Redigerer Franz Halder (avsnitt)

=== Andre verdenskrig ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-H27722, Franz Halder und Walther v. Brauchitsch.jpg|miniatyr|Franz Halder og [[Walther von Brauchitsch]], 1939.]]
Den 1. september 1939 [[Felttoget i Polen (1939)|invaderte Tyskland Polen]] og derved startet [[andre verdenskrig]]. Den 10. september noterte Halder i sin [[dagbok]] at [[SS]]-lederen [[Reinhard Heydrich]] hadde fortalt ham at SS nå begynte sin kampanje for å rense Polen for [[jøde]]r og alle [[intellektuell]]e. I dagboken noterte Halder sin tvil «om de av [[Himmler]] påtenkte tiltak».<ref>''Hitler Strikes Poland'', s. 22, 116, 176</ref> Det førte etter krigen til beskyldninger om at Halder må ha kjent til [[Holocaust|jødeutryddelsen]] langt tidligere enn han ville innrømme i forhør etter krigen, og at han hadde unnlot å protestere. Halder fortalte general [[Helmuth Groscurth]] at Hitler og [[Göring]] hadde til hensikt «å tilintetgjøre og utrydde det polske folk».<ref>Nicholson Baker: ''Menneskerøyk'' (s. 151)</ref> I sin bok ''The Gathering Storm'' (1948) beskrev [[Winston Churchill]] konflikten mellom Hitler og de tyske generalene, delvis basert på Halders beretning om generalenes kupplaner.<ref>[https://winstonchurchill.hillsdale.edu/bouverie-appeasement/ Michael McMenamin: «Bouverie’s Chamberlain», 31. oktober 2019, ''Churchill project]</ref>

Jevnlig utbrøt Halder til sine likesinnede: «''Bringt doch endlich den Hund um!''» (= «Bring dog endelig den hunden om!» dvs. «Kan ikke noen ta livet av den kjøteren!»).<ref>[https://www.spiegel.de/politik/wir-werden-am-galgen-enden-a-67cb511c-0002-0001-0000-000045702272] ''Wir werden am Galgen enden!'' («Vi kommer til å ende i galgen!»), ''[[Spiegel]]'' 18. mai 1969</ref> En måned etter overfallet på Polen, som ironisk nok Halder selv hadde utarbeidet planene for, ble det snakk om enda et kuppforsøk. I oktober 1939 var det fremdeles ingen krigshandlinger på vestfronten, og slik forble situasjonen til 10. mai 1940. Halders forgjenger Beck, ''[[Abwehr]]''-sjefen [[Wilhelm Canaris]] og hans stabssjef, generalmajor [[Hans Oster]] som hadde røpet Hitlers planer om [[Weserübung|angrepet på Norge og Danmark]],<ref>[https://tidsskrift.dk/historiejyskesamling/article/view/38480/41592 Helge Knudsen: ''Advarslen om 9. april'']</ref> gikk da sammen med Halder om et nytt [[statskupp]]. Halder beordret planene fra 1938 hentet fra hovedkvarteret i [[Zossen]] hvor de i hemmelighet var lagret, og fikk dem oppdatert. Hans Oster overtok planleggingen. Men 5. november falt alt i fisk da general von Brauchitsch kom i voldsom krangel med Hitler fordi generalen motsatte seg et angrep på vestfronten. Hitler rev i vilt raseri Brauchitsch' manuskript i fillebiter og slengte det på gulvet. Brauchitsch kom målløs og skjelvende ut til Halder som ventet utenfor. Samme kveld ga Hitler ordre om et angrep i vest 12. november 1939; dette ble imidlertid utsatt 27 ganger. Brauchitsch fikk fortalt Halder at Hitler hadde sagt han ville «ødelegge ånden fra Zossen». Halder tolket dette som at Hitler hadde skaffet seg rede på kupplanene, og så for seg [[SS]] komme stormende inn for å likvidere generalstaben. I [[panikk]] fikk han alle planer skrinlagt og brent. I sin dagbok noterte han: «''Hærens øverstkommanderende og jeg'' [hos Hitler]. ''Ånden fra Zossen. (Krisedag).''»<ref>[https://www.aftenbladet.no/meninger/i/6Mkj0/Paradokset-Franz-Halder] Håkon C. Pedersen: «Paradokset Franz Halder», ''[[Stavanger Aftenblad]]'' 31. august 2014</ref>

I slutten av 1939 tilså Halder utviklingen av planene om invasjon av [[Frankrike]], [[Nederland]], [[Belgia]] og [[Balkanhalvøya|Balkan]]. I begynnelsen tvilte Halder på om Tyskland med hell kunne invadere Frankrike. General [[Erich von Manstein]]s dumdristige plan om å invadere Frankrike gjennom [[Ardennene]] ble imidlertid en suksess og førte til seier. 

Halder skrev senere at hæren var blitt fordervet af utdelingen av «lukkede konvolutter med ekstraordinære belønninger», dvs. en månedlig bonus utbetalt fra [[Rikskanselliet]] til generaler som adlød Hitler. I virkeligheten tok Halder selv mot Rikskanselliets [[bestikkelse]]r.<ref>Nicholson Baker: ''Menneskerøyk'' (s. 183)</ref> 

Siste gang Halder og Beck møttes, var en iskald vintermorgen i Berlin-bydelen [[Dahlem]] 16. januar 1940, et hemmelig treff der de vandret gjennom folketomme gater. Halder sa da det han gjentok til Canaris i februar 1940, at noe nytt kupp ikke var aktuelt, på grunn av Hitlers angivelig stigende popularitet hos det tyske folk og blant de militære.<ref>[https://www.aftenbladet.no/meninger/i/6Mkj0/Paradokset-Franz-Halder] Håkon C. Pedersen: «Paradokset Franz Halder», ''Stavanger Aftenblad'' 31. august 2014</ref> Men [[William L. Shirer]] som var bosatt i Berlin da, rapporterte om den tyske befolkningens motløshet, med streng [[rasjonering]] både av mat og brensel, forbud mot å bruke varmt vann annet enn på [[lørdag]]er, og en elendighet denne første krigsvinteren tilsvarende den man først hadde opplevd i ''Kohlrübenwinter'' («[[kålrabi]]vinteren»<ref>[https://www.welt.de/geschichte/article124743724/Wie-der-Steckruebenwinter-zum-Trauma-wurde.html Florian Stark: «Hvordan kålrabivinteren ble til et traume», 11. februar 2014]</ref>) helt mot slutten av [[første verdenskrig]].<ref>[[William L. Shirer]]: ''Berlindagbog'' (s. 183), Spektrums pocketbøger, København 1962</ref>

Den 19. juli 1940 ble Halder forfremmet til [[generaloberst]]. I august begynte han å arbeide på [[Operation Barbarossa]], planen for en invasjon av [[Sovjetunionen]]. For å begrense hans muligheter til å kommandere styrker, valgte Hitler kort tid etter å innskrenke hans rolle til bare å utvikle slagplaner for [[Østfronten (andre verdenskrig)|Østfronten]].  
[[Fil:Franz-Halder.jpg|miniatyr|Franz Halder for Nürnbergdomstolen.]]
Sommeren 1942 fortalte Halder Hitler at Hitler undervurderte antallet sovjetiske enheter, mens Hitler stod fast på at Sovjetunionen stod foran et snarlig sammenbrudd. «Et ubeskrivelig hat bygger seg opp mot oss,» skrev general [[Ulrich von Hassell]] i sin dagbok i mars 1941, og konstaterte at han nærmest hadde oppgitt Halder og von Brauchitsch som han oppfattet som lite annet enn Hitlers [[lakei]]er.<ref>Nicholson Baker: ''Menneskerøyk'' (s. 308)</ref> Da Halder også motsatte seg Hitlers plan om [[slaget om Stalingrad|et angrep på Stalingrad]], mente Hitler at Halder ikke lenger «maktet de psykiske krav hans stilling stilte», og sendte ham på pensjon i ''Führer Reserve'' den 24. september 1942. Da de tok farvel, sa Hitler at Halders nerver var utslitte, og at hans egne heller ikke var for gode, og derfor burde deres veier skilles. Han skal ha tilføyd at det nå var nødvendig å holde generalstaben «fanatisk i troen på idéen», og at han nå ville påtvinge både den og hæren sin vilje, mens de under Halders ledelse - etter hans mening - hadde klynget seg for mye til restene av sin uavhengighet og sine nedarvede [[prinsipp]]er.<ref>[https://www.ibiblio.org/hyperwar/USA/USA-EF-Defeat/USA-EF-Defeat-1.html Hitlers avskjedsord i september 1942]</ref>

[[20-juli-attentatet mot Hitler|Attentatet mot Hitler 20. juli 1944]] medførte at Halder alt den følgende dag ble arrestert av [[Gestapo]]. Hitler så på Halder som en rival, en mulig opprørsleder som kunne styrte ham, og Halder ble sendt til [[KZ Flossenbürg|konsentrasjonsleiren Flossenbürg]] og siden til [[Dachau (konsentrasjonsleir)|Dachau]].

Den 31. januar 1945 ble Halder offisielt avskjediget fra hæren. Han og medlemmer av 20. juli-sammensvergelsen ble sammen med andre prominente fanger overført til en fangeleir i [[Sør-Tyrol]], hvor amerikanske tropper overtok ham den 4. mai 1945,<ref>Hartmann, Christian: ''Halder. Generalstabschef Hitlers 1938-1942'', Paderborn: Schoeningh 1991, ISBN 3-506-77484-0</ref> etter at SS-vaktene var flyktet. Halder tilbrakte så en tid som [[krigsfange]] i Italia.