Redigerer Galeass (avsnitt)

====Slaget ved Lepanto====
[[Fil:Fernando Bertelli, Die Seeschlacht von Lepanto, Venedig 1572, Museo Storico Navale (550x500).jpg|thumb|Maleri viser slagets utvikling fra starten til slutten, de store enslige skipene foran den kristne slaglinjen til venstre er galeassene.]]
Om morgenen den 7. oktober 1571 begynte det største maritime sammenstøtet i historien siden antikken mellom den hellige ligaens krigsflåte på 212 fartøyer hvorav seks galeasser og den osmanske marinen på 280 fartøyer. Opptil 80 prosent av alle krigsfartøyer på hele Middelhavet deltok i dette gigantiske sjøslaget utenfor [[Lepanto]] i [[Patrasbukten]] mellom det greske fastlandet og [[Peloponnes]]-halvøya ved inngangen til [[Korintbukten]]. Dette var kulminasjonen i den pågående storkonflikten om kontroll over [[Kypros]] mellom [[republikken Venezia]] og [[Det osmanske riket]] siden mars 1570.

Den hellige ligaens øverstkommanderende [[Don Juan de Austria|Don Juan]] hadde samlet sine flåtestyrker i Messinastredet den 10. september, relativt sent på året, og seilte over til [[Korfu]] den 16. september. Han hadde valgt å søke et oppgjør med den osmanske krigsflåten istedenfor å seile til Kypros for å unnsette de beleirede byene Nicosia og Famagusta. Værforholdene på østre middelhavet om høsten og vinteren ville ha forhindret den store ekspedisjonen fra å komme fram til øya langt fra nærmeste vennligssinnende havnested. Den osmanske flåtens øverstkommanderende, [[Ali pasja]], hadde fått ordre om å stoppe og ødelegge den kristne fellesflåten om den skulle krysse det joniske havet. Ali pasja ønsket å gå i vinterkvarter, og hadde allerede utpekt Lepanto som den fremtidige basen for sine flåtestyrkene som for øyeblikket krysset langs den balkanske kysten helt til [[Dalmatia]] i nord.

Don Juan lokaliserte den osmanske flåten ved Lepanto etter tre ukers rekognosering, og flyttet fellesflåten til farvannet mellom øyene [[Ithaka]] og [[Kefalonia]] i De joniske øyer fra Korfu i de første dagene i oktober. Hensikten med manøvreringen var å flytte sine flåtestyrker langs den joniske kysten forbi Scropha ut på åpen hav i Patrasbukten for å kunne danne en slaglinje delt i fire formasjoner, venstre fløy mot landssiden, senteret med flaggskipet [[«Real» (galei)|«Real»]] og høyre fløy ute i det frie samt reserven. Don Juan forsto viktigheten av disiplin og samhold i møte med fienden med nærmest fastspikrede formasjoner, i møte med tyrkernes lette krigsskip med stor manøvreringsevne beregnet på ''melée'' (møljeslagsmål). Ali pasja på sin side hadde forstått at han kunne ikke vinne mot fellesflåtens bedre ildkraft og dermed måtte satset alt i frontale angrep i håpet på at hans fløyer under ledelse av erfarne befalshavende som [[Uluj Ali]] skulle vinne og rulle opp de kristnes flanker.

Allerede før den 7. oktober hadde tyrkerne rapporter om disse store galeasser som betegnes som ''«maone»'', men avfeiet disse som «verdiløst», man var istedenfor mer opptatt av å engasjere fellesflåten mens den besto av galeier med lav bord før ankomsten av høybordete krigsskip som ''rundskip''. Rundskipet hadde i tidligere sjøslag vist seg å være uinntakelige og destruktiv med sin ildkraft mot de tyrkiske galeiene som lå meget lav i vannet. Det var en riktig observasjon ettersom galeassene kunne ikke manøvreres så raskt som en galei og ville være sløvere, men deres ildkraft og tilstedeværelse var kraftig undervurdert. Man hadde heller ikke forstått at galeassen med større fribord vil være nesten lik uinntakelig som et rundskip.

Don Juan var også innforstått med rundskipets egenskaper i sjøslag med galeier, og dermed anså galeassene som et effektiv middel for å etterligne virkningene av rundskipet i et sjøslag mellom åredrevede krigsskip. Deretter lagt han fram sin slagplan om å deployere to galeasser til hver formasjon, som skulle bukseres foran slaglinjen for at disse skulle motta tyrkerne med sterk ildkraft og bryte opp de angripende formasjoner. Men galeasser var underbemannet, og måtte bukseres over lang avstand gjennom det trange farvannet dels i motvind. Bare den venstre fløyen var noenlunde organisert i tråd etter slagplanen, i senteret var galeassene plassert litt for langt forut og de to siste galeasser i den høyre fløyen kom ikke fram, istedenfor måtte være lik bak slaglinjen.

De første skuddene ble løst av brødrene Bragadino i den kristne venstrefløyen kl. 10.30 på 1 kilometers hold fra de to galeassene. Samtidig åpnet Francesco Duodo ombord på galeassen «Douda» ild på det tyrkiske senteret. Virkningene av dette bombardementet var meget drastisk, beskytningen var usedvanlig presist takket være mesterskytteren Zaccaria Schiavina som hadde oppfunnet nye siktemetoder på lang avstand, et stort antall galeier ble truffet og påført alvorlige skader, et par ble regelrett senket på stedet.

Det veldige braket og synet av den voldsomme ildgivningen (som produserte meget mye røyk og gnister) på disse skipene som tyrkerne aldri hadde sett før, kom som et så stort sjokk at trommene som angir takten for roere stoppet for et kort øyeblikk. Under det samme bombardementet rev et skudd av lykten på det osmanske flaggskipet for den høyre fløyen nærmest landssiden. Det kom skrik fra de trufne galeier; «mavna, mavna!» sammen med smerteskrik. Tyrkerne hadde opprinnelige planlagt å slippe disse galeassene gjennom sin egen slaglinje for å angripe den kristne fellesflåten, men den kraftige ilden ødela deres slagplan. Det oppsto kaos i tyrkernes formasjoner, flere galeier forsøkt å bakke vekk mens andre instinktivt vendte seg mot galeassene som bare vendte om [[bredside]]ne i respons.

Mens galeassene manøvrerte seg slik at man enten hadde forstevnen, bredsidene eller akterstevnen rettet mot fienden, med forberedte kanoner klar for avfyring i en sakte [[piruett]], klarte tyrkerne å gjenopprette ordenen på sine flåtestyrker, men slaglinjen hadde begynte å bryte opp. Mange av osmanenes galeier falt ut, enten for å unngå beskytning eller fordi de hadde blitt skadet, og bedre ble det ikke da man hadde kommet forbi bare for å motta fellesflåtens koordinerte ildgivning på nær hold. Men til tross for den lovende begynnelsen etter noen minutter, hadde Don Juan også problemer, han kunne ikke tillate raskere fremgang av frykt for å bryte opp sin slaglinje, og klarte ikke å komme fram til de enslige galeassene før tyrkerne nådde hans styrker og innledet kampene.

Ali pasja satset alt på dyktigheten til sine kommandanter Muezzinzade Ali i høyrefløyen og Uluj Ali i venstrefløyen, selv innledet han seg inn i et gigantisk sammenstøt med sitt flaggskip «Sultana» med Don Juans flaggskip «Real». Mens Uluj Ali skulle vise seg å være den beste taktikeren ved å lokke ut den kristne høyrefløyen og dermed skapte et farefullt gap i slaglinjen, trakk Muezzinzade Ali seg nærmere strendene og forsøkte deretter å rulle opp Barbarigos flåtestyrker. Men i løpet av kort tid hadde en tredjedel av den osmanske flåten gått tapt, de aller fleste var blitt skadet under galeassenes ild.

Mens kampene pågikk mellom galeiene i en sammenhengende linje på flere kilometer lengde fra landssiden ute i havet, stoppet galeassene opp og forsøkt å ta seg tilbake. De kunne ikke lenger åpne ild av frykt for å treffe sine egne, og vindretningen hadde skiftet. Det var nå medvind i fellesflåtens favør. De høye galeassene var tunge å manøvrere med årer, og deres høyde gjorde at man fikk for mye vind mot seg. De to galeassene i venstrefløyen klarte å vende tilbake inn i slaget mens de i senter dels var helt utenfor kampene.

Uluj Ali kom ut for de to galeassene som omsider hadde sluttet seg til kommandanten Andrea Giovanni Doria i høyrefløyen. Medvinden fra vest gjorde det mulig for Doria å ha de to store skipene i sine posisjoner, og disse var raske med å beskyte Uluj Ali som umiddelbart trakk seg og sine flåtestyrker sørover. Men manøvreringen hadde også trukket Doria vekk fra rommet mellom senteret og høyrefløyen, og dette var Uluj Ali ikke sen til å utnytte ved kl. 12.30.

Den osmanske venstrefløyen svingte seg om mot gapet og angrep de bakre rekkene av slaglinjen, blant annet en gruppe på 16 galeier som ikke klarte å opprettholde hastigheten. På dette tidspunktet hadde kommandant Barbarigo falt på sin post, men kaptein Marco Quirini med reservestyrkene og de to galeassene kom inn og reddet situasjonen på den nordlige flanken. Fanget under ilden fra galeassene, reserven og Barbarigos galeier ble den osmanske høyrefløyen fullstendig tilintetgjort ved kl. 11.30 til kl. 12.00. Ali pasja tapte slaget i senter og sitt liv ombord på flaggskipet ved kl. 11.40 til 12.00. Don Juan hadde vunnet.

Uluj Ali som knapt en time senere hadde nedkjempet sine motstanderne deriblant [[Malteserordenen]]s ''capitana'' galeien, oppdaget kristne skip nærme seg fra senteret, og Doria hadde snudde slik at han kunne fange inn den osmanske venstrefløyen. Underveis tok han «Pesara» under slep så han kunne utnytte galeassens ildkraft under motangrepet. Tyrkerne gjorde meget kraftig motstand mens de ble presset mot landssiden, men Uluj Ali hadde innsett at det eneste som gjensto var å redde så mange skip som mulig og komme seg i sikkerheten med det som var igjen.

Med Uluj Alis flukt sørover mot [[Modon]] var sjøslaget avsluttet, og de kristne ga opp forfølgelsen etter at vinden hadde tiltatt. Om kvelden hadde den hellige ligas fellesflåte ankret opp ved Port Petala sammen med omkring 130 erobrede skip og cirka 3000 fanger. Den osmanske flåten var tilintetgjort med et tap på 211 fartøyer samt 30-35&nbsp;000 døde mot de kristne tapene på 7&nbsp;650 døde og 7&nbsp;800 sårede.

Galeassene var ikke helt uberørt av blodbadet, en kraftig eksplosjon hendte i kruttmagasinet på den ene der opptil femti ble drept. Men galeassene er sagt å ha sunket eller slått ut opptil 70 galeier og mindre fartøyer i løpet av slaget. Don Juan hadde ikke vunnet bare på grunn av galeassene, men med sin overlegne ildkraft, bedre ledelse og streng disiplin i sine formasjoner i møte med tyrkerne.