Redigerer Ernest Shackleton (avsnitt)

== Discovery-ekspedisjonen (1901–03) ==
[[Fil:Discoveryboat.jpg|thumb|Ekspedisjonsskipet [[RRS «Discovery»|«Discovery»]] i [[Antarktis]]k farvann.]]
{{Utdypende artikkel|Discovery-ekspedisjonen}}
''National Antarctic Expedition'', kjent som Discovery-ekspedisjonen etter skipet [[RRS «Discovery»|«Discovery»]], var ideen til [[Clements Markham]], president i [[Royal Geographical Society]], og hadde blitt forberedt i mange år. Ekspedisjonen ble ledet av [[Robert Falcon Scott]], en britisk løytnant i marinen som ble forfremmet til [[kommandørkaptein]],{{Sfn|Savours|s=9}} og hadde mål som inkluderte vitenskapelige og geografiske oppdagelser.{{Sfn|Fisher|s=19–20}}

Selv om «Discovery» ikke var en marineenhet, krevde Scott at mannskapet, offiserer og vitenskapspersonell frivillig aksepterte marinens disipliner og skipet og ekspedisjonen ble styrt etter marinens linjer.{{Sfn|Fiennes|s=35}} Shackleton godtok dette, til tross for at hans bakgrunn og instinkt tilsa en annen, mer uformell lederstil.{{Sfn|Crane|s=171–72}} Shackletons bestemte oppgaver ble listet som: «Ansvarlig for analyser av sjøvann. Messeansvarlig. Ansvarlig for lasterom, lager og proviant […]».{{Efn|name=sitat2}} Han arrangerte også underholdninger.{{Sfn|Fisher|s=23}}

«Discovery» dro fra London 31. juli 1901 og ankom den antarktiske kysten 8. januar 1902 etter å ha seilt via [[Cape Town]] og [[New Zealand]]. Etter ankomst tok Shackleton del i en eksperimentell [[Ballong (luftfartøy)|ballongferd]] 4. februar.{{Sfn|Wilson|s=111}} Sammen med [[Edward Adrian Wilson|Edward Wilson]] og Hartley Ferrar deltok han også på den første sledeturen fra ekspedisjonens vinterkvarter i [[McMurdo-sundet]] for å etablere en trygg rute mot [[Rossbarrieren]].{{Sfn|Wilson|s=115–118}} I løpet av den antarktiske vinteren i 1902, redigerte Shackleton ekspedisjonens magasin, ''The South Polar Times''.{{Sfn|Fiennes|s=78}}

Ifølge stuerten [[Clarence Hare]] var han «den mest populære av offiserene blant mannskapet, og var en god blander».{{Sfn|Huntford|s=76}} Påstander om at dette var et uoffisielt rivaliserende lederskap til Scott er imidlertid ikke støttet.{{Sfn|Fiennes|s=83}} Scott valgte Shackleton til å bli med Wilson og seg selv på ekspedisjonens sørlige ferd, en marsj sørover for å nå den høyeste mulige breddegraden i retning av Sørpolen. Denne marsjen var ikke et seriøst forsøk på å nå polpunktet, selv om det var viktig for Scott å nå en så høy breddegrad som mulig. Inklusjonen av Shackleton indikerte en høy grad av personlig tillit.{{Sfn|Fiennes|s=83}}{{Sfn|Fisher|s=58}}

[[Fil:Scott of the Antarctic crop.jpg|thumb|upright|left|[[Robert Falcon Scott|Kaptein Scott]]]]

Gruppen dro ut 2. november 1902. Marsjen var, som Scott senere skrev, «en kombinasjon av suksess og fiasko».{{Sfn|Fiennes|s=104}} De nådde en ''[[Farthest South]]''-rekord på 82°&nbsp;17′&nbsp;S, og slo den tidligere rekorden som [[Carsten Borchgrevink]] satte i 1900.{{Efn|name=Farthest South}}{{Sfn|Crane|s=214–15}} Ferden ble preget av at hundene hadde fått skjemt mat og raskt syke,{{Sfn|Crane|s=205}} og alle 22&nbsp;hundene døde i løpet av ferden. De tre mennene led alle også til tider av snøblindhet, frostskader og ikke minst [[skjørbuk]]. På tilbakeferden brøt Shackleton etter eget utsagn sammen, og han kunne ikke lenger utføre sin del av arbeidet.{{Sfn|Fiennes|s=101–02}}

Scott hevdet senere i ''The Voyage of the Discovery'' at Shackleton hadde blitt fraktet tilbake til basen på sleden, noe Shackleton selv benektet.{{Sfn|Huntford|s=143–44}} Han var imidlertid i en alvorlig svekket tilstand, og Wilson skrev i sin dagbok 14. januar: «Shackleton har vært alt annet enn opp til merket, og i dag er han desidert verre, svært kort viklet og hoster hele tiden, med mer alvorlige symptomer som ikke trenger detaljeres her, men som er av ingen små konsekvenser 160 miles fra skipet»{{Efn|name=sitat5}}

4. februar 1903 nådde gruppen til slutt skipet. Etter en medisinsk undersøkelse (som viste seg mangelfull),{{Sfn|Preston|s=68}} avgjorde Scott at Shackleton skulle sendes hjem med bergingsskipet [[DS «Morgenen»|«Morgenen»]], som hadde ankommet McMurdo-sundet i januar 1903. Scott skrev: «Han burde ikke risikere ytterligere motgang i sin nåværende helsetilstand.»{{Efn|name=sitat6}}{{Sfn|Preston|s=68}} Det er formodning om at Scotts motiver for å fjerne ham var harme over Shackletons popularitet, og at den dårlige helsetilstanden ble brukt som en unnskyldning for å bli kvitt ham.{{Sfn|Huntfod|s=114–18}}

Flere år etter at Scott, Wilson og Shackleton var døde, hevdet [[Albert Armitage]] – ekspedisjonens nestkommanderende – at det hadde vært et utfall på ferden sørover, og at Scott hadde fortalt skipets lege at «hvis han ikke drar tilbake syk, vil han dra tilbake i skam.»{{Efn|name=sitat7}}{{Sfn|Preston|s=68}} Det finnes ingen bekreftelse på Armitages historie. Shackleton og Scott holdt seg på en vennskapelig fot, i det minste til offentliggjøring av Scotts beretning om den sørlige ferden i ''The Voyage of the Discovety''.{{Sfn|Huntford|s=143–44}} Selv om de behandlet hverandre med gjensidig respekt og hjetelighet i det offentlig,{{Sfn|Crane|s=310}} endret ifølge biograf [[Roland Huntford]] Shackletons holdning til Scott seg til «ulmende forakt og avsky». For å berge den sårede stoltheten måtte Shackleton foreta «en retur til Antarktis i et forsøk på å overgå Scott».{{Sfn|Huntford|s=143–44}}