Redigerer Eksistensialisme (avsnitt)

=== Angst ===
Angst har blitt behandlet av mange eksistensfilosofiske tenkere, og selv om det finnes en del forskjeller mellom de forskjellige tenkerne, har fenomenet fellestrekk hos dem alle. Det erketypiske eksempelet på angst tar utgangspunkt i tanken om et menneske som står på kanten av et stup. Når man står der på stupet, har man samtidig en opplevelse av den vanlige frykten for å falle, men også den mer ubestemte angsten for selv å hoppe. Man erfarer at ''intet'' stopper en, og det er i denne erfaringen man erfarer seg selv som fri for ethvert deterministisk ''noe'' som har forutbestemt resultatet av dette møtet med ens muligheter. Angsten er "frykten for intet," og slik sett viser angsten en ens frihet.

I denne sammenheng ser man at angst skiller seg fra [[frykt]] i det at frykten har et objekt, og dermed kan være konstruktiv: Man kan ''gjøre noe'' for å motvirke det man frykter, men angsten, siden den er for intet, kan ikke inspirere en til å skape. Bruken av ordet "intet" betegner i denne sammenhengen det faktum at man, i angsten, ikke er klar over hva det rent konkret er man engster seg for, siden det ikke er noe objekt. Angsten kan være for en konsekvens av en mulighet, blandet med erfaringen av at man siden man har handlet fritt er ansvarlig for konsekvensen: det er ''ingen ting'' i deg som har handlet i ditt sted. Selv om eksempelet med stupet er et mer ekstremt eksempel, hevdes det som regel at angsten er en gjennomgående tilstand, eller i hvert fall en mulighet, ved ethvert valg, og at den er et resultat av kombinasjonen av det absurde, det at verden ikke er "rettferdig, og sørger for at gode handlinger får gode konsekvenser, og den friheten og ansvaret vi har for våre egne handlinger og deres konsekvenser.

[[Søren Kierkegaard]] behandlet begrepet inngående i sin bok [[Begrebet Angest]] fra 1844. Også her knyttes begrepet opp til friheten, men Kierkegaard tillegger det også en visse formativ kraft i sammenheng med et menneskes [[individuasjon]]: Når barnet opplever angsten i møte med mulighetene for å måtte stå til rette for det det har gjort, skjer det samtidig ifølge Kierkegaard noe som markerer begynnelsen på barnets individuasjon; barnet opplever seg selv som fritt, og som i stand til å ''handle på egen hånd''.