Redigerer Det norske landssvikoppgjøret (avsnitt)

== Samarbeid med okkupantene ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101III-Moebius-029-12, Norwegen, Besuch Himmler, Terboven und Quisling.jpg|thumb|NS' fører Quisling, «Reichsführer der SS» [[Heinrich Himmler]], «Reichskommissar für Norwegen» [[Josef Terboven]], generaloberst [[Nikolaus von Falkenhorst]] og offiserer fra [[Waffen-SS]], [[Wehrmacht|Heer]] og [[Deutsche Luftwaffe#Mellomkrigstiden og andre verdenskrig|Luftwaffe]] i Norge i 1941. SS-sjefen Himmler besøkte Norge to ganger dette året.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]

Da Norge ble okkupert måtte befolkningen og de forskjellige samfunnsstrukturer forholde seg til den tyske okkupasjonsmakten, som regel på tyskernes premisser. Hva som var nødvendig samarbeid og hva som var [[svik]] ble i stor grad bestemt av forholdene i forskjellige deler av landet, og kunne forandre seg over tid. En avgjørende faktor var som regel sårbarhet i forhold til selvforsyningsgrad og arbeidsplasser.

Fra sommeren 1940 var det norske samfunn i en særegen situasjon. Tyskerne hadde kontroll over store deler av Europa, og konge og regjering hadde flyktet til [[Storbritannia]]. Under disse omstendigheter var det noen som mente at man burde gjøre det beste ut av situasjonen og samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten. Samarbeidsviljen gikk helt til topps i det politiske system, hvor [[Stortinget]]s presidentskap i [[Riksrådsforhandlingene]] gikk med på å be [[Haakon VII|Kong Haakon]] om å [[Abdikasjon|abdisere]]. 

=== Deportasjon av jødene ===
{{utdypende|Holocaust i Norge}}

Det norske rettsoppgjøret etter krigen omfattet kun forbrytelser begått i Norge. Dette medførte for eksempel at frontkjempernes handlinger i andre land ikke ble berørt,<ref>[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s. 24</ref> mens mange tyskere og andre utlendinger ble dømt og straffet for krigsforbrytelser de begikk i Norge.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.ssb.no/a/histstat/nos/nos_xi_179.pdf|tittel=STATISTIKK OVER LANDSSVIK 1940–1945|etternavn=|fornavn=|utgiver=STATISTISK SENTRALBYRÅ|år=1954|isbn=|utgivelsessted=Oslo|side=15|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Rettsoppgjøret avdekket og dokumenterte mange tilfeller der blant annet politifolk deltok i deportasjon av jøder. [[Holocaust i Norge|Jødeforfølgelsene]] hadde en underordnet rolle i det norske oppgjøret. Medvirkning til jødeforfølgelsene var en del av tiltalegrunnlaget i enkelte rettssaker, blant annet mot [[Vidkun Quisling]], [[Albert Viljam Hagelin]] og [[Sverre Riisnæs]].<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 6.</ref> 

For nordmenn som medvirket til arrestasjon og deportasjon av jødene inngikk dette i grunnlaget for tiltale etter straffeloven § 86 («bistand til fienden»). [[Knut Rød]] var den eneste som ble helt frifunnet. I to saker (Hagelin og Sverre Johansen) var medvirkning til deportasjonen av jødene et skjerpende punkt i straffeutmålingen. I de øvrige sakene ble, ifølge Christopher S. Harpers gjennomgang, NS-medlemskap og tjenestegjøring i [[Statspolitiet|Stapo]] ved straffeutmålingen vektlagt, mens medvirkning til deportasjonen av jødene tones ned eller nevnes ikke.<ref>[[#refHarper2012|Harper (2012)]] s. 71–72.</ref> 

Ifølge [[Per Ole Johansen]] var det mye større sjanse for at en politimann ble dømt for passivt medlemskap i NS enn for aktiv medvirkning til jødeforfølgelse. Med få unntak var jødeforfølgelse lavt prioritert i rettsoppgjøret ifølge Johansen. Over 200 norske politimenn var involvert i deportasjonene, av disse ble 12 dømte for mindre forhold i forbindelse med jødeforfølgelsene i Norge. Fangevoktere som hadde mishandlet jødiske fanger ble stilt til ansvar, men ikke administratorer skriver Johansen.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Johansen, Per Ole|tittel=Fortrengning av et nasjonalt traume|publikasjon=Årsskrift - Norsk politihistoriske selskap|url=|dato=|år=2012|sider=140-178|sitat=}}</ref> Per Ole Johansen konkluderer med at politifolkene i stor grad dekket for hverandre og slik unngikk straff. Det var medlemskap i NS som var avgjørende for domfellelse, ikke medvirkning i jødeforfølgelsene.<ref>{{Kilde www|url=http://www.dagbladet.no/2012/04/05/nyheter/nazismen/nazi_and_germany/nazi-leder/20999813/|tittel=Norsk politi hentet jødene|besøksdato=2016-10-22|forfattere=|dato=5. april 2012|verk=Dagbladet|forlag=|sitat=}}</ref> I [[Dagbladet]] 10. mai 1947 protesterte Bernhard Goldberg mot at rettsoppgjøret ikke la noe særlig vekt på deportasjonen av jødene: «Er vi jøder allikevel av mindre verdi?»<ref>{{Kilde avis|tittel=Var jødene likevel mindre verdt?|avis=Aftenposten|url=https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/0nA2o/var-joedene-likevel-mindre-verdt|etternavn=Harper|fornavn=Christopher|dato=20. november 2011|side=|sitat=}}</ref>

=== Typer av samarbeid ===
[[Fil:Møte i Colosseum kino. (8612617595).jpg|thumb|Stort møte i [[Colosseum kino]] i Oslo der rikskommissær Terboven taler etter ett år i Norge 1. mai 1941. På fremste rad sitter Quisling (utenfor bildekanten til venstre) og regjerende partifeller i NS, støtteorganisasjon for okkupasjonsmakten. Ellers deltar representanter for tyske politiske og militære myndigheter, tyske soldater og norske sympatisører og interesserte. Salen er smykket med [[Det tredje rikes riksvåpen]].{{byline|[[Riksarkivet]]}}]]

* Ideologisk fraternisering – NS-medlemmer ble straffet for landssvik. [[Frontkjempere]] ble dømt for det samme; ikke hva de eventuelt gjorde i tysk tjeneste.  
* Politisk samarbeid – samarbeidet frem til Riksrådforhandlingene brøt sammen i august. Impliserte personer valgte senere å utvise enten passivitet, aktiv motstand eller kollaborasjon med okkupasjonsmakten, og måtte svare for dette.

* Administrativt samarbeid – akseptert under hele krigen.
* Økonomisk samarbeid – oppmuntret og akseptert til å begynne med, ble mer og mer tvilsomt efterhånden. Mildt straffet.

* Militært samarbeid – mange offiserer sympatiserte med [[Nasjonal Samling|NS]] og samarbeidet med tyskerne. Det var mye forvirring sommeren 1940 om hva norske offiserer skulle gjøre etter kapitulasjonen da [[Administrasjonsrådet]] styrte. I en undersøkelse basert på arkivmateriale fra forsvaret fant forskeren [[Lars Borgersrud]] at nær halvparten av datidens høyere offiserer var medlemmer i NS eller i løpet av krigen hadde høyere stillinger i tjeneste for okkupanten. I juni 1945 bestemte forsvarsminister [[Oscar Torp]] av det i hvert enkelt forsvarsdistrikt skulle utnevnes et utvalg som skulle granske befalets nasjonale holdning. Torp la vekt på at ingen kunne tas inn i tjeneste igjen uten at den nasjonale holdningen hadde vært uklanderlig. Utvalgene var strenge til å begynne med, men etter hvert som verden beveget seg inn i [[den kalde krigen]] ble offisersbehovet så stort at kravene ble mildere. Forsvaret hemmeligholdt også rapporten fra ''Det centrale granskningsutvalg for militære befalingsmenn av 1945'' (DSU), som først avlevert fra Forsvarsdepartementet (FD) til Riksarkivet (RA) i 1990, og før det ikke var tilgjengelig for forskning.<ref>{{Kilde bok
  | ref= 
  | forfatter= Lars Borgersrud
  | redaktør= Stein Ugelvik Larsen
  | utgivelsesår= 1999
  | kapittel = Militære veivalg 1940&ndash;45
  | tittel= I krigens kjølvann : nye sider ved norsk krigshistorie og etterkrigstid
  | forlag= Aschehoug
  | side= 152
  | isbn= 9788200128687
  | url= https://larsborgersrud.no/boker/militare_veivalg.pdf
 }}</ref>