Redigerer Douglas DC-8 (avsnitt)

=== Tidlige modeller ===
* '''DC-8-10-serien''' Beregnet for innenlandsruter i [[USA]] med [[Pratt & Whitney]] JT3C-6 [[turbojet]]motorer. 
* '''8-11''' Hadde originale vinger med høy luftmotstand. Ble senere konvertert til 8-12-standard.
* '''8-12''' Nye vinger som økte den maksimale [[takeoff]]-vekten fra 120 til 123 tonn.
* '''DC-8-20''' Nye P&W JT4A-3 turbojetmotorer, som økte takeoff-vekten til 125 tonn. 
* '''DC-8-30-serien''' Designet for interkontinentale ruter med kraftigere P&W JT4A-motorer, mindre drivstofforbruk, sterkere skrog og landingsunderstell.
* '''8-31''' Ble sertifisert i mars 1960 med P&W JT4A-9-motorer for en maksimal takeoff-vekt på 136 tonn. 
* '''8-32''' Lignet 8-31, men kunne ha en maksimal takeoff-vekt på 140 tonn. 
[[Fil:Douglas_DC-8_-_NASA.jpg|thumb|300px|right|Douglas DC-8-72 operert av [[NASA]]]]
* '''8-33''' Ble serifisert november 1960 med P&W JT4A-11-turbojetmotorer. Modellen var modifisert til ha en flapinnstilling på 1,5°, noe som gjorde den mer effektiv ved marsjhastighet. Den hadde også sterkere landingsunderstell og en maksimal takeoff-vekt på 143 tonn. Flere 8-31 og 8-32 ble senere oppgradert til denne standarden. SAS mottok 7 fly av denne typen og fløy dem fram til 1971.
* '''DC-8-40-serien''' Dette var verdens første passasjerfly med [[turbofan|turbofan-teknologi]] og denne serien er mer eller mindre lik 8-30-serien, men har [[Rolls-Royce]] Conway-motorer for bedre effektivitet, mindre støy og røyk. Serien solgte dårlig i USA på grunn av at motoren var utenlandsk. Selv om Conway overgikk de fleste andre motorer, ventet de amerikanske flyselskapene på den nye P&W JT3D-motoren som kom tidlig [[1961]]. 
* '''8-41''' Maksimal takeoff-vekt på 136 tonn. 
* '''8-42''' Maksimal takeoff-vekt på 140 tonn. 
* '''8-43''' Et helt nytt vingedesign gjorde flyet 19 km/t raskere. Dette designet kom til å bli inkludert i alle fremtidige DC-8.
* '''DC-8-50-serien''' Denne serien hadde et kortere skrog P&W JT3D-motorer. Flere tidligere DC-8 fikk også oppgradert motorene til denne standarden. 
* '''8-51''' Maksimal takeoff-vekt på 126 tonn og to motorvalg, P&W JT3D-1 eller den sterkere JT3D-3B.
* '''8-52''' Maksimal takeoff-vekt på 138 tonn og to motorvalg, P&W JT3D-1 eller den sterkere JT3D-3B.
* '''8-53''' Maksimal takeoff-vekt på 142 tonn og motoren JT3D-3B. Hadde også et sterkere skrog.
* '''DC-8 Jet Trader''' Var en forsterket fraktversjon av 8-50. Bare 15 ble bestilt av United Airlines.
* '''8F-54''' Maksimal takeoff-vekt på 143 tonn og JT3D-3B motor.
* '''8F-55''' Maksimal takeoff-vekt på 147 tonn og JT3D-3B motor.

Til tross for det store antaller versjoner av DC-8 hadde samtlige samme skrog, men med variasjoner på motorer, vekt og detaljer. Douglas nektet å forlenge eller forkorte skroget nevneverdig og tapte markedsandeler på dette i forhold til Boeing 707, som etter hvert kom i flere lange og korte varianter.