Redigerer Edvard Beneš (avsnitt)

=== Andre verdenskrig: eksil og retur ===
{{se også|Sudetenkrisen|Münchenavtalen|Böhmen-Mähren|Beneš-dekretene}}
Det var resultatet av [[Münchenavtalen]] i 1938 som fikk Beneš til å gå i eksil. Etter tysk press måtte han trekke seg fra posten som president den 5. oktober, uten å utnevne en etterfølger.<ref name="Brown">Brown, M. (1958). [https://doi.org/10.1177/106591295801100312 The Diplomacy of Bitterness: Genesis of the Potsdam Decision to Expel Germans from Czechoslovakia]. ''Western Political Quarterly'', 11(3), 607-626.</ref> Han reiste til USA og begynte arbeid ved universitetet i Chicago og reiste i juli 1939 til Storbritannia.<ref name="Lundstrom" /> I London bodde han på 26 Gwendolen Avenue SW15. Her organiserte han en eksilregjering med [[Jan Šrámek]] som statsminister og seg selv som president etter at Storbritannia hadde anerkjent den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen. I 1941 ble eksilregjeringen anerkjent av USA, Sovjetunionen og Kina.<ref name="Lundstrom" /> Beneš butøvde vide fullmakter fra 15. oktober 1940 på grunnlag av nødrett.<ref name="Frowein">{{Kilde www|url=http://www.europarl.europa.eu/RegData/etudes/etudes/join/2002/323934/DG-4-AFET_ET(2002)323934_EN.pdf|tittel=Legal Opinion on the Benec-Decrees and the accession of the Czech Republic to the European Union (working paper 10-2002)|besøksdato=|forfattere=Frowein, Jochen A., Ulf Bernitz og Lord Kingsland|dato=2002|forlag=EU-parlamentet|sitat=}}</ref> 

I november 1940 flyttet Beneš med sin kone Hana, deres nieser og tjenere til The Abbey på Aston Abbotts i nærheten av Aylesbury i [[Buckinghamshire]]. Staben til hans private kontor, inkludert hans sekretær Edvard Táborský og hans stabssjef Jaromír Smutný, flyttet til The Old Manor House i nabolandsbyen Wingrave, mens hans militære etterretningsstab ledet av [[František Moravec]] opprettet sitt hovedkvarter i nabolandsbyen Addington.{{tr}}

I [[1941]] planla Beneš og František Moravec [[Operasjon Anthropoid]], attentatet på den tyske riksforstanderen i [[Riksprotektoratet Böhmen-Mähren]], [[Reinhard Heydrich]]. Planen ble ført ut i livet den 27. mai 1942, og planen var en suksess, da Heydrich ble alvorlig såret i attentatforsøket og døde den 4. juni av sine sår. Resultatet ble brutale hevnaksjoner fra tyskerne med henrettelse av et stort antall tsjekkere og de to landsbyene [[Lidice]] og Ležáky totalt jevnet med jorden.

Han besøkte Washington og Moskva i 1943. Til Moskva formidlet han [[Romania]]s tilbud om våpenstillstand.<ref name="Lundstrom" /> Tross sin plassering i London og dermed orientering mot [[Vesten]] stod Beneš også på vennskapelig fot med Sovjetunionens leder [[Josef Stalin]]. I 1943 undertegnet han en avtale med Sovjetunionen om vennskap og bistand trolig fordi han forutså at Tsjekkoslovakia ville bli befridd fra øst.<ref name=":0" />

[[Winston Churchill]] nominerte Beneš til [[Nobels fredspris]] i 1939.<ref>{{kilde www
| url=https://winstonchurchill.hillsdale.edu/churchills-nobel-prize-peace-literature/
| utgiver=The Churchill Project
| tittel=Winston Churchill and the Nobel Prizes, 1946-1953
| forfatter=Fred Glueckstein
| dato=29. januar 2018
| besøksdato=22. april 2018
| språk=Engelsk
}}</ref>

Beneš begynte tidlig å legge planer for etterkrigstiden, herunder fjerning av sudettyskerne fra landet. I november 1940 sendte Beneš en melding til ledelsen for den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen der han skrev at den tsjekkiske nasjonen også trengte [[lebensraum]], noe som bare kan oppnås ved at sudettyskerne som hadde forrådt Tsjekkoslovakia forlot landet. Beneš var tidlig i krigen beredt til avstå tyskdominerte grenseområder til Tyskland. Personer i motstandsbevegelsen hjemme ønsket fjerning av alle tyskere og ikke noe tap av territorium.<ref name="Glassheim" />

Fra sent i 1941 la Beneš' eksilregjering i London til grunn at det var nødvendig å fjerne etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia etter krigen for å sikre landets stabilitet. Samtidig skulle etniske ungarere utvises fra Slovakia. Ideen om å kaste ut etniske tyskere ble opprinnelig ikke bifalt av de vestlige stormaktene.<ref name="Prauser" /> Resten av krigen lanserte Beneš overfor stormaktene ulike planer for utvisning av de etniske tyskerne. I løpet av 1942 ble Beneš' argumentasjon positivt mottatt hos britiske myndigheter.<ref name="Glassheim" /> Moskva ga sitt prinsipielle samtykke til forflytningen i en erklæring den 5. juni 1943.  Da [[Stalin]] anerkjente Tsjekkoslovakias eksilregjering og uttalte seg positivt til utvisning av etniske tyskere, endret USA og Storbritannia standpunkt og godtok Beneš' plan for å utvise etniske tyskere. Aksept for ideen om et Tsjekkoslovakia uten minoriteter var resultat av Beneš' diplomatiske anstrengelser i 1942–1943, og Beneš lyktes sommeren 1943 å overtale de tre stormaktene. Sovjetunionens aksept for planen var et ledd i Stalins strategi for å dominere Øst-Europa etter krigen. De tsjekkoslovakiske kommunistene var opprinnelig i mot å fordrive de etniske tyskerne, men snudde helt om da de forsto at dette kunne hjelpe dem til makten. Fordrivelsen av etniske tyskere ble sanksjonert av de allierte ved [[Potsdam-konferansen]] i juli 1945.<ref name="Prauser" /><ref name="Glassheim" /><ref>{{cite web|url=https://books.google.no/books?id=s5pwCQAAQBAJ&pg=PA124&lpg=PA124&dq=The+Fall+and+Rise+of+a+Nation:+Czechoslovakia&source=bl&ots=jOCMUVxP-V&sig=xNoqoMhR8YUtQ0rPFoalBbjKGT4&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjd89adtIHKAhWo83IKHb0zB6MQ6AEIMTAD#v=onepage&q=The+Fall+and+Rise+of+a+Nation:+Czechoslovakia&f=false|title=Czech law in historical contexts|first=Kuklík|last=Jan|date=26. oktober 2018|publisher=Charles University in Prague, Karolinum Press|via=Google Books}}</ref> Et memorandum fra eksilregjeringen til stormaktene (november 1944) forslo at høyst {{formatnum:800000}} etniske tyskere kunne bli værende i Tsjekkoslovakia.<ref name="Horcicka" />

I 1943 sluttet Beneš seg til den populære ideen om at alle eller de fleste etniske tyskere måtte utvises.<ref name="Cordell" /> Beneš oppmuntret tsjekkoslovaker til å ta igjen mot etniske tyskere på tsjekkisk territorium, dette var ifølge [[Benjamin Frommer]] første trinn for å gjenetablere Tsjekkoslovakia som en uavhengig stat.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Marchak, Patricia|tittel=Benjamin Frommer: National Cleansing. Retribution against nazi collaborators in postwar Czechoslovakia.|publikasjon=Canadian Journal of Sociology|url=|dato=april 2005|nummer=|sitat=}}</ref> [[Fordrivelsen av tyskere fra Tsjekkoslovakia|Fordrivelse av etniske tyskere]] hadde høyeste prioritet hos Beneš og hans regjering.<ref name="Naimark" /> Beneš uttalte i en tale i [[Brno]]s rådhus 12. mai 1945: «Vi har sagt det og vi har tatt på oss oppgaven med å fullstendig avvikle det tyske problemet i vår republikk.» Tilsvarende uttalte han gjentatte ganger på forsommeren 1945. Politikere og aviser brukte i 1945 rutinemessig ordet «avvikle» (likvidere) om etniske tyskere.<ref>A'Barrow, S. R. (2016). ''Death of a Nation: A New History of Germany''. Book Guild Publishing.</ref><ref name="Glassheim" /> Beneš fremholdt at «alle tyskere» var ansvarlige for massakren i [[Lidice]], at tyskerne og madjarene «er vårt indre problem»<ref name="Wingfield" /> og at hele det tyske folk var ansvarlig for nazismen.<ref name="Prauser" /> Utvisningen av etniske tyskere var for blant andre Beneš et tiltak for å beskytte Tsjekkoslovakias demokrati og for å rette opp uretten begått mot tsjekkerne siden Slaget på det hvite berg i 1620.<ref name="Naimark" /> Etter press fra den britiske regjeringen stanset Beneš voldsbruken 16. juli 1945 før [[Potsdamkonferansen]] ble innledet 17. juli.<ref>{{Kilde www|url=https://www.welt.de/geschichte/article144629850/Wie-kam-es-zum-Massaker-an-Deutschen-in-Aussig.html|tittel=Vertreibung 1945: Wie kam es zum Massaker an Deutschen in Usti nad Labem?|besøksdato=2017-06-02|forfattere=|dato=31. juli 2015|verk=DIE WELT|forlag=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Vertreibung der Deutschen aus Tschechien: Eine Versöhnungsgeste aus Brno|avis=Neue Zürcher Zeitung|url=https://www.nzz.ch/international/europa/eine-versoehnungsgeste-aus-brno-1.18569077|besøksdato=2017-06-12|etternavn=Baumann|fornavn=Meret|dato=2015-06-26|språk=de-CH|issn=0376-6829}}</ref> Benjamin Frommer mener Beneš-regjeringen har hovedansvaret for voldsbruken og «den ville fordrivelsen» (før Potsdam-konferansen) fordi Benes i okkupasjonstiden lovet «fryktelig gjengjeldelse» mot tyskerne. Ifølge Frommer var fordrivelsen og voldsbruken derfor ikke et resultat av eksplosivt raseri i folket, men målrettet, planlagt og styrt av tsjekkiske ledere. Regjeringen oppfordret til «selvtekt» og gjorde lite for hindre lynsjejustis, ifølge Frommer.<ref name="Thum">{{Kilde artikkel|forfatter=Thum, Gregor|tittel=Ethnic Cleansing in Eastern Europe after 1945|publikasjon=Contemporary European History|url=|dato=|år=2010|nummer=vol 19, no 1|sider=75-81|sitat=}}</ref> Ifølge Keith Lowe var ikke voldsbruken mot sudettyskerne godkjent av de tsjekkoslovakiske myndigheter, som ofte fordømte slike overgrep.<ref>Keith Lowe: ''Råskapens Europa'', side 154</ref>{{bedre kilde}}