Redigerer Fascisme (avsnitt)

===''Fin de siècle'' og fusjoneringen av maurrasisme og sorelianisme (1880–1914)===
Historikeren [[Zeev Sternhell]] sporet fascismens ideologiske røtter tilbake til 1880-årene, og særlig til den tidens ''[[fin de siècle]]''-tema.<ref name="international" /><ref name="routledge12" /> Temaet var basert på et opprør mot [[materialisme]], [[rasjonalisme]], [[positivisme]], borgerlig samfunn og [[demokrati]].<ref name="Sternhell, Zeev 1998 s. 170" /> ''Fin-de-siècle''-generasjonen støttet [[emosjonalisme]], [[irrasjonalisme]], [[subjektivisme]], og [[vitalisme]].<ref name="routledge13" /> ''Fin-de-siècle''-tankegangen så på sivilisasjonen som i en krise som behøvde en massiv og total løsning.<ref name="Sternhell, Zeev 1998 s. 170"/> ''Fin-de-siècle'' sin intellektuelle skole anså individet kun som en del av en større kollektivitet, som ikke bør ses som en atomisert numerisk sum av individer.<ref name="Sternhell, Zeev 1998 s. 170"/> De fordømte liberalsamfunnets rasjonalistiske individualisme og oppløsingen av sosiale bånd i borgerlig samfunn.<ref name="Sternhell, Zeev 1998 s. 170"/>

''Fin-de-siècle''-perspektivet var influert av en rekke intellektuelle utviklinger, inkludert [[Darwinisme|darwinistisk]] [[biologi]], [[Gesamtkunstwerk|wagnersk estetikk]], [[Arthur de Gobineau]]s [[Rasisme|raseteori]], [[Gustave Le Bon]]s psykologi og filosofiene til [[Friedrich Nietzsche]], [[Fjodor Dostojevskij]] og [[Henri Bergson]].<ref name="Zeev 1998 s. 171" /> [[Sosialdarwinisme]], som fikk vid anerkjennelse, skilte ikke mellom fysisk og sosialt liv, og anså menneskets tilstand som en ustanselig kamp for å oppnå [[den sterkestes overlevelse]].<ref name="Zeev 1998 s. 171"/> Sosialdarwinismen utfordret positivismens påstand om at tilsiktede og rasjonelle valg avgjorde menneskers adferd, og fokuserte heller på arvelighet, rase og miljø.<ref name="Zeev 1998 s. 171"/> Sosialdarwinismens vektlegging av biogruppe-identitet og rollen spilt av organiske forhold innad i samfunn fostret legitimering og appell for nasjonalisme.<ref name="routledge14" /> Nye teorier innen sosial- og politisk psykologi avviste også tanken om at menneskets adferd var styrt av rasjonelle valg, og hevdet heller at følelser var mer innflytelsesrike i politiske saker enn rasjonalitet.<ref name="Zeev 1998 s. 171"/> Nietzsches argument at «[[Gud er død]]», som sammenfalt med hans angrep på kristendommens, demokratiets og moderne kollektivismes «flokkmentalitet»; hans [[Übermensch|overmenneske]]-konsept, og hans fremming av «[[viljen til makt]]» som et urinstinkt, hadde stor påvirkning på mange i ''fin-de-siècle''-generasjonen.<ref name="routledge15" /> Bergsons påstand om eksisteringen av en ''[[élan vital]]'' eller vitalt instinkt var sentrert rundt frie valg og avviste materialismen og [[determinisme]]ns prosesser; dette utfordret marxismen.<ref name="routledge16" />

[[Gaetano Mosca]] utviklet i sitt verk ''The Ruling Class'' (1896) en teori som hevder at det i alle samfunn vil være en «organisert minoritet» som vil dominere og herske over den «uorganiserte majoritet».<ref name="William Outhwaite 2006. s. 442" /><ref name="Tracy H. Koon 1943. s. 6" /> Mosca hevdet at det kun fantes to klasser i samfunnet, «den regjerende» (den organiserte minoritet) og «den regjerte» (den uorganiserte majoritet).<ref name="Giuseppe Caforio 2006. s. 12" /> Han hevder at den organiserte naturen til den organiserte minoritet gjør den uimotståelig for noe individ i den uorganiserte majoriteten.<ref name="Giuseppe Caforio 2006. s. 12"/>

Anarkisten [[Mikhail Bakunin]]s konsept om ''gjerningens propaganda'', som vektla viktigheten til ''direkte handling'' som politikkens fremste middel, inkludert revolusjonær volds, ble populær blant fascister som beundret konseptet og som tok det til seg som en del av fascismen.<ref name="Stuart Joseph Woolf 1970. s. 282" />

{{Multiple image|direction=horizontal|align=left|image2=Georges Sorel.jpg|image1=Charles Maurras - avant 1922.jpg|width1=120|width2=113|caption2=Georges Sorel|caption1=Charles Maurras.}}
Den [[Fransk nasjonalisme|franske nasjonalisten]] og reaksjonære monarkisten [[Charles Maurras]] influerte fascismen.<ref name="nationalism18"/> Maurras fremmet hva han døpte [[integral nasjonalisme]], som etterlyste nasjonens organiske enhet; Maurras insisterte på at en mektig monark var nasjonens ideelle leder. Maurras mistrodde det han anså som den demokratiske mystifiseringen av populærviljen som skapte et upersonlig kollektivt subjekt.<ref name="nationalism18"/> Han hevdet at en mektig monark var et personifisert overhode som kunne utøve autoritet for å samle nasjonens folk.<ref name="nationalism18"/> Maurras' integrale nasjonalisme ble idealisert av fascistene, men modifisert til en modernisert revolusjonær form uten Maurras' monarkisme.<ref name="nationalism18"/>

Den franske revolusjonære syndikalisten [[Georges Sorel]] fremmet den politiske voldens legitimitet i sitt verk ''Tanker om vold''(1908) og andre verk hvor han fremmet radikal syndikalistisk handling for å oppnå en revolusjon for å kaste kapitalismen og borgerskapet gjennom en [[generalstreik]].<ref name="mobilization21" /> I ''Tanker om vold'' vektla Sorel behovet for en revolusjonær [[politisk religion]].<ref name="mobilization22" /> I tillegg avviste Sorel demokratiet som reaksjonært i sitt verk ''Les Illusions du progrès'', og skrev at «intet er mer aristokratisk enn demokrati».<ref name="mobilization23" /> I 1909, da en syndikalistisk generalstreik i Frankrike ikke hadde materialisert seg, forlot Sorel og hans tilhengere den radikale venstresiden og ble del av den radikale høyresiden, hvor de ønsket å slå sammen militant katolisisme og fransk patriotisme med sine egne synspunkter, og fremmet anti-republikanske kristne franske patrioter som de ideelle revolusjonære.<ref name="mobilization24" /> Opprinnelig hadde Sorel offisielt vært en marxistisk revisjonist, men innen 1910 hadde han erklært sin oppgivelse av sosialismen og hevdet i 1914, gjennom [[Benedetto Croce]]s aforisme, at «sosialismen er død» grunnet «marxismens nedbrytning».<ref name="Sternhell, Zeev 1994 s. 78" /> Sorel ble en støttespiller til reaksjonær maurrasiansk nasjonalisme fra 1909 som påvirket hans verker.<ref name="Sternhell, Zeev 1994 s. 78"/> Maurras hadde interesse av å slå sammen sine nasjonalistiske idealer med soreliansk [[syndikalisme]] for å konfrontere demokratiet.<ref name="revolution1994" /> Maurras hevdet at «en sosialisme befridd fra det demokratiske og kosmopolitiske element passer nasjonalisme like godt som en vellaget hanske passer en vakker hånd».<ref name="multiculturalism" />

Fusjoneringen av maurrasiansk nasjonalisme og soreliansk syndikalisme influerte den radikale italienske nasjonalisten Enrico Corradini.<ref name="zs163" /> Corradini uttalte behovet for en [[Nasjonalsyndikalisme|nasjonal-syndikalistisk]] bevegelse, ledet av elitistiske aristokrater og antidemokrater som delte en revolusjonær syndikalistisk hengivelse til direkte handling og villighet til kamp.<ref name=zs163/> Corradini omtalte Italia som en «proletarisk nasjon» som behøvde å delta i imperialisme for å utfordre de «[[plutokrati]]ske» franskmennene og britene.<ref name="mb9" /> Corradinis syn var del av et bredere sett med oppfattelser innad i den høyresidige ''Den italienske nasjonalistforening''(ANI), som hevdet at Italias økonomiske tilbakeståenhet var forårsaket av korrupsjon i dens politiske klasse, [[liberalisme]] og splid grunnet sosialisme.<ref name=mb9/> ANI hadde bånd til og utøvde innflytelse blant [[konservative]], katolikker, og forretningssamfunnet.<ref name=mb9/> Italienske nasjonalsyndikalister delte et felles sett prinsipper: avvisninger av [[Bursjoasi|borgerlige]] verdier, demokrati, liberalisme, [[marxisme]], [[Internasjonalisme (politikk)|internasjonalisme]] og [[pasifisme]]; og fremmingen av [[heroisme]], [[vitalisme]] og vold.<ref name="revolution" /> ANI hevdet at liberaldemokratiet ikke lenger var kompatibel med den moderne verden, og støttet en sterk stat og imperialisme, samtidig som de hevdet at mennesker fra naturens side er rovdyriske og at nasjoner befant seg i en konstant kamp, hvori kun de sterkeste kunne overleve.<ref name="nationalism25" />

[[Fil:Manifesto of Futurism.jpg|thumb|left|[[Filippo Tommaso Marinetti]], italienske modernistisk forfatter av ''[[Det futuristiske manifest]]'' (1909) og senere medforfatter av ''[[Det fascistiske manifest]]'' (1919)]]
Futurismen var både en kunstnerisk-kulturell bevegelse og innledningsvis en politiske bevegelse i Italia ledet av [[Filippo Tommaso Marinetti]] som stiftet ''Det futuristiske manifest'' (1908), som forfektet modernisme, handling, og politisk vold som nødvendige elementer innen politikken samtidig som det avviste liberalismen og parlamentarisk politikk. Marinetti avviste konvensjonelt demokrati basert på flertallsstyre og egalitarisme til fordel for en ny form for demokrati som fremmet det han beskrev i sitt verk «Den futuristiske tanken om demokrati»: «We are therefore able to give the directions to create and to dismantle to numbers, to quantity, to the mass, for with us number, quantity and mass will never be—as they are in Germany and Russia—the number, quantity and mass of mediocre men, incapable and indecisive.».<ref name="aesthetics" />

Futurismen påvirket fascismen i dens anerkjenning av voldelig handling og krig som nødvendigheter av den moderne sivilisasjon.<ref name="Gigliola Gori 2004. s. 14">Gigliola Gori. ''Italian Fascism and the Female Body: Submissive Women and Strong Mothers''. Oxfordshire, England; New York, New York: Routledge, 2004. s. 14.</ref> Marinetti fremmet behovet for fysisk mosjonering av unge menn, og hevdet at gymnastikk bør ha forrang framfor bøker i utdanning av menn. Han forfektet segregering av kjønnene på utdanningsfeltet. Ifølge han måtte mennenes utdannelse være fri for «kvinnelig ømfintlighet». Marinetti hevdet at mannlig utdanning måtte være «livlig, krigersk, muskuløs og voldelig dynamisk».<ref>Gigliola Gori. ''Italian Fascism and the Female Body: Submissive Women and Strong Mothers''. Oxfordshire, England; New York, New York: Routledge, 2004. s. 20–21.</ref>