Redigerer Finskekrigen (avsnitt)

== Februar–mai 1808, svensk defensiv ==
[[Fil:Abborfors bro 1808.png|mini|Russiske styrker krysser [[Abborrfors]] bro]]
[[Fil:The Finnish war map2.svg|mini|Oversikt over krigens innledende fase, fra det russiske angrepet i februar fram til mai {{Byline|Kart|Eleftherios Tsouris}}]]

{{Utdypende artikkel|Beleiringen av Sveaborg}}
Den 21. februar 1808 angrep 24&nbsp;000 russiske soldater under general [[Fredrik Vilhelm von Buxhoevden]] den finske delen av Sverige og erobret raskt [[Tavastehus]]. Det russiske angrepet kom i form av to akser; hovedstyrken under generalene [[Pjotr Ivanovitsj Bagration]] og [[Nikolaj Kamenskij (general)|Nikolaj Kamenskij]] rykket frem langs kysten, gjennom [[Abborrfors]] og [[Kymmene älv]], mens den andre styrken angrep lenger nord og forfulgte [[Savolaxbrigaden]] gjennom landskapet [[Savolax]].<ref name="Sundberg1998_s368" />

Sverige var ikke uforberedt på russiske aggressive handlinger, men var ikke forberedt på full krig. Den svenske utsendingen til det russiske hoffet, [[Kurt von Stedingk]], hadde imidlertid rapportert både til Stockholm og til de svenske styrkene i den finske delen av riket om Russlands kapasitet og hensikter, samt oppmarsjen da den kom.<ref name="Hårdstedt2006_s25" /> Noen offisiell russisk krigserklæring kom ikke før i april. En varsling fra Stedingk førte til at fungerende øverstkommanderende [[Karl Nathanael af Klercker]] mobiliserte i Finland før det russiske angrepet. En nyanlagt [[optisk telegraf]] som gikk fra den finske delen av riket via [[Åland]] til [[Grisslehamn]] i Sverige, sørget for at krigsutbruddet raskt ble varslet videre selv om [[Østersjøen]] var islagt.

Sverige hadde 21&nbsp;000 soldater i den finske delen av landet, mens resten av hæren ble holdt i det sørlige Sverige av frykt for et angrep fra [[Danmark-Norge]]. Danmark-Norge erklærte Sverige krig den 14. mars 1808, men det var bare mindre trefninger langs grensen til Norge, og britiske og svenske flåtestyrker forhindret en planlagt dansk-fransk invasjon av [[Skåne]].<ref name="Hårdstedt2006_s59" />

Den svenske øverstkommanderende, general [[Wilhelm Mauritz Klingspor]]s plan var å trekke seg tilbake til det sentrale Finland, det historiske landskapet [[Österbotten (historisk landskap)|Österbotten]]. De enkeltstående festningene [[Sveaborg]] ved Helsingfors og [[Svartholm festning|Svartholm]] ved [[Lovisa]] skulle holdes inntil forsterkninger kunne fremføres fra Sverige. I løpet av mars 1808 erobret de russiske styrkene [[Kuopio]], [[Tammerfors]] og [[Jakobstad]], Svartholm festning ble overgitt etter en kort beleiring, [[Helsingfors]], [[Hangö]], [[Gotland]] og [[Åland]] ble også raskt erobret.

Den russiske generalen Buxhoevden beleiret Sveaborg, som overgav seg den 3. mai med 6&nbsp;000 mann, 110 fartøyer og over 700 kanoner da festningens kommandant, [[viseadmiral]] [[Carl Olof Cronstedt]], fant videre motstand nytteløs. Sveaborgs kapitulasjon var et hardt slag mot den svenske forsvarsplanen og ble av samtiden sett på som høyforræderi.<ref name="Hårdstedt2006_s81-82" />

Etter seieren i [[slaget ved Siikajoki]] gikk den svenske arméen under [[Carl Johan Adlercreutz]] til motangrep, og den russiske offensiven ble stoppet. De russiske styrkene i det nordlige Finland under general [[Nikolaj Tutsjkov]] spredte sine styrker utover for å befeste tettstedene og reduserte derved sin hovedstyrke til 4&nbsp;000 mann, for lite til å pasifisere den fiendtlige landsbygden. Finnene startet geriljakrigføring så langt øst som [[Fredrikshamn]], hvor styrker tilhørende oberst [[Johan August Sandels]] var aktive. General [[Jakov Petrovitsj Kulnev|Kulnevs]] styrke ble slått i [[slaget ved Siikajoki]] den 18. april 1808, mens general [[Mikhail Leontievitsj Bulatov|Bulatovs]] styrke ble slått i [[slaget ved Revolax]] den 27. samme måned.

I mai led de russiske styrkene ytterligere nederlag da de ble drevet vekk fra Gotland, og på Åland ble den russiske kontingenten under oberst Vuich tvunget til å overgi seg av en svensk flotilje, støttet av lokalbefolkningen på øygruppen. Den 26. mai kom en britisk flåte med 14&nbsp;000 mann til [[Göteborg]], men grunnet uenighet med den svenske kongen ble ikke de britiske styrkene satt inn mot russerne. Svenskene fikk imidlertid støtte av 16 [[Linjeskip (marinefartøy)|linjeskip]] og 20 andre britiske skip.

=== Okkupasjon og samarbeid ===

De russiske styrkene som trengte inn i den finske delen av Sverige, oppførte seg stort sett pent mot sivilbefolkningen, noe som var en bevisst linje fra den russiske øverstkommanderende Buxhoevden.<ref name="Sandström2008_s74" /> De gangene russiske styrker gikk hardt frem, var det knyttet til sivil motstand fra befolkningen, og noen tilfeller av plyndring forekom også.<ref name="Hårdstedt2006_s228-229" /> I løpet av mars 1808 bestemte imidlertid tsar Aleksander seg for å legge den finske delen av Sverige under Russland, og tsarens nye undersåtter ble avkrevd troskapsed.<ref name="Hårdstedt2006_s225-227" /> Blant de som fikk ansvar for troskapseden var [[Jacob Tengström]], biskop i Åbo og på det tidspunkt den mest sentrale sivile embetsmann i landet.<ref name="Lundin2008_s56-57" /> 

Krigen pågikk fremdeles, og troskapseden skapte usikkerhet blant sivilbefolkningen. Blant annet var redselen for russisk [[livegenskap]] stor. For å imøtekomme denne usikkerheten krevde blant annet Göran Magnus Sprengtporten at en lantdag skulle innkalles. Kravet om lantdag ble avvist av russerne, og i stedet ble finnene beordret til å velge en deputasjon fra ulike samfunnslag som så reiste til tsaren så han kunne høre deres ønsker.<ref name="Hårdstedt2006_s235" />

Den finske deputasjonen til tsaren ankom St. Petersburg i oktober 1808 anført av grev [[Carl Erik Mannerheim]]. Tsaren var imidlertid opptatt, og deputasjonen måtte vente til 30. november før de ble tatt imot. Mannerheim fastholdt overfor russerne at deputasjonen ikke hadde noe vidt mandat da de ikke var valgt i henhold til grunnloven.<ref name="Sandström2008_s87" /> Etter møtet med tsaren innleverte deputasjonen en anmodning om innkalling av en lantdag, og allerede den 11. desember fikk de beskjed av Sprengtporten at tsaren hadde godtatt anmodningen. Erobringen av Finland hadde tatt vesentlig lenger tid enn beregnet, og som realpolitiker anså tsar Aleksander at dette kunne føre til en krig med Frankrike. Det var derfor viktig å trygge grensen mot Sverige og få det finske folket på sin side.<ref name="Hårdstedt2006_s289" />