Redigerer Første slesvigske krig (avsnitt)

== Opptakten ==
{{Utdypende artikkel|Marsrevolusjonen (Danmark)}}
Kampen om Slesvigs status tilspisset seg for alvor da bølgene fra [[Revolusjonene i 1848|revolusjonen]] i [[Frankrike]] i februar 1848 begynte å spre seg i Europa. Etter press fra den danske befolkningen måtte kong [[Frederik VII av Danmark|Frederik VII]] tillate dannelsen av det såkalte [[Regjeringen Moltke I|Marsministeriet]] i mars samme år under ledelse av [[Adam Wilhelm Moltke|A. W. Moltke]]. Som Danmarks nye regjering begynte Marsministeriet arbeidet med å forme en grunnlov for et nytt demokratisk Danmark. Grunnen til dannelsen av en grunnlovsgivende regjering var direkte utløst av ''det slesvigske spørsmålet'' etter at en representant for de tyskvennlige slesvigske og holsteniske stenderforsamlingene den [[18. mars]] hadde kommet til [[København]] med krav om løsrivelse fra hertugdømmene. I København betydde det at de nasjonalliberale ejdertilhengerne kunne presse ut en del av kongens helstatstilhengere fra sine ministerposter og overta styringen av Danmark den [[22. mars]] 1848. Den nye regjeringen sendte deputasjonen fra Slesvig og Holsten tilbake med svar om at man ville tillate en holsteinsk løsrivelse fra riket. Men Slesvig skulle forbli sammen med Danmark.

===Den provisoriske regjeringen i Kiel===
I mellomtiden hadde begivenhetene i den danske hovedstaden blitt kjent og det verserte et rykte i [[Kiel]] om at kongen var blitt tatt til fange av «pøbelen». Sentrale personer i den tyske slesvig-holsteinske bevegelsen utnyttet anledningen til å gjennomføre løsrivelsen av de to hertugdømmene. [[23. mars]] 1848 dannet en gruppe av tyske embetsmenn, offiserer og ledende borgere en provisorisk slesvig-holsteinsk regjering i Kiel under ledelse av prins [[Frederik av Nør]]. Offisielt ble den provisoriske regjeringen opprettet som en konsekvens av utviklingen i København og medlemmene av regjeringen påberopte seg å representere kongemakten fordi kongen ikke lenger hadde handlefrihet. Det var allikevel ikke tvil om at opprørsregjeringen i praksis ville innlemme Slesvig og dermed hele det slesvig-holsteinske området i Det tyske forbund. Den danske regjeringen og kongen ville aldri tillate dette.

Det er to historiske tolkninger av omstendighetene. Enten hadde forvirring og dårlig kommunikasjon en avgjørende rolle ved at man i Kiel trodde at revolusjonen var brutt ut i København, eller så var ryktene et påskudd som ga opprørerne den muligheten de trengte til å utnytte situasjonen med et skjær av legitimitet og dermed folkelige tilslutning.

Neste morgen, 24. mars, sendte den provisoriske regjeringen ut en proklamasjon som krevde Slesvig og Holstein sluttet sammen til én stat, dog i [[personalunion]] med kongeriket Danmark. Den provisoriske regjeringen erklærte også at den så det som sin oppgave å forsvare hertugdømmene og hertugen (kongen) mot overgrep. Budskapet var helt klart ikke-revolusjonært. Dette var en viktig årsak til at opprørsregjeringen ble anerkjent som en legitim regjering av de fleste statsembetsmenn og nesten alle kjøpstedene i hertugdømmene i løpet av kort tid.

Opprørsregjeringen i Kiel var klar over at den danske regjeringen i København ville reagere med maktbruk, og de måtte derfor bygge opp en stridsdyktig hærorganisasjon så raskt som mulig. Til dette formålet måtte den viktige festningen [[Rendsburg]] med den sterkeste garnisonen i den danske helstaten erobres og sikres.

===Erobringen av Rendsburg===
[[Fil:Prinsen af Noer.jpg|thumb|[[Frederik av Nør|Frederik, prinsen av Nør]]]]
Morgenen 24. mars dro et ekstratog fra Kiel til Rendsburg med soldater fra garnisonen i Kiel (Femte Jægerkorpset) og 50 frivillige under kommando av den provisoriske regjeringens krigsminister Frederik av Nør, «Prinsen av Nør». Han var bror av [[Christian August av Augustenborg]], som hadde håpet å bli regent i den slesvig-holsteinske staten.

I Rendsburg hadde stemningen vært anspent mellom garnisonen og byens borgerne i dagene forut og et forsøk på å sende festningens pengebeholdning i sikkerhet var ikke mulig på grunn av borgernes motstand. [[22. mars]] hadde det funnet sted et borgermøte i byen. Der besluttet man å opprette en borgervæpning med to bataljoner, en for [[Altstadt]] og en for [[Neuwerk]]. De fleste soldatene i garnisonen var tyskere som de danske offiserene ikke stolte på. Offiserene var uenig om hva de burde gjøre og om den spente situasjonen i Rendsburg var alvorlig nok for direkte inngrep. Resultatet var at de ikke foretok seg noe og at de heller ikke kuttet jernbaneforbindelsen med Kiel.

Litt over ni om morgenen ankom Frederik av Nør og [[Wilhelm Beseler]] med ekstratoget til Rendsburg. I sin flunkende danske generaluniform gikk han sammen med sine styrker til Paradeplatz utenfor festningen. På plassen ble det lest opp et brev for tilhørerne, hvor det ble opplyst at den provisoriske regjeringen hadde dannet seg i Kiel som reaksjon mot «revolusjonen i København» og dermed ønsket festningen overgitt til regjeringens kontroll. Den kommanderende generalen Lützow valgte å kapitulere uten å løsne skudd. Garnisonens soldater gikk ut av festningen og samlet seg på plassen med våpen, men uten skarpe skudd. På plassen meddelte Lützow at han hadde søkt om avskjed fra den danske hæren. Offiserer og soldater med tilhørighet i Danmark fikk fri avmarsj mot at de avla ed på aldri å kjempe for den danske hær mot slesvig-holsteinerne. 

I løpet av de påfølgende dagene gikk alle øvrige garnisoner i hertugdømmene over til den provisoriske regjeringen. Alle menige og underoffiserene fortsatte å være i sine avdelinger og sluttet seg til den slesvig-holsteinske hæren sammen med 65 offiserer. <!-- Mens flertallet av den danske hærens offiserer på tilsammen 94 menn forble lojale mot sin ed til kongen, var tre fjerdedeler av den danske hæren fremdeles under den danske kongen. Kommentar: Uforståelig setning.-->

Styrkene i hertugdømmene talte i januar-februar 1848 kun omkring 1&nbsp;500 mann fordi den danske regjeringen fryktet et mytteri blant de slesvigske og holstenske soldater. Ettersom den danske konge var forpliktet til å stille en kontingent tropper for Det tyske forbund, var omkring to femtedeler av den danske hæren fra de tysktalende hertugdømmene. Denne kontingenten med reserver skulle ha 5&nbsp;400 mann i en [[brigade]]. Med erobringen av det viktige arsenalet i Rendsborg kunne regjeringen oppstille en ny hær på meget kort tid. Mangelen på offiserer for den slesvig-holstenske hæren var stor, men dette ble løst da det kom 50 nye offiserer fra Preussen i april.

Ingen flåtefartøy av militær verdi fra den danske orlogsflåten var i regionen innenfor rekkevidde for opprørerne. Danmark kunne derfor regne med å ha overherredømme til sjøs.