Redigerer Det engelske kaos under Stefan (avsnitt)

=== Nytt regime (1135-1138) ===
Umiddelbart etter kroningen måtte Stefan ta seg av situasjonen i nordlige England.<ref name="King_52">King (2010), s. 52.</ref> Da nyheten om Henriks død nådde fram til Skottland, grep kong [[David I av Skottland]], bror av Henriks første dronning og onkel på morssiden av Maud, muligheten til å invadere og erobret raskt [[Carlisle]], [[Newcastle]] og en rekke andre viktige lokaliseringer.<ref name="King_52"/> Nordlige England var et omstridt område på denne tiden hvor de engelske kongene tradisjonelt gjorde et krav på [[Cumberland]] og David krevde også [[Northumbria]] i retten til hans ekteskap med datteren til den tidligere angelsaksiske jarlen [[Waltheof II av Northumbria|Waltheof]].<ref name="Carpenter_165">Carpenter (2004), s. 165.</ref> Stefan marsjerte raskt nordover og møtte David ved Durham.<ref name="King_53">King (2010), s. 53.</ref> Istedenfor krig gikk han inn i en avtale med skottene hvor David skulle gi fra seg det meste av de områder han hadde erobret, unntatt Carlisle. Som gjenytelse skulle Stefan bekrefte de besittelsene til Davids sønn [[Henrik av Skottland]] som han hadde i England, inkludert [[Jarl av Huntingdon|jarledømmet Huntingdon]].<ref name="King_53"/>

[[Fil:Stephen bird.jpg|thumb|left|upright|Kong Stefan med en jaktfalk, illustrasjon fra 1300-tallet.]]

Etter å ha reist sørover holdt Stefan sitt første kongelige hoff i påsken 1136.<ref>King (2010), s. 57.</ref> En bred rekke med adelige samlet seg ved Westminster for hendelsen, inkludert mange anglo-normanniske baroner og de fleste fremste representanter for kirken.<ref>King (2010), s. 57–60; Davis (1977), s. 22.</ref> Stefan utstedte et nytt kongelig [[charter]] som bekreftet de løfter han hadde gitt til kirken, lovte å tilbakestille Henriks politikk for de kongelige skoger og å reformere ethvert overgrep grunnet det kongelige lovssystem.<ref>Carpenter (2004), s. 167.</ref> Stefan framstilte seg selv som den naturlige etterfølger av Henriks politikk, og bekreftet på nytt de eksisterende jarledømmer til deres eksisterende innehavere.<ref>White (2000), s. 78.</ref> Hoffet i påsken var en overdådig hendelse, og en stor sum penger ble benyttet på hendelsen i seg selv, klær og gaver.<ref>Crouch (2002), s. 250.</ref> Stefan innvilget land og privilegier til de tilstedeværende, og ga tallrike gaver og privilegier til kirken.<ref>Crouch (2008a), s. 29; King (2010), s. 54–55.</ref> Stefans overtagelse av kronen trengte fortsatt å bli ratifisert av paven, men det synes som om Henry av Blois var ansvarlig for å skaffe vitnesbyrd om støtte som ble sendt både fra Stefans eldre bror Theobald og fra den franske kong [[Ludvig IV av Frankrike|Ludvig IV]], som Stefan representerte en nyttig balanse til Angevin-makten i nordlige Frankrike.<ref>Crouch (2008b), s. 46–47.</ref> Pave [[Innocens II]] bekreftet Stefan som konge ved brev senere det samme året, og Stefans rådgivere sirkulerte kopier rundt om i England for å demonstrere Stefans legitimitet.<ref>Crouch (2002), s. 248–249.</ref>

Til tross for dette fortsatte vanskelighetene over Stefans nye kongerike. Etter en walisisk seier i [[slaget ved Llwchwr]] i januar 1136 og det vellykte bakholdsangrepet til grenseherren  [[Richard Fitz Gilbert de Clare]] i april, brøt det ut nye opprør i sørlige Wales, begynnende i øst i [[Glamorgan]], og spredte seg raskt over resten av sørlige Wales i løpet av 1137.<ref>Carpenter (2004), s. 164–165; Crouch (1998), s. 258.</ref> Owain Gwynedd og Gruffydd ap Rhys erobret betydelige områder, inkludert [[Carmarthen Castle]].<ref name="Carpenter_165"/> Stefan svarte med å sende Richards bror Baldwin og grenseherren Robert Fitz Harold av Ewyas inn i Wales for å pasifisere regionen. Ingen av disse tiltakene var særlig vellykte, og ved slutten av 1137 synes det som om kongen hadde gitt opp å slå ned opprøret. Historikeren David Crouch mener at Stefan effektivt «bukket ut av Wales» på denne tiden for å konsentrere seg om sine andre problemer.<ref>Crouch (1998), s. 260, 262.</ref> Samtidig måtte Stefan få slått ned to opprør i sørvestlige England ledet av [[Baldwin de Redvers, 1. jarl av Devon|Baldwin de Redvers]] og Robert av Bampton. Baldwin ble løslatt etter at han ble tatt til fange, og reiste da til Normandie hvor han ble en stadig mer høyrøstet kritiker av kongen.<ref>Bradbury (2009), s. 27–32.</ref>

Geoffrey av Anjou angrep Normandie tidlig i 1136 og etter en midlertidig våpenhvile invaderte han på nytt senere det samme året, angrep og brente ned flere eiendommer framfor å okkupere områdene.<ref name="Barlow_168">Barlow (1999), s. 168.</ref> Hendelsene i England innebar at Dtefan ikke var i stand til å reise til Normandie i egen person, men [[Waleran de Beaumont, 1. jarl av Worcester|Waleran de Beaumont]], utpekt av Stefan som løytnant av Normandie, og Theobald ledet de militære tiltakene for å forsvare hertugdømmet.<ref>Crouch (2008b), s. 46–47; Crouch (2002), s. 252.</ref> Stefan selv reiste tilbake til hertugdømmet en gang i 1137 hvor han hadde møte med Ludvig Vi og Theobald for å bli enige om en uformell regional allianse.<ref>Crouch (2008b), s. 47.</ref> En del av denne avtalen var at Ludvig anerkjente Stefans sønn Eustace som hertug av Normandie i bytte for at Eustace ga troskap til den franske kongen som hans [[Føydalisme|føydale]] overherre. Stefan var mindre suksessfull i å skaffe tilbake regionen [[Argentan]] langs grensen av Normandie og Anjou, som Geoffrey hadde erobret ved slutten av 1135.<ref>Davis (1977), s. 27.</ref> Stefan samlet en hær for å gjenerobre området, men friksjonene mellom hans flamske leiesoldater ledet av William av Ypres og de lokale normanniske baronene, førte til at de brøt en kamp mellom de to halvdelene av hans hær.<ref>Davis (1977), s.27; Bennett (2000), s. 102.</ref> De normanniske styrkene deserterte deretter kongen, og tvang Stefan til å oppgi sin kampanje.<ref>Davis (1977), s. 28.</ref> Stefan gikk med på ytterligere en våpenhvile med Geoffrey hvor han ga løfte om å betale 2000 [[Mark (myntenhet)|mark]] i året i bytte for en fred langs den normanniske grensen.<ref name="Barlow_168"/><ref>Middelalderens finansielle figurer er notorisk vanskelig å konvertere til moderne valuta; til sammenligning, 2000 mark er likt rundt 1333 pund i en periode hvor et betydelig prosjekt med ombygging av en festning kunne koste rundt 1115 pund, jf. Pettifer (1995), s. 257.</ref>

Stefans første år som konge kan bli tolket på flere måter. Vurdert positivt stabiliserte han den nordlige grensen mot Skottland, pasifiserte Geoffreys angrep mot Normandie, var i fred med den franske kongen, hadde et godt forhold til kirken, og hadde bred støtte fra sine baroner.<ref>Barlow (1999), s. 165, 167; Stringer (1993), s. 17–18.</ref> Det var uansett betydelige underliggende problemer. Det nordlige England ble kontrollert av David og prins Henrik, Stefan hadde oppgitt Wales, kampene i Normandie hadde i betydelig grad destabilisert hertugdømmet, og et økende antall baroner følte at Stefan ikke hadde dem verken de landområdene eller de titlene de mente de fortjente eller eide.<ref>Barlow (1999), s.168; Crouch (1998), s. 264; Carpenter (2004), s. 168.</ref> Stefan tømte også raskt statskassen. Henriks betydelige skattekiste ble tømt før 1138 grunnet kostnadene å drifte Stefans mer overdådige hoff, og han trengte å ansette og opprettholde sine hærer av leiesoldater som slått i England og Normandie.<ref name="Carpenter_169">Carpenter (2004), s. 169.</ref>