Redigerer Filosofiens historie (avsnitt)

== Hellenismen og senantikken ==
[[Fil:Domenico-Fetti Archimedes 1620.jpg|thumb|''Den tankefulle Archimedes'', maleri av Domenico Fetti, 1620.]]
* ''Se hovedartikler: [[Hellenistisk sivilisasjon]]''

Den [[Hellenisme|hellenistiske]] perioden i gresk historie er perioden mellom [[Aleksander den store]]s død i 323 f.Kr. og annekteringen av den greske halvøya og øyene av [[Roma]] i 146 f.Kr., men etableringen av romersk overherredømme brøt ikke med kontinuiteten i [[Hellenistisk sivilisasjon|hellenistisk kultur]] som fortsatte å prege landene rundt Middelhavet fram til [[kristendom]]men ble etablert på [[300-tallet]]. Derimot flyttet tyngdepunktet seg fra [[Athen]] og til [[Alexandria]] i [[Oldtidens Egypt|Egypt]]. Det store kvantespranget som ble gjort med Sokrates, Platon og Aristoteles var derimot over. Under hellenismen var det filosofiske skoler framfor enkeltstående filosofer som gjorde seg gjeldende, som kynikere, epikureere og stoisismen, men også [[Nyplatonisme|nyplatonikeren]] [[Plotin]]. I denne tiden begynte også [[vitenskap]]ene å bli etablert.

Platons etterfølgere i [[Platons Akademi|Akademiet]] førte hans tanker videre. Linjen fra [[Sokrates]] via [[Platon]] til [[Aristoteles]] representerer en hovedstrømning i gresk filosofi. En annen strømning har også Sokrates som utgangspunkt, og går over de såkalte mindre sokratiske skoler til to stabile hovedretninger i livssynsfilosofien, [[Stoikerne|stoismen]] og [[epikurisme]]n.<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 204</ref> Livssynsfilosofien spør seg: Hvorledes bør vi handle? Hvilken veg fører til lykken? 

[[File:Antisthenes Pio-Clementino Inv288.jpg|thumb|Byste av Anisthenes.]]
[[Epikur]]s elever vurderte stoikerne som sine rivaler og de polemiserte mot hverandre i århundrer, og med den innflytelsen som stoikerne fikk ble Epikurs lære fortegnet, men ingen av retningene drev egentlig [[forskning]], noe som er et tegn på stagnasjon. Filosofi var blitt en livskunst. Målet var [[lykke]]n og filosofien var vegen.

[[Skeptisisme]] var en retning som krevde kritisk vurdering. På gresk betyr verbet «sképtomai» å se seg prøvende omkring og substantivet «sképsis» betegner den tilsvarende holdning og virksomhet.<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 236</ref> Den som mener å ha funnet sannheten, leter ikke videre. Skeptikerne kan oppfattes som «søkerne», de som fortsatt leter. Vi kan aldri være helt sikre, mente skeptikerne og omtalte sin meningsmotstandere som «dogmatikere». En skeptisk filosof var [[Pyrrho]], som også kan ha vært inspirert av [[indisk filosofi]]. Han mente at alle argument vil kunne bli møtt med at noen mener det motsatte. Derfor vil alle argumenter være usikre. [[Dogmatisk|Dogmetisme]] vil derfor føre til angst og opphisselse, mens [[skepsis]] føre til sinnsro som er forutsetningen for all lykke.

En gresk filosof som fascinerte romerne var grekeren [[Arkimedes]]. Han var matematiker, fysiker og oppfinner, og gjorde viktige oppdagelser innenfor [[matematikk]] og [[geometri]], og oppdaget loven om legemers [[oppdrift]] i vann (kjent som [[Arkimedes lov]]). Blant sine etterfølgere innenfor matematikken nok er mest kjent for å ha vært den første som gjorde en [[addisjon|summering]] av en uendelig [[rekke (matematikk)|rekke]] med en metode som er i bruk fortsatt.

[[Aksiomatisk-deduktivt system|Aksiomatisk deduktiv metode]] er en teori som omhandler hvordan man burde forholde seg til [[vitenskap]]elige teorier. Denne teorien mener forskning og filosofi kan rette seg etter å finne et endelig svar på spørsmål. Aristoteles og Platon mente at verden kan forklares utfra spesielle grunnprinsipper. Disse er sikre og universale sannheter som ikke kan rokkes. Det er den største forskjellen mellom denne metoden og den kommende [[Hypotetisk-deduktiv metode|hypotetisk-deduktive]]. Aksiomatisk deduktiv metode leter etter teorier og påstander som kan fremstilles som en universal sannhet. Denne metoden er gjeldende gjennom hele [[antikken]], [[senantikken]] og [[middelalderen]].

;Hellenistiske filosofer:
{| border="0"
|-----
| valign="top" width="33%" |
* [[Pyrrho]] (365-275 f.Kr.)
* Epikur (341-270 f.Kr.), ''se: [[Epikurisme]]''
* [[Metrodoros]] (den yngre) (331–278 f.Kr.)
* [[Zenon fra Kition]] (333-263 f.Kr.)
* [[Kleanthes]] (331-232 f.Kr.)
* [[Timon fra Fleios|Timon]] (320-230 f.Kr.)
| valign="top" width="33%" |
* [[Arkesilaos]] (316-232 f.Kr.)
* [[Menippos fra Gadara|Menippos]] (200-tallet f.Kr.)
* [[Arkimedes]] (ca. 287-212 f.Kr.)
* [[Chrysippos fra Soli|Chrysippos]] (280-207 f.Kr.)
* [[Karneades fra Kyrene|Karneades]] (214-129 f.Kr.)
* [[Kleitomachos]] (187-109 f.Kr.)
| valign="top" width="33%" |
* [[Metrodoros fra Stratonikeia|Metrodoros]] (slutten av 100-tallet f.Kr.)
* [[Filon fra Larisa]] (160-80 f.Kr.)
* [[Poseidonios]] (135-51 f.Kr.)
* [[Antiochos fra Askalon]] (130-68 f.Kr.)
* [[Ainesidemos]] (100-tallet f.Kr.)
* [[Agrippa (filosof)|Agrippa]] (100-tallet e.Kr.)
|}

=== Romersk filosofi — en parentes ===
[[Fil:Marcus Aurelius Glyptothek Munich.jpg|thumb|Byste av Marcus Aurelius, filosofkeiseren]]
[[Romerriket]] vant verdensherredømme over den kjente verden rundt Middelhavet, og beseiret grekerne, overtok de raskt gresk litteratur, kunst og filosofi. Rike romere sendte etter hvert sine sønner til Athen for å lære seg filosofi og [[retorikk]]. En del, som [[Cato den eldre]], mente at gresk filosofi ville underminere det romerske samfunnets seder og skikker. Romerne hadde ikke på noe tidsrom noen utpreget sans for filosofi. De fostret filosofer, men de manglet originalitet og bidro i liten grad til gresk filosofi. Filosofen [[Horats]] karakteriserte seg selv som en liten gris i Epikurs hage.<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 248</ref>

[[Cicero]], som hadde studert i Athen, utga en rekke filosofiske skrifter. I [[etikk]]en var han nærmest stoiker, og øvet stor innflytelse på romersk tankeliv ved at han ønsket å se etter det moralske i sosiale og politiske spørsmål. Han fikk således også betydning på den tidlige kristendom. [[Seneca den yngre]] var også stoiker og ren livsstilfilosof. For ham var filosofien menneskenes oppdrager i etiske spørsmål – ''gogus humani generis''. Til og med en keiser ble stoisk filosof, [[Marcus Aurelius]], og når han skrev om filosofiske spørsmål, skrev han på [[gresk]], ikke [[latin]]. Forholdet mellom rettferdig på den ene siden og klokskap på den andre siden var et moralsk spørsmål som interesserte romerne. Det var tanker som senere i senantikken ble fortsatt under kristen ferniss.

[[Arne Næss]]' vurdering er at romernes sans for det praktiske, det situasjonsbetingede, gjorde at det var vanskelig for dem å ta luftige generaliseringer alvorlige. De krevde eksempler og at en filosofisk lære måtte være en klar, konsis framstilling. Romerne manglet ikke sans for systematikk, men deres krav til klarhet var også deres hindringen for å bygge opp doktriner som utøvde den samme klarhet. Samtidig manglet de grekernes sans for lek med tanker — og med ord.<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 248-249</ref>

;Romerske filosofer og forfattere:
{| border="0"
|-----
| valign="top" width="33%" |
* [[Marcus Tullius Cicero|Cicero]] (106-43 f.Kr.)
* [[Lucretius]] (94-55 BC)
* [[Seneca den yngre|Seneca]] (4 BC–65 e.Kr.)
| valign="top" width="33%" |
* [[Gaius Musonius Rufus]] (30–100 e.Kr.)
* [[Plutark]] (45-120 e.Kr.)
* [[Epiktet]] (55-135 e.Kr.)
| valign="top" width="33%" |
* [[Marcus Aurelius]] (121-180 e.Kr.)
* [[Sextus Empiricus]] (200-tallet e.Kr.)
|}

=== Religiøs mystikk ===
[[Fil:Europe a Prophecy, copy D, object 1 (Bentley 1, Erdman i, Keynes i) British Museum.jpg|thumb|right|Gud som det sanne prinsipp, maleri av [[William Blake]].]]
[[Nyplatonisme]] er hva ettertiden kaller den filosofiske retning i [[hellenismen]] som begynte på [[200-tallet]] e.Kr. som besto av religiøse, [[Mystikk|mystiske]] og [[Esoterikk|esoteriske]] tanker. Det var en [[Synkretisme|synkretisk]] filosofi som hadde mottatt sterke impulser fra [[Platon]] og tidligere platonikere, men også fra [[pythagorerne]] og [[stoikerne]]. Ved sin idélære rettet Platon oppmerksomheten mot at tilværelsen kunne være [[Hierarki|hierarkisk]] ordnet og at den høyere verden ikke er tilgjengelig for våre sanser. Innebygget lå her en kritikk av et system av flere guder, [[polyteisme]]. Det var også en antagelse om at [[Ekstase|ekstatiske]] opplevelser kunne gi mennesker en mulighet for bekrefte guddommen eller det guddommelige ved at det trosser «enhver beskrivelse som bruker vanlige, sansbare ting som målestokk».<ref name="Næss257"> Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 257</ref> De religiøse og [[teologi]]ske aspektene hos Platon sto i sammenheng med mystikk hos pythagorerne, og gjennom de sterke religiøse strømningene i de nærmeste århundrene før og eller [[Jesus Kristus|Kristi]] fødsel fant nyplatonismen sin mening.<ref name="Næss257"/>

Grunnleggerne av retningen var [[Plotin]], og hans lærer [[Ammonios Sakkas]] i [[Alexandria]]. At de kalles nyplatonikere framfor platonikere er at deres filosofi inneholdt såpass unike tolkninger av Platon at det gjør den til en adskilt filosofi fra hva Platon selv skrev og trodde på.<ref>[http://plato.stanford.edu/entries/plotinus/ Plotinus], Stanford Encyclopedia of Philosophy 2008</ref> Forløpere til nyplatonismen som Plotin etablerte er [[Jødedom|jødisk]]-[[Hellenisme|hellenistiske]] [[Filon]] fra Alexandria som tilpasset jødedommen i henhold til stoiske og platonske elementer og hevdet at Gud er «overrasjonell», og som kan kun bli nådd via «ekstase». ''Se artikkel [[Hellenistisk jødedom]]''. De tidligste kristne tenkere ga også impulser, som [[Justin Martyr]] og [[Athenagoras fra Athen]], som forsøkte å forbinde platonismen med kristendommen, og kristne [[Gnostisisme|gnostikere]] i Alexandria, særlig [[Valentinus]].

Plotin fremmet forskjellige sinnsstemninger ([[meditasjon]]) for å komme i kontakt med det guddommelige og den øverste rangordningen av disse var ekstase («ékstasis»). Som Platon la Plotin vekt på sammenhengen mellom opplevelsene av skjønnhet, kjærlighet og den høyeste guddom. I denne innadvendte verden kan det indre øye se en verden som står over den sansbare. Den høyeste lykke og det sanne gode er for mennesket å bli ett med Gud i ekstase.

Etter den eksplosjonsartede utviklingen i filosofien i tiden fra 500 til 300 f.Kr. stagnerte filosofien, i henhold til Arne Næss,<ref name="Næss267"> Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 267</ref> og fikk større preg av religiøse [[sekt]]er. Interessen for [[religion]] og [[okkultisme]] fortrengte filosofiske og vitenskapelige interesser. De enkelte vitenskapsgreiner, for eksempel tallteori, [[geometri]], [[astronomi]], [[medisin]], [[historie]], klarte seg en tid, men også de stagnerte etter hvert. [[Arkimedes]] kom med glitrende framstøt innen [[fysikk]] og [[matematikk]], men løftet ble ikke til en ny inspirasjon for filosofien.<ref name="Næss267"/> Etter Plotin kom de ikke nyskapninger i gresk filosofi, og med Plotin begynte det som skulle prege [[middelalderens filosofi]], forsøket på å skape en syntese av religiøs og filosofisk tenkning hvor [[Gud]] var den grunnleggende premiss.

;Hellenistiske, religiøse og esoteriske filosofer:
{| border="0"
|-----
| valign="top" width="33%" |
* [[Alkinoos]] (100-tallet e.Kr.)
* [[Aleksander fra Afrodisias]] (200-tallet e.Kr.)
* [[Ammonios Sakkas]] (200-tallet e.Kr.)
* [[Plotin]] (205-270 e.Kr.)
| valign="top" width="33%" |
* [[Porfyrios]] (232-304 e.Kr.)
* [[Jamblikos]] (242-327 e.Kr.)
* [[Themistios]] (317-388 e.Kr.)
* [[Proklos]] (411-485 e.Kr.)
| valign="top" width="33%" |
* [[Damaskios]] (462-540 e.Kr.)
* [[Boëthius]] (472-524 e.Kr.)
* [[Simplikios]] (490-560 e.Kr.)
|}

=== Teologisk filosofi ===
[[File:Augustinus 2.jpg|thumb|[[Augustin av Hippo]]]]
[[Kristendom]]men vokste fra å være en liten [[jødisk]] [[sekt]] i løpet av noen få hundreår til den under keiser [[Konstantin den store]] i [[325]] ble en [[statsreligion]]. Da [[Platons Akademi]] i Athen ble stengt av keiser [[Justinian I den store|Justinian I]] i [[529]], markerer dette at antikken som epoke var over. 

Med «kristen middelalder» menes at de filosofiske doktriner som ble fremmet av troende kristne var under bevisst kristen innflytelse. Likevel kan man med Arne Næss slå fast at de er filosofer i egen rett ved at de uavhengig av sin kristne tro og teologi gjorde en filosofisk innsats som har hatt betydning for Vestens kulturkrets.<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 269</ref> De første teologer, forfattere og andre lærde som skrev og utredet sin tro og drev polemikk med likesinnede og hedninger i kristendommens første tid rundt [[100]]-[[300]], kalles for [[kirkefedre]]ne. En av dem, [[Tertullianus]], var en hedensk filosof før han ble kristen, og deretter ivrig etter å fordømme andre, om enn på filosofisk grunnlag. [[Origenes]] var den første som forsøkte å gi kirken en systematiske teologi. 

Den fremste av de tidlige kristne filosofene som levde i tiden etter antikken, det vil si [[senantikken]], var uten tvil [[Augustin av Hippo]]. Han utviklet en klassisk kristen filosofi, og hele den vestlige tanke ved å skape en [[syntese]] av [[hebraisk]] og greske tanker. Han tok med seg filosofi fra [[Platon]], [[nyplatonisme]] fra [[Plotin]] hvor han tok forestillingen om en åndelig verden og en ikkemateriell Gud som ble framstilt som «lys» i en åndelig betydning, og [[Stoikerne|stoismen]] som han endret i lyset av den himmelske åpenbaring. Han skrev omfattende om mange religiøse og filosofiske tanker, og benyttet som jødiske [[Filon]] den [[allegori]]ske metode i lesningen av Bibelen.

De nærmeste århundrene etter Augustins død er innen den kristne kulturkrets praktisk talt uten selvstendig filosofisk kultur før det endret seg i høymiddelalderen. [[Boëthius]] er dog et unntak, men selv om han antagelig var kristen, var hans siste verk før han ble henrettet i [[525]], ''[[Filosofiens trøst]]'' (''Consolatio philosophiae''), ikke teologisk filosofi, men hans forsøk på å bevare den klassiske, antikke filosofien. 

[[Fil:AverroesColor.jpg|right|thumb|Averroës, utsnitt av et maleri]]
Boëthius oversettelse av Aristoteles' verk om logikk var den eneste betydelige del av Aristoteles' verker som var tilgjengelig i Europa før inntil [[1100-tallet]]. Mens Vest-Europa gikk inn i «de mørke århundrene» og etter at keiser Justinian hadde stengt den siste filosofiskole, var det mange filosofer som vandret østover og med seg hadde de åpenbart sine bibliotek. [[Araberne]] gjorde mer enn å ta vare på antikken og hellenismens filosofi ved at de også gjorde en selvstendig innsats, noe som førte til at [[islamsk filosofi]] fikk en sterk posisjon for en tid. Den utviklet seg parallelt med den kristne da Aristoteles og nyplatonismen dannet grunnlaget for både den kristne som muslimske filosofi. På 1100-tallet flyttet det arabiske filosofiske tyngdepunktet fra Asia og Afrika da vilkårene for filosofi ble innskrenket og til [[Maurere|mauriske]] [[Spania]]. Herfra utøvde middelalderens muslimske filosofer betydelig innflytelse på kristen [[skolastikk]]. Innenfor arabisk filosofi ruver særlig [[Al-Farabi]], [[Avicenna]], og [[Abu Hamid Ghazali|Algazal]]. I mauriske Spania i middelalderen virket både muslimske [[Averroës]] og i den samme miljøet også den jødiske filosofen [[Maimonides]]. [[Jødisk filosofi]] sto også i samspillet mellom muslimske tanker og hellenistisk filosofi.

;Kristne, muslimske og jødiske filosofer og teologer
{| border="0"
|-----
| valign="top" width="33%" |
;''Tidlig kristne filosofer:''
* [[Justin Martyr]] (ca. 100- ca. 165)
* [[Tertullianus]] (ca. 160-220/225)
* [[Ireneus av Lyon]] (125-ca. 203)
* [[Klemens av Alexandria]] (ca. 150-216)
* [[Origenes]] (ca. 185 – 254)
* [[Augustin av Hippo]] (354-430)
* [[Athanasius av Alexandria]] (ca. 296-373)
* [[Johannes Chrysostomos]] (347-407)
| valign="top" width="33%" |
;''Muslimske filosofer:''
* [[Al-Farabi]] (872-ca 951)
* [[Al-Haitham]] (ca. 965-1039)
* [[Avicenna]] (980-1037)
* [[Abu Hamid Ghazali|Algazel]] (1058–1111)
* [[Abu Rayhan Biruni]] (973-1048)
| valign="top" width="33%" |
;''Jødiske filosofer:''
* [[Filon]] (ca. 20 f.Kr. – ca. 50 e.Kr.)
* [[Akiva ben Josef]] (ca. 50–ca 135 e.Kr.)
* [[Saadia Gaon]] (ca. 882/892-942
* [[Maimonides]] (1135–1204)
* [[Nachmanides]] (1194–1270)
|}