Redigerer Donnerfølget (avsnitt)

=== Great Salt Lake-ørkenen ===
[[Fil:Butte in Great Salt Lake Desert-750px.JPG|miniatyr|Great Salt Lake-ørkenen]]
Luke Halloran døde av [[tuberkulose]] 25. august. Et par dager senere fant gruppen et ødelagt og flisete brev fra Hastings. Brevet indikerte at de hadde to vanskelige reisedager og -netter foran seg uten gress eller vann. Følget lot oksene hvile og forberedte seg på etappen.{{sfn|Rarick|2008|p=70–71}} Etter 36 timer ga de seg i vei, og begynte med å komme seg over en ås på 300 meter (1 000 fot). Fra toppen av åsen så de ut over en tørr, tom slette, helt flat og dekket av salt, større enn den de nettopp hadde krysset,{{sfn|Stuart|1988|p=40–44}} og «ett av de mest ugjestmilde stedene på jorden», ifølge Rarick.{{sfn|Rarick|2008|p=69}} Oksene var allerede slitne, og de var nesten tomme for vann.{{sfn|Stuart|1988|p=40–44}}

Gruppen fortsatte den 30. august, de hadde ingen andre valg. I varmen om dagen steg fuktigheten under saltskorpen opp og forvandlet den til en klissete grøt. Vognhjulene sank ned i den, noen ganger så dypt som til [[Nav (hjul)|navene]]. Dagene var brennhete og nettene kalde. Flere i gruppen hallusinerte sjøer og vogntog og trodde de endelig hadde tatt igjen Hastings. Etter tre dager var det tomt for vann, og enkelte koblet oksene fra vognene for å skynde seg å finne drikke. Noen av krøtterne var så svekkede at de ble forlatt i åkene og oppgitt. Ni av Reed sine ti okser løsreiv seg, gale av tørst, og løp i vei utover i ørkenen. De var ikke den eneste familien som hadde mistet kyr og hester. Strabasene på reisen førte til skader det ikke var mulig å reparere på noen av vognene, men ingen mennesker hadde mistet livet. I stedet for den forespeilede todagersetappen på 64 kilometer (40 miles), hadde reisen gjennom 130 kilometer (80 miles) av Great Salt Lake-ørkenen tatt seks dager.{{sfn|Stuart|1988|p=44–50}}{{sfn|Rarick|2008|p=72–74}}<ref group="note">I 1986 prøvde en gruppe arkeologer å krysse det samme ørkenområdet, på samme årstid, i firehjulstrekkere - uten å få det til. (Rarick, s. 71)</ref>

Ingen av deltakerne hadde lengre tro på Hastingssnarveien da de kom til hektene ved vannkilder på andre siden av ørkenen.<ref group="note">Dette stedet har siden blitt kalt Donner Spring, det ligger ved foten av [[Pilot Peak]]. (Johnson, s. 31)</ref> De tilbrakte flere dager på å prøve å finne igjen kyr, hente vogner som hadde blitt satt igjen i ørkenen, og på å flytte mat og forsyninger over til andre vogner.<ref group="note">I Reeds beretning står det at mange av de reisende hadde mistet kyrene sine og prøvde å finne dem, men enkelte av de andre medlemmene trodde at de lette etter hans kyr. (Rarick, s. 74, Reeds beretning ''The Snow-Bound, Starved Emigrants of 1846 Statement by Mr. Reed, One of the Donner Company'' gjengitt i Johnson, s. 190)</ref> Reeds familie hadde tapt mest, og Reed ble mer pågående og ba alle familiene om å levere en oversikt over eiendeler og mat til ham. Han foreslo at to menn skulle reise til [[Sutter's fort|Sutter's Fort]] i California, for han hadde hørt at [[John Sutter]] var svært generøs overfor vanskeligstilte nybyggere og kunne hjelpe dem med ekstra forsyninger. Charles Stanton og William McCutchen meldte seg frivillig til å gjennomføre den farlige reisen.{{sfn|Rarick|2008|p=75–76}} De gjenværende brukbare vognene ble trukket av blandingsspann bestående av kyr, okser og [[muldyr]]. Det var midten av september, og to unge menn som hadde lett etter savnede okser meldte at det lå nok en strekning på 64 kilometer (40 miles) ørken foran dem.{{sfn|Stuart|1988|p=50–53}}

Husdyrene var nå utslitte og magre, men Donnerfølget krysset den neste ørkenstrekningen uten større problemer. Reisen så ut til å bli enklere, særlig gjennom dalen langsmed [[Ruby mountains|Ruby Mountains]]. Til tross for at de nå nesten hatet Hastings hadde de ikke noe annet valg enn å følge i sporene hans, som nå var flere uker gamle. 26. september, to måneder etter at de startet på Hastingssnarveien, kom Donnerfølget tilbake til den vanlige Oregonruten langs en elv som skulle bli kjent som [[Humboldt (elv)|Humboldtelven]]. Snarveien hadde trolig kostet dem én måned.{{sfn|Stuart|1988|p=54-58}}{{sfn|Rarick|2008|p=78–81}}