Redigerer Georg Elser (avsnitt)

=== Fangenskap ===
Elser ble etter kroppsvisitering i tollhuset ved Kreuzlinger Tor bragt til [[Gestapo]]-sentralen i Mainaustraße 29 i byen.<ref name="Elias Frank 2015">
Elias Frank: ''Georg Elser. 13 Minuten.'' In: ''Akzent'', März 2015, S. 63–64.</ref> Derfra ble han bragt til München.<ref name="Thomas Warndorf 2007">Thomas Warndorf: ''«Der Zweck ist nicht erreicht.» Johann Georg Elser'' In: Museumsverein Meersburg (Hrsg.): ''Meersburger Spuren.'' Verlag Robert Gessler, Friedrichshafen, 2007. ISBN 978-3-86136-124-4, S. 76–80.</ref><ref>Annina Baur: ''Um 20.45 Uhr ist das Schicksal besiegelt.'' I: ''Südkurier'' av 8. november 2016.</ref> For Gestapo der var han én blant flere som var blitt avhørt under mer eller mindre sterk mistanke, og først etter noen dager skjønte man at han kunne være attentatmannen - etter at servitrisen Maria Strobl kjente ham igjen som en merkelig kunde som aldri drakk mer enn ett glass. Deretter ble han koblet til innkjøp av utstyr benyttet til å dempe tikkelyden fra bombens tidsur.<ref name="Hellmut G 2013">{{cite book|author=Hellmut G. Haasis|translator=William Odom|title=Bombing Hitler: The Story of the Man Who Almost Assassinated the Fuhrer|url=https://books.google.com/books?id=azJMqqh18mkC|publisher=Skyhorse Publishing Company, Incorporated|isbn=978-1-62087-954-2}}</ref> [[Etterforskning]]en ble senere assistert av grov vold, men det førte ikke frem. Noen dager etter, den 15. november, avla han imidlertid en fullstendig tilståelse, skjønt dette dokumentet er gått tapt.<ref name="Hellmut G 2013"/>

Nye avhør fulgte, i håp om å avsløre andre medvirkende. Men Elser hadde handlet alene, det kunne verken [[tortur]], [[Narkotika|narkotiske stoffer]] eller [[hypnose]] rokke ved. Man fikk imidlertid nytte av Elsters rekonstruksjon av hvordan han hadde bygget ''Bürgerbräukeller''-bomben; den var så imponerende at Gestapo tok den med i sine opplæringsmanualer.<ref name="Hellmut G 2013"/>

Wilhelm L. Shirer noterte i dagboken sin 9. november 1938 at tyskerne mistenkte nazistene selv for å stå bak attentatet. Befolkningen bet seg merke i at ''[[Völkischer Beobachter]]'' var den eneste morgenavisen som var informert om attentatet, og at Hitler og samtlige partitopper formelig stormet ut av lokalet etter talen, når de ellers bestandig ble sittende og drikke [[øl]] og prate med gamle partifeller.<ref>William L. Shirer: ''Berlindagbog'' (s. 162)</ref> 21. november noterte Shirer at Himmler samme dag hadde kunngjort at han hadde avslørt bombemannen, at det var Georg Elser, og de som stod bak, var Hitlers rival [[Otto Strasser]] (da bosatt i Frankrike) og britisk ''[[Secret Service]]''. Himmlers forklaring var så merkelig at Shirer hørte tyskere gi uttrykk for at nå skjønte de da at Himmler var den som stod bak attentatet. Vinteren igjennom spurte journalistene på hvert eneste pressemøte når rettssaken mot Elser kom til å finne sted. Visstnok ble han aldri stilt for retten. Først ble det opplyst at han ville bli stilt for [[høyesterett]]en i [[Leipzig]], slik tilfellet var med folkene som var siktet for [[riksdagsbrannen]]. Det hørtes rimelig ut, siden begge sakene hadde det til felles at de fikk den tyske befolkningen til å mistenke nazistene selv.<ref>William L. Shirer: ''Berlindagbog'' (s. 165)</ref>

Den 9. april 1945, bare få dager før [[andre verdenskrig]] var slutt i Europa, ble Elser henrettet i [[konsentrasjonsleir]]en [[Dachau (konsentrasjonsleir)|Dachau]]. 

I 2015 kom [[spillefilm]]en ''Elser'' av [[Oliver Hirschbiegel]].<ref>Mark Kermode: [http://www.theguardian.com/film/2015/jul/19/13-minutes-elser-review-oliver-hirschbiegel-drama-hitler-assassination-attempt-christian-friedel ''13 Minutes (Elser) review – Oliver Hirschbiegel returns to familiar ground''], [[The Guardian]] 19. juli 2015</ref>