Redigerer Elbåt (avsnitt)

=== Den nye interessen ===
Elbåten hadde blitt redusert til benyttelse i fornøyelsesparker i etterkrigstiden, men etter hvert som det oppsto en fornyet interesse for miljøvennlige transportmidler skulle denne også komme fram fra skyggene. Amerikaneren Marshall Dixon ''Duffy'' Duffield som begynte med båtbygging i 1969, var mannen som vekte folks interesser ettersom han sto bak de såkalte ''«Duffy»'' båtene som egentlig var en fortsettelse fra [[golfbil]]en som hadde fått støyfri elmotor for å ikke sjenere golfspillere. Den første «Duffy» var båtbyggerens egne båt i 1970, da han seilt rundt med den i Newport Harbour. Disse båtene hadde blitt kalt «water-going golf carts» med rette, og i løpet av 45 år solgt Duffield 14,000 elbåter siden 1970.<ref>Kevin Desmond, s. 92</ref>

Det hadde oppstått et nytt marked for elbåter som har blitt etterspurt som støyfrie fritidsbåter med høy motorpålitelighet, ettersom en elmotor er generelt mindre komplisert enn en forbrenningsmotor. Oljekrisen i 1973 fulgt ikke til etterspørsel etter elbåter i USA, men det var blitt mer og mer vanlig å ha elmotorer på småbåter som da fiskere på mindre innsjøer valgt å ta i bruk elektriske utenbordsmotorer. Utover 1980-årene skulle interessen vokser slik at Elco, som hadde forlatt elbåtene i 1910, skulle returnere med sin første elbåt under båtutstillingen i Miami i 1988. Men selv om det har nå blitt mulig å selge elbåter, forbli de sterkt begrenset i sin presentasjonsevne i forholdet til motorbåten som har langt mye høyere energitetthet i sitt brensel i bensin eller diesel. Dermed måtte elbåtprodusentene konkurrerte med hverandre innenfor et smalt marked hvor man kan dekke spesielle behov og tilby elektriske alternativer innenfor realistiske bruksområder.   

Men eksperimentene som hadde rådet grunnen i storhetstiden, var vendt tilbake etter hvert som nyvinninger innenfor strømdrift med elmotor, batteri og annet utnyttes og videreutvikles for maritime orientering. Den første [[katamaran]]en med elmotor var utprøvd av Admiral Gick da han kunne dokumentere at med lav vannmotstand kunne høy hastighet være mulig med liten motorytelse - med en elektrisk utenbordsmotor fant han ut at han trengte bare 200 watts energi for å nå 6 knop.<ref>Kevin Desmond, s. 113</ref> Båtbyggerfirmaet Duffy etablert av Duffield satt den første elektriske katamaranen i serieproduksjon i 1990 med ''DuffyCat'', som vil ha liten dypgang og stor overflateflate. DuffyCat 16 og 18 var en umåtelig suksess, flere tusen har blitt bygd.<ref>Kevin Desmond, s. 120</ref> Fram til dette hadde hendt, var elektriske flerskrogsbåter bare sett i Frankrike som trimaranen «Watt Eau» i 1970-tallet, som var kalt «Le Premier Bus Français Propulsion Electrique» - den første flytende elektriske bussen i Frankrike.<ref>Kevin Desmond, s. 124-125</ref>

Ordinære båtmodeller med strømdrift begynte å dukke opp i begynnelsen på 1990-årene, som 18 fts (5,5 m) Poca e-boat «Ilse Femmigje» eide av Hans og Betty Asijee i Nederland i juli 1992. De dro langs vannvegene i landet og klarte å tilbakelegge seg lange avstander - 744 kilometer i løpet av 22 dager med opplading hver natt.<ref>Kevin Desmond, s. 122</ref> Da hadde ekteparet siden 1990 vært viktig i arbeidet om å etablere et tilbud hvor man kan leie ut eller selge elbåter. Entusiasmen for elbåten hadde bare så vidt begynt.

Den kom til Norge i 1995 da Stein T. Viken startet Norsk Elektrisk Båtforening. Mot det neste århundreskiftet inn i det tjueførste århundret hadde interessen manifestert seg inn i et stort marked med tusenvis av båter, for det meste fritidsbåter, og en rivende utvikling innenfor elbåtteknologien hadde for lengst oppstått. Duffy, som hadde æren for å ha startet elbåtenes renessanse som fritidsbåt, fortsatt sitt arbeid om å videreutvikle elbåten, blant annet ved å integrere propellen med roret inn i ''Power Rudder'', som har blitt Duffy-båtenes fremste kjennetegn. Han bygd den ekstreme «Duffy Voyager» som var 18,29 meter lang og 5,8 meter bred med tynne stabilitetsflottører for rekordseiling i 1998; fra Newport Beach til Long Beach klarte båten å komme fram på 1 t og 30 minutter på 10,2 knop på åpen sjø.<ref>Kevin Desmond, s. 140-141</ref>