Redigerer Folkemordet i Rwanda (avsnitt)

==Verdenssamfunnets respons== 
I mediene ble konflikten fremstilt som en afrikansk [[stammekrig]]. Dette bildet er lite nøyaktig, for hutuene og tutsiene er i realiteten samme folk. De snakker samme [[språk]] og deler samme [[kultur]]. [[Stamme (gruppe)|Stamme]]-tilhørighet ble i første omgang brukt av Habyarimanas [[elite]] for å sette hutuer opp mot RPF og de som samarbeidet med dem. Mens det på overflaten hersket en oppfatning om at [[krig]]en var [[etnisk]] ladet, handlet det i realiteten om kampen om politisk og økonomisk [[makt]]. Ledelsen i Rwanda var ikke villige til å miste de fordeler og sosiale status Habyarimanas [[regime]] hadde skaffet dem. 
 
[[FN]] svarte med å sende en canadisk-ledet [[FN-styrke]] ([[UNAMIR]]) til [[Rwanda]] i september [[1993]]. Den bestod av 2500 [[Belgia|belgiske]], [[Canada|canadiske]] og [[Afrika|afrikanske]] soldater, ledet av canadieren General [[Romeo Dallaire]]. [[UNAMIR]]s oppgave var i første omgang å sikre at Arusha-avtalen ble overholdt av begge parter. [[Journalist]]er og [[hjelpearbeider]]e pleide å spøke med at man ikke kunne bevege seg i [[Kigali]] med bil på grunn av alle FN-kjøretøyene som stengte for [[trafikk]]en. [[Hovedstad]]en [[Kigali]] var full av [[FN-tropp]]er og store hvite [[pansret personellkjøretøy|pansrede kjøretøy]] som gjorde et mektig inntrykk. Men inntrykket viste seg fort å være en falsk trygghet. 
 
I kulissene i [[FNs sikkerhetsråd]] sto flere parter mot hverandre. Både fransk og amerikansk etterretning visste om planene om [[folkemord]] allerede tidlig på [[1990-årene|90-tallet]]. I startfasen av landingen av FN-troppene i Rwanda var det franskmennene som jobbet mot UNAMIR og støttet [[regjering]]en i Rwanda [[diplomati]]sk. Franskmennene ville lande sine egne styrker i områder kontrollert av hutuer, men ble nektet av amerikanerne som ikke så på franskmennene som en nøytral part. Senere har stadig flere forskere og organisasjoner beskyldt [[Frankrike]] for å ha støttet hutuene og være medskyldig i folkemordet på tutsiene<ref>Wallis, Andrew. ''Silent accomplice'', 2006, pp. 38–41.</ref><ref>Walter, Barbara F. and Snyder, Jack L. ''Civil Wars, Insecurity, and Intervention'', 1999, p. 135.</ref> <ref>{{Cite news| url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/africa/7542418.stm | work=BBC News | title=France accused in Rwanda genocide | date=5. august 2008 | accessdate=22. mai 2010}}</ref><ref>{{Cite news| url=http://www.nytimes.com/2008/08/06/world/africa/06briefs-FRENCHACCUSE_BRF.html?ref=todayspaper | work=The New York Times | title=Rwanda: French Accused in Genocide | date=6. august 2008 | accessdate=22. mai 2010}}</ref>. Franskmennene svarte med å bruke veto mot amerikanske planer om en intervensjon i Haiti senere på året. 
 
[[Fil:Rwandan refugee camp in east Zaire.jpg|thumb|left|290px|[[Flyktningleir]] i [[Zaire]], [[1994]].]]
Da folkemordet var i gang, var det særlig [[Amerikas forente stater]] som var negative til en intervensjon. Det var flere grunner til dette. Først og fremst fordi en FN-operasjon militært støttet og betalt av USA ikke hadde støtte hos det amerikanske folket: minnene fra [[Somalia]] [[1993]] var fortsatt tilstede. Da hele [[sikkerhetsrådet]] støttet en tilbaketrekking av 90 % av [[UNAMIR]]s styrker, var katastrofen et faktum. Senere ble Dallaire lovet en styrke på 5000 mann, men ingen land stilte med soldater. 
 
Imens, på bakken i [[Kigali]], prøvde General [[Romeo Dallaire]] å bruke fotballstadioner som «trygge soner», men med en liten og ubevæpnet observatørstyrke var Dallaire i hovedsak hjelpesløs. På tross av at hans innsats reddet mange liv, var han i virkeligheten et handlingslammet vitne til et av verdens verste [[folkemord]]. Og mens General Romeo Dallaire var vitne til at ubevæpnete tutsier og moderate hutuer ble myrdet på de mest grusomme måter, diskuterte man i [[FN-bygningen]] om man skulle kalle det et [[folkemord]], hva slags farge FN-kjøretøyene skulle ha, og hvem som skulle betale [[transport]]kostnadene til [[Rwanda]].