Redigerer Eadwig av England (avsnitt)

=== Bevis i charter ===
Eadwigs styre var preget av fred, fri for trusler utenlands for første gang siden styret til [[Egbert av Wessex|Egbert]], og kom til å vare et kvart århundre før en bølge av [[viking]]invasjoner. Freden i årene mellom 955 og 980 etterlot et inntrykk av framgang for religiøs og kulturell aktivitet. Det er ingen tvil om at det var en periode hvor klosterbevegelsen fikk en ny vekst, særlig under kong Edgar. Eadwig ble i kirkens skrifter anklaget for å ha plyndret klostrene, stjålet deres land og gitt dem til sin egne tilhengere, og fremmet ytterligere hentydninger om seksuelle utsvevelser.<ref name="Cavendish"/>

Men Eadwig var ingen en fiende av kirken, til tross for at Dunstan og hans tilhengere har etterlatt dette negative inntrykket. Eadwig ga gaver til religiøs aktivitet. De geistlige personer han ga land til strakte seg fra Oda, [[Erkebiskop av Canterbury|erkebiskopen av Canterbury]] og til prestene med ansvar for Bamptonkirken i [[Oxfordshire]]. Det var på en eiendom gitt av Eadwig at erkebiskopene i York grunnla deres minister i Southwell.<ref name="charter">[http://www.anglo-saxons.net/hwaet/?do=get&type=chron&from=899&to=955 «Timeline: 899-955»], ''Anglo-Saxons.net''</ref> Til tross for sitt korte styre ga han også gaver til klostrene, om enn få. I henhold til Stenton var disse tallrike nok til at hans påståtte opposisjon av klosterbevegelsen synes å ha oppstått fra det irrelevante faktum av hans strid med Dunstan.<ref name="charter"/><ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-saxon England'', 3. utg., Oxford, s. 364-365</ref>

I 956 alene ga hans seksti gaver av land og eiendommer, noe som utgjør rundt fem prosent av alle ekte angelsaksiske [[charter]]e. Ingen hersker i Europa kunne overgå det årlige total før først på 1100-tallet, og hans ''[[cesjon]]er'' er således blitt forklart som politisk usikkerhet.<ref>Wickham, Chris (2009): «Problems in Doing Comparative History» i: Skinner, Patricia, red.: ''Challenging the Boundaries of Medieval History: The Legacy of Timothy Reuter'', Brepols, s. 19-20</ref>