Redigerer Folkeoppstanden 17. juni 1953 (avsnitt)

== Onsdag 17. juni ==
[[Fil:Bundesarchiv B 145 Bild-F005191-0040, Berlin, Aufstand, sowjetischer Panzer.jpg|mini|En sovjetisk stridsvogn i Berlin, 17. juni 1953.]]
Rundt 300&nbsp;000 arbeidere i 250 byer gikk i streik 17. juni, senere kjent som 17. juni-oppstanden.<ref>[https://www.bookfinder.com/isbn/9781858283821/ John Gawthrop og Christian Williams: ''The rough guide to Berlin'' (s. 69)]</ref> Kl 7 om morgenen stoppet all [[kollektivtrafikk]] i Øst-Berlin da folk bega seg til ''Haus der Ministerien'' i [[Wilhelmstraße]].  
Sovjetiske tanks ble kjørt frem i Leipziger Straße, men mengden vek ikke. Kl 13 visste ikke general Dibrova annen råd enn å erklære [[unntakstilstand]] i den sovjetiske sektor i Berlin.<ref>[https://www.cvce.eu/en/obj/notice_announcing_the_declaration_of_a_state_of_emergency_in_berlin_17_june_1953-en-091f6c75-e463-4e8e-997b-34745df78c49.html Erklæring om unntakstilstand i sovjetisk sektor, 17. juni 1953]</ref> Det sosialdemokratiske parti stilte seg derimot på de streikendes side og appellerte til de sovjetiske okkupantene.<ref>[https://www.cvce.eu/en/education/unit-content/-/unit/02bb76df-d066-4c08-a58a-d4686a3e68ff/0022f507-d5cf-46b8-ac87-a3f3f4f295b6/Resources#041ea1dd-5e78-4533-91f3-9dce8715f09d_en&overlay Erklæring om støtte til de streikende]</ref> 

Særlig arbeidere i store virksomheter la ned arbeidet og dannet demonstrasjonstog I sentrum av de store byene. [[RIAS]] rapporterte nesten utelukkende fra Berlin, og først senere ble det kjent at demonstrasjoner og streiker fant sted i over 500 byer og landsbyer. En rekke offisielle bygninger ble inntatt av demonstrantene, deriblant 34 forskjellige politiske bygninger, mens ni fengsler, to [[Stasi]]-bygninger, åtte politikontorer og fem folkepolitibygninger ble stormet. Mer enn dobbelt så mange bygninger ble omringet.

Tyngdepunktet for protestene lå i Berlin og i de tradisjonelle industriregionene, bl.a. rundt [[Halle (Saale)|Halle]]. Antallet som deltok i protestene har blitt anslått å ligge mellom 400&nbsp;000 og 1,5 millioner. Protestene fant svært spontant sted, og det fantes hverken planlegning eller ledere. De fleste protesterende var arbeidere, og lenge ble oppstanden i Vest-Tyskland betraktet først og fremst som en arbeideroppstand. Nyere forskning viser imidlertid at også andre samfunnslag og grupper var aktivt involvert i oppstanden. Det som i utgangspunktet var en arbeiderprotest ble til en bred oppstand mot det kommunistiske diktaturet. Politiet var i begynnelsen rådville overfor demonstrasjonen, og flere politifolk sluttet seg sogar selv til de demonstrerende. Det kom imidlertid også til blodige sammenstøt mellom de demonstrerende og politiet. 

Ulbricht tilbrakte 17. og 18. juni under sovjetisk beskyttelse i [[den røde hær]]s hovedkvarter i Berlin.<ref>[https://www.academia.edu/4373825/The_Berlin_Wall_A_world_divided_1961_1989_ Queta Ávila: ''The Berlin wall; a world divided 1961-89]</ref> Grotewohl bekreftet tilbaketrekningen av arbeidskvoteøkningen. Samtidig ble oppstanden betegnet som «verket til provokatører og fascistiske agenter for utenlandske makter». Han oppfordret «arbeidere og alle ærlige borgere» til å hjelpe å slå ned oppstanden og utlevere «disse provokatørene» til DDRs myndigheter.