Redigerer Elizabeth I av England (avsnitt)

== Religion ==
Et av Elizabeths mottoer var «''video et taceo''» (norsk: ''«jeg ser og tier»''),<ref>«video et taceo», se Neale, 386.</ref> og hun var en langt mer moderat hersker enn faren og de to halvsøsknene hadde vært.<ref name=starkey5>Starkey, 5.</ref> Til forskjell fra halvsøsteren med tilnavnet «Bloody Mary» forsøkte Elizabeth å unngå å sette i gang systematisk forfølgelse på religiøst grunnlag. Etter at paven hadde ekskommunisert henne i 1570 og løst alle katolske undersåtter fra sine troskapsbånd til henne, ble hun utsatt for flere komplott, men klarte å forpurre alle.

I religiøse anliggender var Elizabeth en utpreget [[pragmatisme|pragmatiker]]. Spørsmålet om hennes egen rett til tronen var et eksempel på dette. Formelt var hun født utenfor ekteskap i henhold til både protestantiske og katolske lover, men det var i hennes øyne mindre alvorlig at den protestantiske, [[den engelske kirke|engelske kirken]] etter hennes fødsel hadde trukket tilbake hennes status som ektefødt datter av kongen, enn at den katolske kirke anså at hun aldri hadde vært ektefødt fordi hennes far ikke hadde vært fri til å inngå lovlig ekteskap med moren Anne Boleyn. Dette alene var nok til å feie enhver tvil til side om at Elizabeth ville omfavne [[protestantisme|protestantismen]].

Elizabeth og hennes rådgivere fryktet et mulig katolsk [[korstog]] mot et kjettersk England. Hun søkte derfor å etablere en protestantisk kirkeorden som ikke ville vekke for stort anstøt i katolikkenes leir, samtidig som hun kom de engelske protestantene i møte. Hun ville derfor ikke tolerere de mer radikale [[Puritanisme|puritanernes]] press for å få gjennomført mer omfattende reformer og endringer.<ref>Lee, Christopher (1995, 1998): «Disc 1». ''This Sceptred Isle 1547-1660''. ISBN 0563557699. (Radioprogram opprinnelig fremført på BBC)</ref> Følgelig begynte det engelske parlamentet fra 1559 av å vedta lover som baserte seg på forgjengeren Edvard Is kirkeordning, der monarken var kirkens overhode, men flere katolske elementer ble beholdt, blant annet de geistliges [[pontifikalier]] (regler for liturgi og verdighetstegn for biskopene).<ref>Loades, 46.</ref>

[[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]] ga uforbeholden støtte til forslagene, men loven om monarkens overhøyhet møtte motstand i [[House of Lords|Overhuset]], særlig fra biskopene. Elizabeth var i dette tilfelle heldig ved at mange av biskopembetene stod ubesatt på denne tiden, derunder det viktige [[Canterbury erkebispedømme]].<ref>Somerset, 98: «Det var heldig at ti ut av tjueseks bispedømmer var ledige, for i det siste hadde det vært en høy andel av dødelighet blant episkopatene, og en feber hadde beleilig fjernet Marias erkebiskop av Canterbury, Reginald Pole, ikke mindre enn 24 timer etter hennes egen død».</ref> Dette gjorde det mulig for hennes støttespillere blant adelen å komme i stemmemessig overvekt mot biskopene og de konservative adelige. Uansett ble Elizabeth tvunget til akseptere tittelen ''Øverste leder av Englands kirke'' (''Supreme Governor of the Church of England'') framfor den tittelen som [[Henrik VIII]] hadde hatt som ''Øverste overhode'' (''Supreme Head''), en tittel mange mente var uakseptabelt for en kvinne å inneha. Den nye ''Forordningen om overhøyhet'' (''Act of Supremacy'') ble lov den [[8. mai]] [[1559]]. Alle offentlige myndigheter måtte nå sverge troskapsed til monarken som den øverste leder, eller risikere å bli fjernet fra sin stilling. Videre ble [[Heresi|kjetterlovene]] opphevet, slik at man kunne unngå en gjentagelse av Marias forfølgelse av [[dissenter]]e. Elizabeths søster hadde ikke uten grunn fått tilnavnet «Maria den blodige»; hun brente 280 protestanter på bålet for kjetteri, og da Elizabeth overtok var flertallet av befolkningen fortsatt katolikker, til tross for tredve år med religiøs strid. Å lese ''Bibelen'' på engelsk ble tillatt under Edvard VI, forbudt under Maria, og igjen tillatt under Elizabeth. Kun fire personer ble brent som kjettere under Elizabeths langvarige regime, og disse var alle protestantiske ekstremister,<ref>Ridley, Jasper: ''The Tudor Age''. London 2002. ISBN 1-84119-471-9. Sidene 71-74</ref> dog ble flere fra katolske deler av England henrettet for forredæri.<ref>{{Kilde bok|tittel='The Northern Rebellion of 1569: Faith, Politics and Protest in Elizabethan England|etternavn=Kesselring|fornavn=Krista|utgiver=Springer|år=2007|isbn=978-0230248892}}</ref> Også en ny ''Forordning om (religiøs) ensretting'' (''Act of Uniformity'') ble vedtatt; den påla befolkningen kirkegang minst en gang i uken og fastsatte at det var obligatorisk å anvende en tilpasset versjon av ''[[Book of Common Prayer|Den allmenne bønneboken]]'' av [[1552]]. De som ikke møtte i kirken ble avkrevet en mulkt, som nok kunne være vanskelig å betale for de fattigere lag av befolkningen, men straffene for å unnlate å etterkomme den nye loven var ikke ekstreme.<ref>Somerset, 101–103.</ref>