Redigerer Frida Hansen (avsnitt)

== Senere år ==
I 1904 fikk Frida Hansen bygget et herskapelig hus med eget atelier på [[Bestum]] i [[Kristiania]]. På denne eiendommen fikk hun endelig en ny hage. Blomstene og naturen var stadig en stor kilde til inspirasjon. I 1905 vevde hun billedteppet ''Semper Vadentes'', som forestiller fire relativt like kvinner som vandrer gjennom et landskap dekket av blomster og stier på kryss og tvers. Hver kvinne har en attributt i hendene; henholdsvis en pose, et lys, smykker og en blomsterbukett. Nederst i rammen som omkranser motivet, er et felt med tekst på latin: ”''Semper Vadentes, Semper Agentes. Semper e natu in vitam ad aeternum. Domine''.” På norsk blir det følgende: «''Alltid lidende. Aldrig hvilende. Bort fra vugge, du i livet, ind i evigheden. O Herre.''»  Frida Hansen sa selv at teppet tematiserte menneskets rastløse vandring.<ref>Gudmundson (2015): s. 34-36</ref> Ifølge Hansens familie var det dette billedteppet Frida satte høyest av alle hun laget. Dette kan ha sammenheng med at da teppet i 1906 ble stilt ut i salongen i Paris, ble hun innvalgt som ''Associée'' ved ''[[Société Nationale des Beaux-Arts]].'' Hun fikk da rett til å stille ut på salongen uten forhåndsjuryering, en kunstnerisk anerkjennelse få var forunt. Samme år ble DNB oppløst.<ref>Thue (1986): s. 106-107</ref>

Både på den store tekstilmønstringen på [[Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design|Kunstindustrimuseet]] i Kristiania i 1913 og på Jubileumsutstillingen året etter deltok Frida med sine tepper og portierer. I sammenheng med disse to utstillingene ble hennes betydning for den norske vevrenessansen fremhevet. Ikke bare gjaldt anerkjennelsen de arbeidene hun hadde skapt selv, men også arbeidet med hennes mange elever på atelieret. I 1915 mottok hun Kongens fortjenstmedalje i gull.<ref>Thue (1986): s. 112-118</ref>

De siste årene arbeidet Hansen videre med transparentteknikken. De store billedteppene blir det færre av. Det siste hun arbeidet med var ''Olavteppet'', som ble laget i anledning 900-årsjubileet for kristningen av Norge. Opprinnelig ble teppet bestilt av et amerikansk museum, og sagamotivet vi finner her er utypisk for Frida. Hun brukte to år på kartongene til teppet, og i 1927 begynte hun å veve.<ref name=":0">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_arbeiderbladetoslo_null_null_19340309_51_67_1|tittel=Fire malerinner hos Blomqvist|etternavn=|fornavn=|dato=1934-03-09|utgiver=Arbeiderbladet|år=|isbn=|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Hovedmotivet er [[Olav den hellige]] som kneler i sentrum av teppet, omkranset av representanter fra staten og kirken. I bakgrunnen kan man se fjell og [[Folgefonna]], og inn fra venstre ser man dragehodet på et vikingskip. Øverst har Frida igjen vevet inn en tekst, denne gangen et vers fra [[Johan Sebastian Welhaven|Welhavens]] dikt om Hellig Olav: 

<poem>
Hellig Olav stod ved fjord med sin hær
Pinsefesten var for hånden
Alskens løs og blomster artede
seg der
Fagert under Folgefonnen.
</poem>

I tillegg er det på de to sidebåndene vevet inn tekster på latin som på norsk lyder: «''Alltid herskende og alltid bedende''» og «''Hellig Olav Norges konge''».

Frida Hansen døde i Oslo 12. mars 1931 og ble begravet på Ullern kirkegård. Olavteppet var fortsatt under arbeid da hun døde, og datteren [[Signe Djurhus Levy]] fullførte den øverste delen av teppet. I 1934 ble det utstilt i annen etasje i [[Blomqvist Kunsthandel]] i Oslo.<ref name=":0" />

Det var Frida Hansens ønske at ''Olavteppet'' skulle tilfalle hennes hjemby Stavanger, og gjennom en innsamling i byen i 1934 ble teppet innkjøpt og skjenket til Domkirken.<ref>Thue (1986): s. 122</ref> Stavanger hedret henne med ''Frida Hansens vei'' og ''Frida Hansens hus'' i bydelen Hillevåg der hun vokste opp.

Etter hvert som art nouveau-stilen ble fortrengt av [[modernisme]]n, ble Frida Hansens tepper, motivkrets og fargebruk passé. Det hjalp heller ikke at flesteparten av hennes arbeider var i utlandet og dermed ikke var tilgjengelige for den yngre generasjonen. Etter hvert ble Hansen og hennes innsats for den norske tekstilkunsten mer eller mindre glemt. Først på 1970-tallet ble Frida Hansen løftet frem i lyset igjen, hovedsakelig takket være kunsthistoriker og senere museumsdirektør [[Anniken Thue]]. Med hennes magisteravhandling og med den store vandreutstillingen på Kunstindustrimuseet i Oslo, [[Vestlandske kunstindustrimuseum]]  og [http://kunsthallstavanger.no/nb/ Stavanger kunstforening]: «Frida Hansen, europeeren i norsk vevkunst» i 1973, fikk publikum igjen se Frida Hansens arbeider. Etter dette ble det igjen relativt stille rundt henne, inntil [[Stavanger kunstmuseum]] i 2015 åpnet utstillingen «Frida Hansen – art nouveau i full blomst».