Redigerer Dyssosial personlighetsforstyrrelse (avsnitt)

==Behandling==
Det kan være vanskelig å få individer med dyssosial personlighetsforstyrrelse til å delta i behandling. De opplever ofte et manglende ønske om endring, og kan legge skylden til problemer over på andre.

Ut fra det kognitive perspektivet antas personlighetsforstyrrelser å være et resultat av lite tilpassede skjemaer.<ref name="Davidson, K. 1996"/> Et kognitivt skjema kan beskrives som mentale representasjoner som er et resultat av hukommelse, persepsjon og tenkning. Det kan for eksempel være et skjema som representerer normer, korrekt atferd i en gitt situasjon, eller et skjema for mellommenneskelige relasjoner.<ref>Morseth, L. (2003). Sosial kognisjon: Attribusjon og attribusjonsfeil. Hentet fra 
http://www.sv.ntnu.no/psy/studiet/forelesninger/vaar-2003/psy100/lea.morseth-100-4.pdf{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}.</ref> I kognitiv behandling siktes det mot å redusere problematisk atferd og dysfunksjonell tankegang. I en pilotstudie ble pasienter bedt om å kartlegge egen dysfunksjonell atferd mot dem selv og andre ut fra et baseline AB design. Det ble deretter benyttet Dialektisk atferdsterapi (DBT).<ref name="Davidson, K. 1996"/> Dysfunksjonelle meninger om seg selv og om andre ble ansett å ha vært adaptive i personens individuelle oppvekstmiljø. Anvendelse av disse i voksen alder fører imidlertid til problemer. Det går utover mellommenneskelige relasjoner i de mange og varierte situasjonene som krever korrekt atferd. I behandling rettes det størst fokus mot den atferden som blir ansett for å være mest alvorlig.<ref name="Davidson, K. 1996"/> Behandlingen innebærer at pasienten prøver ut alternative atferdsformer som skal utfordre deres nåværende og lite funksjonelle tankesett. Det øves på psykososiale ferdigheter for å redusere impulsiv atferd og for økt emosjonell kontroll. Det terapeutiske forholdet anses å være svært viktig. Terapeuten bør sørge for opprettholdelse av en konsekvent og positiv holdning, mens relasjonen alltid holdes innenfor grensene til den terapeutiske alliansen.<ref name="Davidson, K. 1996"/>

Studier viser at kognitiv terapi kan forbedre forståelse og forhold til andre mennesker, bidra til utvikling av et mer adaptivt adferdsmønster og endre holdninger.
Involvering av signifikante andre, for eksempel en ektefelle eller samboer, viser seg å være en viktig faktor for forbedring i terapi. Personer som kjenner pasienten kan bidra med informasjon og på denne måten underbygge evidens om effekt av terapien.<ref name="Davidson, K. 1996"/>

På den annen side mener Yochelson og Samenow at nesten ingen metoder for behandling av dyssosiale pasienter er vellykkede.<ref>Paris, G. (1997). Antisocial and borderline personality disorders: Two separate diagnoses or two aspects of the same psychopathology? Department of Psychiatry, McGill University, Institute of Community and Family Psychiatry, Sir Mortimer B. Davis-Jewish General Hospital, 4333 Chemin de la Cote Ste. Catherine, Montreal Quebec, H3T1E4, Canada, 38 (4), 237-242</ref>

Når man bruker selvrapportering i kognitiv terapi kan dette være en kilde til feilrapportering. Dette kan skyldes manglende selvinnsikt eller et ønske om at behandlingen har fungert bedre enn det som er tilfellet. I tillegg kan ektefeller rapportere om bedringer som skyldes et sterkt ønske om forbedring.<ref name="Davidson, K. 1996"/>
 
Det vil også være individuelle forskjeller i hvordan pasienter, terapeuter og signifikante andre tolker atferd og vurderer hvorvidt den er korrekt i en gitt situasjon. Disse kvalitative forskjellene kan bidra til å gi feilaktige resultater.