Redigerer Det fjerde korstog (avsnitt)

== Ytterligere angrep på Konstantinopel ==
[[Fil:PriseDeConstantinople1204PalmaLeJeune.JPG|thumb|300px|Erobringen av Konstantinopel av det fjerde korstoget i 1204.]]
Alexios IV innså raskt at hans løfter til korsfarerne ble vanskelige å holde. Alexios III hadde lyktes å flykte med 1 000 pund gull og en del kostbare smykker, noe som etterlot den keiserlige skattkiste tom for midler. Den unge keiseren ga ordre om ødeleggelsen og smeltingen av verdifulle bysantinske og romerske [[Ikon (kristendom)|ikon]]er for ribbe disse for deres gull- og sølvmetaller, men selv da kunne han kun skrape sammen 100 000 sølvmerker. I øynene på alle grekerne som kjente til dette var det et sjokkerende tegn på desperasjon og svak lederskap som fortjente Guds straff. Den bysantinske historikeren [[Niketas Khoniates]] karakteriserte det som «vendepunkt mot undergangen for den romerske staten».

Deretter måtte Alexios IV møte det voksende raseriet til Konstantinopels borgere for «latinen» og motsatt. I frykt for sitt liv ba keiseren korsfarerne om å fornye deres kontrakt for ytterligere seks måneder til slutten av april 1204. Det var uansett fortsatt kamper i byen. I august [[1203]] angrep korsfarene en [[moské]] som ble forsvart av en kombinert motstand av muslimer og greske kristne. I mellomtiden ledet Alexios IV en korsfarerhær på rundt 6 000 menn mot hans rival [[Alexios V Dukas]] i Adrianopel (dagens [[Edirne]]).<ref name="Phillips209">Phillips, J.: ''The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople'', 209</ref>

I det andre forsøket til venetianerne for å sette opp en brannmur for å støtte deres flukt satte de samtidig i gang en storbrann som brente ned store deler av Konstantinopel. Opposisjonen mot Alexios IV vokste, og en av hans hoffmenn, Alexios V Dukas (kalt for «Murtzuphlos» på grunn av hans tykke øyenbryn) fikk veltet ham fra tronen og deretter kvalt til døde. Den nye Alexios tok tronen som Alexios V Dukas. Den gamle keiseren Isak døde kort tid etter, sannsynligvis av naturlige årsaker.

Korsfarerne og venetianerne ble rasende på grunn av mordet på deres antatte patron, og krevde at Alexios V Dukas opprettholdt deres kontrakt som de var blitt lovt. Da den nye bysantinske keiseren nektet angrep korsfarerne igjen byen. Den 8. april kjempet Alexios V Dukas’ hær og ga fra seg hard motstand som avskrekket korsfarerne. 

Grekerne kastet store prosjektiler på fiendens beleiringsmaskiner og ødela flere av dem. Dårlig vær ga ytterligere vanskeligheter for korsfarerne. Vind blåste fra kysten og forhindret de fleste skipene fra å komme nær nok bymurene til å angripe. Kun fem av de greske tårnene ble til slutt angrepet og ingen av disse ble erobret, og ved slutten av ettermiddagen var det opplagt at korsfarernes angrep hadde feilet.

Korsfarernes presteskap diskuterte situasjonen blant seg selv og besluttet å sende en beskjed til den demoraliserte hæren. De måtte overbevise mennene at hendelsene den 9. april ikke var Guds dom over et syndig foretak: hærtokten, argumenterte de, var riktig og med behørig tro ville de også lykkes. Presteskapet forklarte at midlertidig tilbakegang var Guds måte å teste deres tro. Prestenes beskjed var formet for å gjenopprette korsfarernes tro og mot. Deres argument for å angripe Konstantinopel besto av to temaer: Først, grekerne var forrædere og mordere ettersom de hadde drept deres rettmessige herre Alexios IV, og at «grekerne var verre enn jøder», og at de nedkallet Guds autoritet og at paven måtte handle.

Det faktum at pave Innocens III hadde gjentatte ganger krevd at korsfarerne ikke skulle angripe var pavens brev blitt holdt tilbake av presteskapet og korsfarerne forberedte et nytt angrep fra landsiden mens venetianerne på nytt skulle angripe fra sjøsiden. Alexios V Dukas’ hær ble i byen for å kjempe sammen med væringene, men Alexios V Dukas selv flyktet i løpet av natten.