Ernst Augustus av Hannover, 3. hertug av Cumberland og Teviotdale]] og [[Carl Eduard av Sachsen-Coburg-Gotha|prins Carl Eduard, hertug av Albany og regjerende hertug av Sachsen-Coburg-Gotha]], ble enkelt og greit fjernet; deres britiske adelstitler ble fjernet av «1919 Order in Council» etter forskriftene i [[Titles Deprivation Act 1917]]. Georg fjernet også deres adelsflagg fra [[St. George's Chapel]] ved [[Windsor Castle]] etter press fra sin mor, dronning Alexandra.<ref>{{Citation|first=A. W. |last=Purdue|title=Alexandra (1844–1925)|journal=Oxford Dictionary of National Biography|publisher=Oxford University Press|year=2004 |url=http://www.oxforddnb.com/view/article/30375|accessdate=2007-03-09|doi=10.1093/ref:odnb/30375 }}</ref>

Da [[Nikolaj II av Russland|Tsar Nikolaj II av Russland]], fetter av Georg via sin mor, dronning Alexandra (Nikolaj IIs mor var [[Maria Feodorovna]], dronning Alexandras søster) ble fjernet fra tronen mot sin vilje under [[den russiske revolusjon]]en i 1917, tilbød den britiske staten ham og familien asyl, men gjorde tilstanden verre for det britiske folk, og frykt for at revolusjon kunne komme til De britiske øyer gjorde at Georg begynte å tenke at tilstedeværelsen til familien Romanov kunne virke upassende, omstendighetene tatt i betraktning.<ref>Sinclair, s.148 og Nicolson, s.301</ref> På tross av senere påstander fra [[Lord Mountbatten|Lord Mountbatten av Burma]] om at [[David Lloyd George]], statsministeren, var imot redningen av familien Romanov, viser materiale fra kongens privatsekretær, [[Arthur Bigge, 1. baron Stamfordham|Lord Stamfordham]], at Georg V var imot redningen, i strid med rådet fra Lloyd George.<ref>Rose, s.210</ref> Detaljert planlegging for en redning ble gjort av MI1, en del av det britiske «secret service»,<ref>{{Citation|last=Crossland|first=John|title=British Spies In Plot To Save Tsar|journal=[[The Sunday Times (UK)|The Sunday Times]]|date=[[15. oktober]] [[2006]]}}</ref> men på grunn av styrkingen av bolsjevik-posisjonen og andre problemer med gjennomføringen av krigen, ble planen aldri gsatt ut i livet.<ref>Sinclair, s.149</ref> Tsaren og hans næreste familie ble dermed igjen i Russland, og ble drept av de revolusjonære [[bolsjevik]]ene i [[Jekaterinburg|Yekaterinburg]] i [[1918]].

To måneder etter krigens slutt døde kongens yngste sønn, [[Prins John av Storbritannia|John]], i en alder av 13 år, etter liv preget av dårlig helse. Georg ble informert om sønnens død av dronningen, som skrev; «John hadde skapt stor nervøsitet hos oss i mange år… Det første tapet i familiesirkelen er hardt å takle, men folk har vært både snille og sympatiske, og det har hjulpet oss mye.»<ref>Pope-Hennessy, s.511</ref>

=== Senere i livet ===
[[Fil:Kinggeorgev1923.jpg|thumb|right|Kong Georg V i 1923]]

Under og etter den første verdenskrigen, hadde mange av monarkiene som hadde styrt flere av de europeiske landene, falt i grus. I tillegg til Russland, hadde monarkiene [[Østerrike]], [[Tyskland]], [[Hellas]] og [[Spania]] også endt i revolusjon og krig, selv om det greske monarkiet ble gjenskapt rett etter Georgs død. Mesteparten av disse landene ble styrt av Georgs slektninger. I [[1922]] ble et [[Royal Navy]]-skip sendt til Hellas for å redde hans fettere og kusiner, [[Andreas av Hellas og Danmark]] og [[Alice av Battenberg|prinsesse Alice av Battenberg]] og deres barn, inkludert [[Philip, hertug av Edinburgh|prins Philip]], som senere skulle gifte seg med Georgs barnebarn, [[Elisabeth II av Storbritannia|Elisabeth II]].

Georg interesserte seg også i det politiske opprøret i [[Irland]], og uttrykte avsky overfor de statssanksjonerte drapene og represaliene til statsminister [[David Lloyd George|Lloyd George]].<ref>Sinclair, s.114 and Nicolson, p.347</ref> Under [[Generalstreiken i Storbritannia 1926|generalstreiken i 1926]] gjorde kongen et unntak til forslagene om at streikerne var «revolusjonære» ved å si: «Prøv å leve på deres lønninger før dere dømmer dem.»<ref>Sinclair, s.105</ref> Han frarådet også staten fra å begå provoserende handlinger.<ref>Nicolson, s.419</ref>

I [[1932]] godtok Georg å holde en kongelig juletale på radio, noe som senere skulle vise seg å bli en årlig tradisjon. Dette var noe han i utgangspunktet ikke ønsket, men han ble overtalt til å tro at folket ønsket det.<ref>Sinclair s.154</ref> Han var bekymret over fremveksten av nazistiske partier i [[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]] på den tiden, og advarte den britiske ambassadøren i Berlin om å være skeptisk til [[Fascisme|fascistene]].<ref>Nicolson, pp.521-522</ref> Ved sølvjubileumet (25 år) av hans regjeringstid i [[1935]], hadde han blitt en godt likt konge, og sa i respons til sine tilhengere; «Jeg kan ikke forstå det, jeg er egentlig bare en veldig ordinær gutt.»<ref>Sinclair, s.1</ref> Derimot ble Georgs forhold til hans arving, [[Edvard VIII av Storbritannia|prins Edvard]], forverret i de senere år. Georg var skuffet over at Edvard ikke klarte å slå seg til ro i livet, og forferdet over hans mange forhold med gifte kvinner.<ref name="dnb" /> Han var tvilende til å la Edvard overta kronen. I sterk kontrast, han likte svært godt sin nest eldste sønn, [[Georg VI av Storbritannia|prins Albert]] (senere Georg VI) og også sitt eldste barnebarn, [[Elisabeth II av Storbritannia|prinsesse Elisabeth]]; han gav henne kallenavnet «Lilibet», og hun kalte ham kjærlig for «Bestefar England».<ref>{{Cite book|last=Pimlott|first=Ben|title=The Queen|publisher=John Wiley and Sons, Inc.|year=1996 |isbn=0-471-19431-X }}</ref> Georg ble sitert å si følgende til sin sønn Edvard: «Når jeg dør, vil gutten ødelegge seg selv innen 12 måneder» og senere om Albert og Lilibet: «Jeg ber til gud at min eldste sønn ikke vil gifte seg og få barn, og at ingenting vil komme i mellom Bertie, Lilibet og tronen.»<ref>{{Cite book|authorlink=Philip Ziegler|last=Ziegler|first=Philip |title=King Edward VIII: The Official Biography|publisher=Collins|location=London|year=1990|pages=p.199|isbn=0-00-215741-1}}</ref>

=== Død ===
[[Fil:Westminster_king_george_v_statue_1.jpg|left|thumb|Statue av Kong Georg V av William Reid Dick, utenfor [[Westminster Abbey]], [[London]]]]

Første verdenskrig svekket Georgs helse og hyppig røyking forverret hans pusteproblemer. Han led lenge av [[lungeemfysem]], [[bronkitt]], [[kronisk obstruktiv lungesykdom|KOLS]] og [[pleuritt]]. I 1928 ble kongen virkelig dårlig, og hans sønn Edvard tok over mange av hans oppgaver de følgende to årene.<ref>Ziegler, pp.192-196</ref> Kongen trakk seg tilbake i en kort periode til feriestedet [[Bognor Regis]] i [[West Sussex]].<ref>Pope-Hennessy, p.546</ref> En myte vokste senere frem om at kongens siste ord, før han ble fortalt at han snart var frisk nok til å dra tilbake, var «Pokker ta Bognor!»<ref>{{Cite book|last=Roberts|first=Andrew|coauthors=Edited by [[Antonia Fraser]] |title=The House of Windsor |url=https://archive.org/details/houseofwindsor0000unse|publisher=Cassell and Co|location=London|year=2000|pages=p.36|isbn=0-304-35406-6 }}</ref><ref>{{Cite book|last=Ashley|first=Mike|title=The Mammoth Book of British Kings and Queens|publisher=Robinson Publishing|location=London|year=1998|pages=p.699}}</ref>

Georg ble aldri helt frisk igjen. I hans siste år fikk han tidvis tilført oksygen på grunn av dårlig pust.<ref>{{Cite book|last=Bradford |first=Sarah |title=King George VI |url=https://archive.org/details/kinggeorgevi0000brad |publisher=Weidenfeld and Nicolson |location=London |year=1989 |isbn=0-297-79667-4|pages=p.149}}</ref> Om kvelden [[15. januar]] [[1936]] gikk kongen til sitt soverom i [[Sandringham House]], mens han klaget over forkjølelse; han forlot aldri rommet i live.<ref>Pope-Hennessy, p.558</ref> Kongen ble gradvis svakere, og gikk fra og til bevissthet. Dagboken til hans lege, Bertrand Dawson, forteller at kongens siste ord, et mumlende «Pokker ta deg!»,<ref name="watson">{{Citation|last=Watson|first=Francis|title=The Death of George V|journal=History Today|year=1986|volume=36|pages=pp.21-30}}</ref> ble gitt til sykepleieren da hun gav ham et beroligende middel om natten [[20. januar]]. Da kongen allerede var bevisstløs og nær døden, innrømmer Dawson at han fremskyndet kongens død ved å gi ham en dødelig injeksjon av [[kokain]] og [[morfin]], begge for å forhindre videre smerte for familien, og slik at nyheten om hans død kunne bli annonsert i morgenutgaven av ''[[The Times]]''.<ref name="watson" /><ref>{{Citation|last=Ramsay|first=J. H. R.|title=A king, a doctor, and a convenient death|journal=[[British Medical Journal]]|date=[[28. mai]] [[1994]]|volume=308 |pages=p.1445|url=http://www.bmj.com/cgi/content/full/308/6941/1445}}</ref> Han døde kl. 23.55 og er gravlagt ved [[St. George's Chapel]], [[Windsor Castle]].

Under opptoget til fremvisningen av Georgs kiste ([[Lit de parade]]) i [[Palace of Westminster|Westminster Hall]], mens opptoget vendte inn mot New Palace Yard, falt [[Malteserkors]]et av kronen, og landet i avløpet. Den nye kongen, [[Edvard VIII av Storbritannia|Edvard VIII]], så den falle og lurte på om dette var et dårlig tegn for hans kommende periode som konge.<ref>The Duke of Windsor, s.267</ref><ref>Korset, sammensatt av safir og 200 diamanter, ble funnet av en mann fra det militære i etterkant av kistebæringen.</ref> Han abdiserte før året var omme.

=== Hyllester ===
[[Fil:KingGeorgeVSqBrisbane.jpg|thumb|right|Statue av Kong Georg V i [[King George Square]] utenfor [[Brisbane rådhus]]]]

En statue av Kong Georg V ble avduket utenfor Brisbane rådhus i 1938, som en hyllest til kongen fra innbyggerne i Brisbane i [[Queensland]], Australia. Plassen som statuen står på ble originalt kalt for Albert Square, men ble senere omdøpt til King George Square til ære for Kong Georg V. I London står en statue, laget av [[William Reid Dick]], utenfor østsiden av [[Westminster Abbey]].

King George's Fields (Kong Georgs områder) i [[London]] ble skapt som et minnesmerke av en komité i 1936, ledet av daværende [[borgermesteren av London|borgermester av London]]. I dag er de drevet av veldedighet, og styres av [[National Playing Fields Association]]. [[Nasjonalarena]]en til [[Newfoundland]] på [[St. John's (Newfoundland og Labrador)|St. John's]] ble døpt til [[King George V Park]] i 1925. ''Rehov ha-Melekh George ha-Hamishi'' («Kong Georg Vs Gate») er en enorm passasje i både [[Jerusalem]] og [[Tel Aviv|Tel-Aviv]], de eneste gatene i disse [[israel]]ske byene som er navngitt etter en ikke-jødisk monark. I [[Paris]] ble en stor aveny fra toppen av [[Avenue des Champs-Élysées|Champs-Élysées]] og ned til elven [[Seinen|Seine]] og en undergrunnsstasjon navngitt til ære for Georg V; det samme er «Avenue Georges», lokalisert i [[Shawinigan]], [[Québec|Quebec]], [[Canada]]; og Kong Georg Vs skole i [[Hongkong]].

Den britiske kongelige marinens krigsskip [[HMS King George V (1911)|HMS ''King George V'']] fra [[første verdenskrig]] og [[HMS King George V (41)|HMS ''King George V'']] fra [[andre verdenskrig]] ble navngitt til ære for ham.

Som [[prins av Wales|fyrste av Wales]] ble Georg [[22. juni]] [[1906]] tildelt storkors med kjede av [[St. Olavs Orden]].