Redigerer Elektrisk ladning (avsnitt)

===  Kvantitative eksperimenter ===
[[Fil: Bcoulomb.png|thumb|[[Charles Augustin Coulomb|Coulomb]] konstruert et dreieinstrument basert på [[torsjon]] for måling av kreftene som virker mellom ladninger.]]

[[Robert Boyle]] (1627-1692) oppdaget i 1675 at elektrisk tiltrekning og frastøting også skjer gjennom vakuum,<ref name="Simonyi"/> [[Francis Hauksbee]] utdypet disse studiene ved hjelp av elektriske lysende fenomener i vakuum. [[Stephen Gray]] (1666-1736)fant i 1729 på å dele materialer i [[elektrisk leder|ledende]] og [[elektrisk isolator|ikke-ledende]]. Han påviste også at det menneskelige legeme kan lede elektrisk strøm.<ref name="Sang"/>

I siste kvartal av 1700-tallet forskjøv fokuset seg fra å komme opp med teorier om elektrisitet til kvantitative studier innenfor elektrostatikk. Årsaken til dette var oppfinnelsen av [[leidenflaske]]n som viste seg å være meget hensiktsmessig for slike eksperimenter. Spesielle har forskningen utført av [[Joseph Priestley]] (1733-1804) og Coulomb gitt viktige bidrag. Coulomb publiserte i 1785 naturloven som har fått navn etter ham, altså [[Coulombs lov]], der det sies at størrelsen av kraften <math>F</math> mellom to ladede kuler er proporsjonal med produktet av de to ladningsmengder <math>q_1</math> og <math>q_2</math> og omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden mellom sentrene av kulene <math>r</math>. Avhengig av fortegnet av ladningene virker kraften tiltrekkende eller frastøtende med retning på forbindelseslinjene av midtpunktene til kulene. Loven skrives slik:

:<math>F=k\frac{q_1q_2}{r^2}\,</math>

der <math>k</math> er en konstant avhengig av hvilke måleeneheter som benyttes. I SI-systemet konstanten <math>k</math> gitt av:

:<math>k = \frac{1}{4 \pi \epsilon_0} = 8,987 742 438 \times 10^9 \,\mathrm{Nm^2C^{-2}}</math>

hvor <math>\epsilon_0</math> er [[permittivitet]]en til vakuum.

I 1820 ble det for første gang påvist en sammenheng mellom magnetiske og elektriske ladninger i bevegelse. [[Hans Christian Ørsted]] (1777-1851) påviste at en kompassnål blir påvirket av en elektrisk leder som fører en strøm. Også [[André-Marie Ampère]] (1775-1836) drev med lignende undersøkelser. Noen få år senere oppdaget [[Michael Faraday]] (1791-1867) og [[Joseph Henry]] (1797-1878) at en magnet som beveges over en elektrisk ledersløyfe vil forårsake elektrisk strøm i den. Dermed ble fenomenet [[elektromagnetisk induksjon]] oppdaget og beskrevet. Senere fant en ut at det er nær sammenheng mellom elektrisk og magnetiske fenomener.<ref>[[#YL|Young og Freedman: ''University physics'' side 918.]]</ref>

Da [[Faradays elektrolyselov]] ble formulert i 1832 av Faraday ble det etablert en relasjon mellom elektrisk ladning og konvertering av masse (mengden materie avsatt på [[elektrode]]n under elektrolyseprosessen). I et foredrag han holdt i 1833 for [[Royal Society]] viste Faraday at «forskjellig elektrisitet» kunne inndeles i «statisk elektrisitet » (eller «vanlig elektrisitet»), den «atmosfærisk elektrisitet», den «fysiologisk elektrisitet» (eller «dyrisk elektrisitet»), den «voltaiske elektrisitet» (eller «berørings elektrisitet») og den «termoelektriske elektrisitet». Alle disse var i virkeligheten bare ulike aspekter av et fysisk prinsipp som han kalte «magnetisk elektrisitet».<ref name="Simonyi"/> Det som også var klart var at den elektriske ladningen er en grunnleggende egenskap ved materien for alle disse fenomenene. Et viktig bidrag fra Faraday til teorien om elektrisitet var systematisk innføring av [[Felt (fysikk)|felt-begrepet]] for beskrivelse av elektriske og magnetiske fenomener.

I 1873 oppdaget fysikeren [[Frederick Guthrie]] (1833-1886) at en positivt ladet [[elektroskop]] ble ladet når et jordet, glødende metallstykke ble brakt i dets nærhet.<ref>Felix Auerbach: ''Entwicklungsgeschichte der modernen Physik.'' J. Springer, Berlin 1923. S. 263.</ref> I tilfelle med et negativt ladet elektroskop skjer det ingenting, noe som tilsier at glødende metall bare kan avgi negativ ladninger, samt at elektrisk strøm bare kan flyte i én retning. [[Thomas Edison]] (1847-1931) gjenoppdaget dette fenomenet i 1880 med eksperimenter med glødelamper og søkte om en patent basert på denne oppdagelsen i 1883.<ref>{{Kilde www | land = USA | V-Nr. 307031 | type = saken | tittel = ELECTRICAL INDIGATOR | dato = 1884-10-21 | Inventor = T. A. Edison | url=http://www.google.com/patents/US307031 }}</ref> Den «gløde-elektriske effekt» har fått sitt navn fra Edison og [[Owen Willans Richardson]] (1879-1959). For denne oppdagelsen fikk Richardson nobelprisen i 1928, videre er fenomenet er kjent som [[Edison-Richardson-effekt]]en.

I 1897 var [[Joseph John Thomson]] i stand til å bevise at [[katodestråler]] består av elektroner. Gjennom et sterkt [[vakuum]] var han i stand til å bestemme forholdet mellom ladning og masse. Thomson antok at elektronene allerede var til stede i atomer som [[katoden]] består av, dermed fikk han ideen til den første [[atommodell]]en i 1903 som tilskriver at atomene har en indre struktur.

Den [[diskret]] karakter til elektrisk ladning som ble forutsett av Faraday på grunnlag av elektrolyseeksperimentet på 1800-tallet, ble bekreftet av [[Robert Andrews Millikan]] (1868-1953) i det såkalte [[Millikan-ekserimentet]]. I dette eksperimentet ble det vist at ladede oljedråper alltid blir ladet med et helt multiplum av elementærladning. Millikan oppga også et godt anslag for tallverdien til elementærladningen.