Redigerer Fortidsminneforeningen (avsnitt)

== Antikvar Nicolaysens formannstid ==

Malere, arkitekter og historikere var drivkreftene i de første årene. Men god fremdrift ble det først da juristen [[Nicolay Nicolaysen]] (1817–1911) ble med i direksjonen og ble formann i 1851. Med færre enn 1000 betalende medlemmer var økonomien for svak til å oppnå resultater, og Nicolaysen søkte og fikk tilskudd over statsbudsjettet. Han ble i 1860 ansatt som foreningens ''antikvar'' med statlig lønn. 

Helt fra starten utga foreningen sine årsberetninger, og snart ble de supplert med praktfulle plansjeverk med oppmålingstegninger av stuer, loft og kirker. Uten et lovbasert statlig kulturminnevern var bevaring en sak for spesielt interesserte privatpersoner. For kirkenes del var lovverket tvert imot en trusel, siden ''Kirkeloven'' av 1851 påla kommunene å holde seg med kirker som kunne romme 3/10 av innbyggerne. For å redde fortidsminner fra rivning eller forfall måtte foreningen som siste utvei kjøpe dem og ta ansvaret for restaurering og vedlikehold. Slik ble foreningen en stor eiendomsbesitter, og det er dens fortjeneste at stavkirkene i [[Urnes stavkirke|Urnes]], [[Borgund stavkirke|Borgund]], [[Hopperstad stavkirke|Hopperstad]], [[Torpo stavkirke|Torpo]] og mange flere bygder fremdeles eksisterer. Med tiden ble foreningen eier av åtte stavkirker, fire steinkirker og fire klosterruiner fra [[middelalderen]], ruinen av [[Steinvikholm slott]] – til sammen nær 40 eiendommer. 

I Nicolaysens formannstid drev foreningen også [[arkeologi]]ske utgravninger og innsamling av oldsaker til norske [[museum|museer]]. Mot slutten av 1800-tallet var arkeologiske museer etablert i fem landsdeler, og da ''lov om fredning og bevaring av fortidslevninger'' ble vedtatt i 1905, overtok staten det fulle ansvar for kulturminner fra før [[reformasjonen]]. Men da var Nicolaysens tid som formann over, og en ny generasjon overtok ledelsen. Foreningen konsentrerte seg deretter om [[bygningsvern|vern]] av bygninger fra nyere tid.