Redigerer Galerius (avsnitt)

== Kristenforfølgelser ==
[[Fil:Thessaloniki-Arch of Galerius (detail).jpg|thumb|right| Detalj fra Galerius' bue i [[Thessaloniki]].]]
[[Kristendom|Kristne]] hadde levd i fred under det meste av styret til Diokletian. Forfølgelsene begynte med en bestemmelse den [[24. februar]] [[303]] som kristne la skylden på Galerius' arbeid ettersom han var ivrig forsvarer av det tradisjonelle romerske leveviset og av de tradisjonelle gudene. Kristne forsamlingshus ble ødelagt i frykt for oppvigleri i hemmelige kristne møter.

Diokletian var ikke en anti-kristen i løpet av den første delen av sitt styre, og historikere har hevdet at det var Galerius som overtalte ham til å forfølge kristne ved i hemmelighet brenne ned det keiserlige palass og legge skylden på kristne ugjerningsmenn. Uansett hva som var årsaken til brannen ble Diokletians raseri vekket og begynte en av de siste og største kristenforfølgelser i romersk historie.<ref>Gaddis, Michael (2005): ''There Is No Crime for Those Who Have Christ: Religious Violence in the Christian Roman Empire''. Berkeley, Los Angeles, and London: University of California Press, ISBN 0-520-24104-5, s. 29.</ref>

Det var på sterk anmodning fra Galerius at den siste bestemmelsen om kristenforfølgelse ble sendt ut den 24. februar 303. Diokletian hadde anmodet om at bestemmelsen ble utført «uten blodsutgytelse»,<ref name="Lactantius">Lactantius: ''De Mortibus Persecutorum'' 11.8, sitert hos Keresztes, Paul (1983): «From the Great Persecution To the Peace of Galerius» i: ''Vigiliae Christianae'' '''37'''(4): 379–399, s. 381.</ref> men Galerius krevde at de som nektet å ofre til de tradisjonelle gudene skulle brennes levende.<ref name="Lactantius" /> Lokale dommere ofte gjennomførte henrettelser som straff, men brenning levende var den mest vanlige metoden i øst.<ref>Clarke, Graeme (2005): «Third-Century Christianity» i: ''The Cambridge Ancient History, Volume XII: The Crisis of Empire'', New York: Cambridge University Press, ISBN 0-521-30199-8, s. 651.</ref> Denne politikken om undertrykkelse ble opprettet av Galerius fram til hans generelle edikt om toleranse som ble sendt ut fra [[Nicomedia]] i april 311, tilsynelatende under hans siste dager med sykdom. Galerius kom til å innrømme at politikken med å forsøke å utrydde kristendommen hadde feilet. Det markerte slutten på den offisielle forfølgelsen av kristne. Kristendommen ble offisielt legalisert i Romerriket to år senere i [[313]] av [[Konstantin den store]] og [[Licinius]] i [[Milanoediktet]].<ref>Canduci (2010), ''Triumph & Tragedy'', s. 125</ref>