Redigerer Folkemordet på armenerne (avsnitt)

===Ungtyrkerne og oppløsningen av imperiet===
Bare fem år før første verdenskrig tok en gruppe  «[[Ungtyrkerne]]» i form av «komiteen for enhet og fremskritt» (tyrkisk: ''İttihat ve Terakki Cemiyeti'') makten i landet. Dette var opprinnelig en hemmelig forening innenfor den ungtyrkiske bevegelsen.<ref name="Zarakol" /> Denne bevegelsen oppstod blant hemmelige foreninger av progressive studenter og militære kadetter med ulik etnisk bakgrunn. De kom til makten i Det osmanske imperiet ved en «fredelig» revolusjon i [[1908]]. Sultan [[Abd-ul-Hamid II]] vegret seg mot å  sende sine styrker mot de revolusjonære i frykt for at det svekkede riket kunne bli enda mer svekket av en borgerkrig..{{tr}} 

Den gamle sultanen ble etterfulgt av sin langt mer sjenerte, engstelige og tilbakeholdne yngre bror [[Mehmet V]]. Han hadde praktisk talt ingen makt, den reelle makt lå hos ungtyrkerne [[İsmail Enver|Enver Pasja]], [[Mehmed Talat|Talat Pasja]] og [[Ahmed Djemal|Djemal Pasja]]. Til å begynne med støttet den armenske befolkningen og  armenske politiske partier Ungtyrkerne i troen på  at Ungtyrkerne ville bedre deres situasjon, og noen armenere ble valgt inn i det nye osmanske parlamentet.{{tr}} Ved et militærkupp i 1912 tok «de tre pasjaene» full kontroll over de fallerte imperiet, mens sultan [[Mehmet V]] forble en gallionsfigur uten reell makt. Regimet hadde en aggressiv, reaksjonær agenda der de ville gjenopplive de osmanske rikets glansdager. Den ungtyrkiske ledelsen ville gjenskape imperiet basert på tyrkisk etnisitet og islam. Zarakol beskriver bevegelsen som proto-[[fascistisk]] med sjåvinistisk og fremmedfiendtlig ideologi. Disse ideene fikk grobunn i en situasjon der den gamle imperiet falt fra hverandre samtidig som tyrkerne følte seg underlegne de europeiske landene.<ref name="Zarakol" />

Før første verdenskrig tapte det osmanske riket territorium på Balkan: [[Bosnia-Hercegovina]] ble annektert av [[Østerrike-Ungarn]] i 1908, [[Albania]] gjorde opprør i 1910 og [[Rumelia]] ble overtatt av Bulgaria. Det var opprør i [[Jemen]] og [[druser]]ne ved Damaskus gjorde opprør i 1910. [[Den italiensk-tyrkiske krig]] førte til at Italia tok kontroll over [[Libya]]. Dette bidro til  at de tyrkiske nasjonalistene ungtyrkerne festet grepet om makten. Regimet fryktet for ytterligere tap av terroitorium i Midtøsten.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=149-150}} Regimet deporterte i 1913-1914 etniske grekere fra [[Trakia]], de [[egeiske øyer]] og de vestlige Anatolia. Ungtyrkerne med Enver Pasja i spissen trappet i 1914 opp retorikken og snakket om rense Anatolia for kristne og erstatte dem med mer «pålitelige» muslimer.<ref name="Bloxham" />{{rp|side=153}}

Før 1914 ble det blant etniske armenere argumentert for autonomi eller uavhengighet. Revolusjonære armenere bevæpnet befolkningen i det østlige Anatolia noe det osmanske regimet slo ned på brutalt og voldelig i stor skala. Armenernes opprør ble inspirert og oppmuntret av opprør blant serbere, bulgarer og grekere mot det osmanske styret på Balkan. I 1894-1896 og 1908-1909 ble armenske opprør slått brutalt ned av det osmanske regimet.  Før krigen spredte en pan-tyrkisk nasjonalistisk ideologi seg i det osmanske regimet. Tusenvis av muslimer flyktet fra Balkan til osmansk-kontrollert område etter [[Balkankrigene]]. Ungtyrkerne utarbeidet planer for å endre befolkningssammensetning i Anatolia. Stormaktene oppmuntret den armenske nasjonalismen samtidig som det osmanske regimet tilskyndet tyrkisk/islamsk nasjonalisme i Kaukasus, Persia (Iran) og Nord-Afrika.<ref name="Erickson2008">{{Kilde artikkel|tittel=The Armenians and Ottoman Military Policy, 1915|publikasjon=War in History|url=https://www.jstor.org/stable/26070763|dato=2008|fornavn=Edward J.|etternavn=Erickson|serie=2|bind=15|sider=141–167|issn=0968-3445|besøksdato=2024-01-19}}</ref> Flertallet av armenske menn i tjenestdyktig alder ble innrullert i de osmanske styrkene.<ref name="Bulutgil">{{Kilde artikkel|tittel=Ethnic Cleansing and Its Alternatives in Wartime: A Comparison of the Austro-Hungarian, Ottoman, and Russian Empires|publikasjon=International Security|doi=10.1162/isec_a_00277|url=https://doi.org/10.1162/ISEC_a_00277|dato=2017|fornavn=H. Zeynep|etternavn=Bulutgil|serie=|bind=41|hefte=4|sider=169–201|issn=0162-2889|besøksdato=2024-01-20}}</ref>