Redigerer Engelsk (avsnitt)

=== Fransk invasjon ===
I [[1066]] kom det en ny invasjon, denne gang sørfra. [[Normannernes invasjon av England]] under [[Vilhelm I av England|Vilhelm Erobreren]] i førte til at [[Normandie|normannisk]] [[fransk]] ble språket for kongemakta og adelen. Bare alminnelige engelskmenn fortsatte å snakke engelsk. Ennå i dag forkynner lederen i det britiske overhuset «le roy le veult» (''kongen vil det'') når noe er vedtatt (merk at stavemåten avviker fra moderne fransk, l''e roi le veut''). Kongehusets våpen er ennå forsynt med valgspråket «Dieu et mon droit», ''Gud og min rett''. Noen spesielle misforståelser oppsto også på denne tida; de kjente [[yeoman Warders|beefeaters]] (oksekjøttspiserne) i [[Tower of London]] hette opprinnelig ''buffetiers'', altså de som passet på buffeten. Rotten Row (den råtne veien) i [[London]] kommer egentlig av ''route du roi'', kongens vei. Først rundt år 1400 snakket alle engelsk igjen, men dette var en sterkt endret form for engelsk. Grammatikken var nå svært forenklet, og ordforrådet var blitt supplert eller avløst av franske ord. De hverdagslige ordene var gjerne de samme gamle engelske, mens de noe mer høytidelige var av fransk opprinnelse. Derfor ser man ''pigs'', ''sheep'' og ''oxen'' på engelske bondegårder, mens de samme dyrene har blitt til ''pork'', ''mutton'' og ''beef'' (hhv ''porc'', ''mouton'' og ''boeuf'' på fransk) når de dukker opp på middagsbordet. Verbet å begynne kan være det engelske ''begin'' eller det mer høytidelig franske ''commence'' (av fransk ''commencer''). Språket i seinmiddelalderens England kalles middelengelsk, og det mest kjente litterære verket fra perioden er [[Geoffrey Chaucer]]s ''[[Canterbury-fortellingene]]''.