Redigerer Drama (avsnitt)

=== Engelsk renessanseteater ===
[[Fil:Shakespearevanda.jpg|thumb|Byste av William Shakespeare i terrakotta av John Michael Rysbrack, ca. 1730]]
En stor, nyskapende oppblomstring av dramaet skjedde i [[renessansen]]s [[England]] på [[1500-tallet|1500-]] og [[1600-tallet]], det vil si i tiden mellom [[reformasjon]]en og [[puritanisme]]ns stenging av teatrene i [[1642]]. [[Engelsk renessanseteater]] oppsto ut av flere teatertradisjoner i middelalderen, slik som mysteriespillene, framført som en del av religiøse festivaler i England og andre deler av Europa. Andre kilder var blant annet skoledramaet som forsøkte å gjenskape den greske tragedie. Selv om myndighetene i London var motstandere fikk teatrene støtte fra dronning [[Elisabeth I av England|Elisabeth]] og adelen, og utviklet seg til et felles, klasseløst form for drama da hoffet så på de samme skuespill som vanlige folk, men med utviklingen av private teatre ble dramaet mer orientert mot smaken og verdiene til overklassen.<ref>Gurr, Andrew (1992): ''The Shakespearean Stage 1574–1642''. 3. utg., Cambridge, Cambridge University Press. s. 12-18.</ref> En avgjørende faktor i utviklingen og suksessen for det engelske renessanseteater var etableringen av store og økonomisk drivverdige offentlige teatre. Etter hvert som disse kom i gang, ble dramatiseringer mer institusjonalisert og permanent med faste, profesjonelle skuespillere.

Mange av stykkene var skrevet på vers, særskilt [[jambe|jambisk]] [[pentameter]], da særlig [[blankvers]]et uten [[rim]] eller strofedeling som først ble utviklet av poeten [[Henry Howard, jarl av Surrey|Henry Howard]], og som særlig karakteriserte den elisabethanske perioden med dramatikere som [[Christopher Marlowe]] og [[William Shakespeare]]. I tillegg var [[Thomas Middleton]] og [[Ben Jonson]] framtredende dramatikere i denne perioden.

Populære sjangre i denne perioden inkluderer historiske drama som fortolket engelsk eller europeisk historie. [[Tragedie]]r var en populær sjanger og den aller første engelske tragedie er antagelig ''[[Gorboduc (skuespill)]]'', som ble fremført for dronning Elisabeth den [[18. januar]] [[1562]]. Publikum likte særlig [[hevndrama]]er som [[Thomas Kyd]]s ''Den spanske tragedie''. [[Komedie]]r var også vanlige. En undersjanger som ble utviklet på denne tiden var [[bykomedie]]r, som [[Satire|satirisk]] tok for seg livet i London etter inspirasjon fra den romerske nykomedien. Forfatterne fra perioden trakk også en del fortellinger fra [[gresk mytologi|gresk]] og [[romersk mytologi]], eller fra tidligere skuespill av framstående romerske dramatikere som [[Plautus]] og [[Terents]].

Ingen annen engelsk dramatikere har større navn enn [[William Shakespeare]]. Hans litterære berømmelse nådde sitt høydepunkt omkring 1598, på det tidspunkt hvor han nådde full modenhet. Han var ikke bare sin tids største dikter, men også sin tids mest populære dramatiker. De av hans dramaer som ettertiden best likte, var også populære hos hans brede samtidspublikum.<ref>Hauser, Arnold (1979): ''Kunstens og litteraturens socialhistorie'', bind 1, Bibliotek Rhodos, København, ISBN 97-7496-708-8. s. 452</ref> Shakespeare skrev i de fleste sjangrer og utmerket seg mesterlig i dem alle: 38 skuespill fordelt i historiske dramaer, tragedier og komedier, foruten også tre eventyrspill. Hans teater var også meget folkelig, preget av sterke dramatiske effekter og innslag av grovkornet humor, «malt i en i ordkunst som taler direkte til tilskuernes meddiktende fantasi»<ref>Longum, Leif (1976): ''Å lese skuespill'', Gyldendal, Oslo, ISBN 82-05-08772-5. s. 25</ref> Folk kom for å bli underholdt og Shakespeare innfridde ved at «hans dramaer er handlingsdramaer, det skjer noe hele tiden, ofte gruoppvekkende og blodige ting.»<ref>Longum, Leif (1976): ''Å lese skuespill'', Gyldendal, Oslo, s. 26</ref>

Hans tragiske triumf, ''[[Hamlet]]'', skrevet mellom [[1599]] og [[1601]], skildrer prins Hamlets hevn over sin onkel for drapet på sin far, og i dramaets siste fase dør alle. Det store spørsmålet og paradokset er hvorfor Shakespeare forlater samtidens konvensjon for tragedien handlingen skal råde og hvorfor han isteden lar Hamlet nøle så lenge før han tar sin hevn. Det er gjennom monologene, ikke handlingen, at publikumet forstår Hamlets motiver og tanker, herunder de komplekse filosofiske og etiske stridspunktene som omgir kaldblodige mord, kynisk hevn og undertrykt begjær. Hamlet er også Shakespeares lengste stykke, og tar rundt fire timer å framføres, mens den konvensjonelle tragedie trengte halvparten. Muligens er det nettopp bruddene på de litterære konvensjonene som har gjort Hamlet så stort og evigvarende, og årsaken til Shakespeare i ettertiden og i vår tid er større enn noensinne.