Redigerer Det andre slaget om El Alamein (avsnitt)

=== Fase en: Innbruddet ===
[[Fil:2 Battle of El Alamein 002.png|thumb|250px|Allierte styrker angriper kl. 22.00, den 23. oktober]]
Før den egentlige artilleriforberedelsen kom det en avledning for angrep for 24. australske brigade, som utsatte den tyske 15. panserdivisjon for kraftig beskytning i et par minutter.<ref>Latimer (2002), s. 177</ref> Heretter begynte ''Operation Lightfoot'' den 23. oktober kl. 21.40 egyptisk sommertid<ref>Mead, Richard, s. 304</ref> på en stille, klar aften med fullmåne, men ikke med en 1000 kanoners sperreild, som man ofte ser det referert, eller med at alle kanoner skjøt på én gang. Sperreilden hadde blitt omhyggelig planlagt således at den første granat fra alle 882 kanoner i de forskjellige batterier ville ramme langs hele den 65&nbsp;km lange front samtidig.<ref>Barr, Niall, s. 308</ref>. Etter 20 minutter med kraftig beskytning av hele linjen skiftet kanonerne over til utvalgte mål som støtte for det fremrykkende infanteri.<ref name="Clif307">Clifford, Alexander, s. 307</ref> Beskytningen fortsatte i fem og en halv time, hvoretter hver kanon hadde avfyrt omkring 600 granater. 
 
Der var en grunn til at man hadde valgt navnet ''Operation Lightfoot'', nemlig at infanteriet skulle angripe først. Mange av anti-stridsvognminene ville ikke bli utløst av soldater som passerte over dem, fordi de var for lette – derav kodenavnet. Mens infanteriet rykket frem måtte ingeniørsoldatene rydde en passasje til de etterfølgende stridsvogner. Passasjene skulle være 7,25 m brede, hvilket var nok til at stridsvognene kunne passere i enkeltkolonne. Ingeniørene skulle rydde en 8&nbsp;km lang rute gjennom minefeltene. Det var en vanskelig oppgave på grunn av dybden på aksestyrkenes minefelter.

Klokken 22 begynte de fire infanteridivisjoner i ''XXX Korps'' å rykke frem. Deres mål var en imaginær linje i ørkenen hvor de sterkeste fiendtlige stillinger lå. Når først infanteriet hadde nådd de første minefeltene rykket minesøkerne sammen med tropper fra oppklaringsenheter og [[sappør]]er inn for å skape plass til de pansrede divisjoner fra ''X Korps''. Klokken 2 om natten begynte de første stridsvognene å krype fremover. Klokken 4 var de forreste stridsvognene inne i minefeltene, hvor de virvlet opp så mye støv at siktbarheten var lik null, og det oppsto trafikkpropper gradvis som stridsvognene gikk i stå.

I mellomtiden foretok 7. pansrede divisjon, sammen med en brigade av [[Frie franske styrker]] fra [[Brian Horrocks]]' ''XIII Korps'', et skinnangrep på den sydlige delen av fronten med det formål å komme i kamp med, og fastholde, den 21. tyske panserdivisjon og den italienske ''Ariete division'' ved Reweisat-høyderyggen. Angrepet ble imidlertid slått tilbake av «Folgore» og «Ramcke» fallskjermbrigadene og «Keil»-gruppen.<ref>Bierman & Smith (2002), Chapters 22-24</ref><ref>Bauer (2000), s. 366-368</ref> Lengre nordpå ved frontene til 44. og 50. divisjon ble det oppnådd mindre gevinster til gjengjeld for store tap forårsaket av besluttsom motstand fra ''Pavia''- og ''Brescia''-divisjonene og enheter fra «Folgore»-brigaden.<ref>Bauer (2000), s. 368</ref> Den 4. indiske infanteridivisjon skulle likeledes holde den italienske ''Bologna''-divisjon beskjeftiget i sentrum.