Redigerer Edvard Bekjenneren (avsnitt)

=== Siste år ===
Fram til midten av 1050-tallet var Edvard i stand til å strukturere sine jarledømmer for å forhindre slekten til Godwin å bli for dominerende. Godwin selv døde i 1053 og selv om Harald Godwinson overtok hans jarledømme i Wessex, var ingen av hans brødre jarler etter denne tiden. Hans slekt var deretter svakere enn det hadde vært siden Edvard ble konge, men en rekke av dødsfall i tiden 1055–1057 endret dette bildet. I 1055 døde Siward, men hans sønn var for ung til styre Northumbria, og Haralds bror [[Toste Godwinson|Tostig]] (i norsk tradisjon kalt Toste). I 1057 døde Leofric og Ralf, og Leofrics sønn [[Ælfgar av Mercia|Ælfgar]] etterfulgte som jarl av Mercia, mens Haralds bror [[Gyrth Godwinson|Gyrth]] etterfulgte Ælfgar som jarl av East Anglia. Den fjerde overlevende av Godwins sønner, [[Leofwine Godwinson|Leofwine]], ble gitt et jarledømme i sørøst som ble tatt fra Haralds område, men Harald fikk Ralfs område som erstatning. Ved 1057 kontrollerte sønnene til Godwin hele England med unntak av Mercia. Det er ikke kjent om Edvard faktisk aksepterte den endringen, eller om han ble tvunget til å godta den, men fra denne tiden synes han å ha begynt å trekke seg tilbake fra aktiv politikk, henga seg til å gå på jakt, noe han gjorde hver dag etter å ha vært i kirken.<ref name="Barlow"/><ref>Baxter 2009, i: Mortimer red.: ''Edward the Confessor'', s. 103–104</ref>

På [[1050-tallet]] forfulgte Edvard en aggressiv og stort sett vellykket politikk i forholdet til Skottland og Wales. [[Malcolm III av Skottland|Máel Coluim mac Donnchada]] (Malcolm III) var landsforvist ved Edvards hoff etter at [[Macbeth av Skottland|Mac Bethad mac Findláich]] (Macbeth) hadde drept hans far [[Duncan I av Skottland|Donnchad mac Crínáin]] (Duncan I) og overtatt den skotske tronen. I 1054 sendte den engelske kongen Siward for å invadere Skottland. Han beseiret Macbeth, og Malcolm, som hadde vært med på invasjonen, fikk kontrollen over sørlige Skottland. Ved 1058 ble Macbeth drept i kamp med Malcolm, og sistnevnte overtok den skotske tronen. I 1059 besøkte han Edvard, men allerede i 1061 begynte han å angripe Northumbria med det mål for øye å legge dette området inn under sitt rike.<ref name="Barlow"/><ref>Barrow, G.W.S. (2008): [http://www.oxforddnb.com/view/article/17859 «Malcolm III»], ''Oxford Dictionary of National Biography''.</ref>

I 1053 beordret Edvard drapet på den sørwalisiske fyrste [[Rhys ap Rhydderch]], konge av [[Deheubarth]], som represalier for angrep på England, og waliserens hode ble overlevert til Edvard.<ref name="Barlow"/> I 1055 etablerte [[Gruffydd ap Llywelyn]] seg som hersker over hele Wales, og allierte seg med [[Ælfgar av Mercia]] som var blitt lyst fredløs for forræderi. Hvorfor dette skjedde er uklart, og omtalen av de hendelsene som førte til at han kom inn i varmen igjen er knappe. Den eneste angelsaksiske kronikøren sier at «Jarl Ælfgar ble drevet ut, men han kom snart tilbake igjen med vold via hjelpen til Griffin, og en flåte fra Norge.»<ref name="Stenton_575">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 575</ref> Det synes som om at da Ælfgar måtte forlate landet skaffet han seg en flåte på 18 skip i Irland, kanskje fra den norrøne befolkningen i Dublin, og seilte til Wales ettersom hans datter var gift med Gruffydd.<ref>Williams, Ann (2004): [http://www.oxforddnb.com/index/0/101000178/ «Ælfgar, earl of Mercia (d. 1060)»], ''Oxford Dictionary of National Biography'', Oxford University Press</ref> De beseiret jarl Ralf ved Hereford, og Edvard beordret Harald til å gå til motangrep. Han måtte samle styrker fra bortimot hele England for å kunne drive angriperne tilbake til Wales. Fred ble inngått ved at Ælfgar fikk tilbake sine rettighet, og kunne etterfølge sin far, som døde i 1057, som jarl av Mercia. Gruffydd sverget en ed på å være en trofast underkonge av Edvard. Ælfgar synes å ha dødd i 1062, og hans unge sønn [[Edwin av Mercia|Edwin]] fikk lov til å overta jarledømmet. Harald Godwinson satt i gang et overraskende angrep på Gruffydd i 1062, som unnslapp, men da Harald og Tostig angrep på nytt året etter, trakk han seg tilbake og ble deretter drept av sine walisiske fiender. Edvard og Harald greide da å gjøre flere mindre walisiske fyrster til sine vasaller.<ref>Walker, David (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/11695/11695?back=,11695,307,178 «Gruffydd ap Llywelyn»], ''Oxford Dictionary of National Biography''</ref><ref>Williams, Ann (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/178/?back=,11695,307 «Ælfgar»], ''Oxford Dictionary of National Biography''</ref> Ælfgars datter Ældgyth ([[Anglisering|anglifisert]] til Edith), som ble gift med Gruffydd, giftet seg senere med sin ektemanns fiende Harald Godwinson som hans andre hustru. Når det skjedde er ukjent, men antagelig en stund før 1066. Han var allerede gift ''mores danico'', «på dansk vis», med Ædgifu eller Edith Svannakke (også anglifisert til Edith, og derfor forveksles disse to jevnlig), som hadde gitt ham seks barn, men det er uklart om han rakke å få barn med Ældgyth før hun ble enke for andre gang.<ref>Williams, Ann (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/52349/?back=,12360 «Eadgifu (Eddeua) the Fair (the Rich) (fl. 1066), magnate»], ''Oxford Dictionary of National Biography''. Oxford University Press. doi:[https://dx.doi.org/10.1093%2Fref%3Aodnb%2F52349 10.1093/ref:odnb/52349]</ref>

I oktober 1065 ble Haralds bror Tostig gjort til jarl av Northumbria, og var deretter på jakt med kongen da hans thegner i Northumbria gjorde opprør mot hans styre som de hevdet var undertrykkende. De drepte rundt 200 av hans tilhengere. De fremmet [[Morcar av Northumbria|Morcar]], bror av [[Edwin av Mercia]], som jarl og inviterte de to brødrene til bli med mens de marsjerte sørover. De møtte Harald ved [[Northampton]], og da Harald gikk med på å diskutere, ble Tostig rasende og anklaget sin bror foran kongen for å ha konspirert med opprørerne. Tostig synes å ha vært godt like av Edvard, som krevde at opprøret ble slått ned, men verken Harald eller noen annen ville kjempe for å støtte Tostig. Edvard ble da tvunget til å gå med på at Tostig ble forvist, og denne hendelsen var antagelig avgjørende til at Tostig oppfattet både Edvard som Harald som sine fiender.<ref>Aird, William M. (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/27571 «Tostig»], ''Oxford Dictionary of National Biography''</ref> Samtidig var det også en stor ydmykelse for kongen, og antagelig hva som var med på å utløse en rekke slag som til sist førte til hans død.<ref name="Barlow"/> Han var for syk til å være tilstede ved innvielsen av Westminister Abbey den 28. desember 1065.<ref name="Stenton_580">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 580</ref> Edvard ble raskt sykere, og det synes som om han overlot kongeriket til Harald Godwinson kort tid før han døde den 5. januar 1066. Den 6. januar ble han gravlagt [[Westminster Abbey]], og Harald ble kronet som Englands konge den samme dagen.<ref name="Barlow"/>