Redigerer Den store nordiske krigen og Norge (avsnitt)

== På vestfronten ==
Tilbake i vesten invaderte Danmark i november 1709 [[Skåne]] og [[Magnus Stenbock]], som hadde ansvaret for forsvaret i Sverige, klarte å slå Danmark i [[Slaget ved Helsingborg|Helsingborg]] i 1710. Samtidig erobret Russland [[Livland]] og [[Estland]] i øst. Trass i en ny svensk seier over danskene i [[Slaget ved Gadebusch|Gadebusch]] i desember 1712, ble arméen til Stenbock tvunget til å [[Beleiringen av Tönning|overgi seg i Tønning]] i mai 1713. Med Karl XII borte og imot hans vilje, ble det holdt et møte i Sverige vinteren 1713-1714 hvor de foreslo fredsforhandlinger.

=== I Norge ===
I september 1709 fikk norske styrker ordre om å mobilisere og mot slutten av oktober samlet 6&nbsp;000 mann seg nær svenskegrensen ved [[Svinesund]], mens 1&nbsp;500 mann ble samlet nær grensen ved Kongsvinger.
I august 1710 kom baron Løvendal til Norge som guvernør og ble kommandant for et land som var blitt tømt for ressurser av krigene det siste hundreåret. Guvernøren ga seg til å bygge ut den sivile og militære ledelsen. Da han forlot Norge i 1712 hadde han utført reformer som skapte siviltjenesten i Norge og gikk videre med å dokumentere statsvirksomheter i en grad Norge ikke hadde sett tidligere. I tillegg var han en sterk militær leder.

Baron Løvendal bygde og utstyrte et norsk armé for å invadere og ta tilbake de tidligere norske provinsene [[Bohuslän]] under generalløytnant Caspar Hausmann. Samtidig foreslo han en sterk flåte for vern og transport til sjøs, og Fredrik ga ham en slik styrke under viseadmiral Sehested i juni 1711. I august marsjerte den norske arméen inn i Bohuslän, og ble varmt tatt imot av de tidligere landsmennene. På sensommeren hadde deriomt ikke flåten til viseadmiral Sehested dukket opp utenfor kysten og hadde i stedet av Fredrik IV blitt sendt til Østersjøen. Uten marinestøtte måtte den norske arméen returnere til Norge. 
Høsten 1711 ble Danmark rammet av [[pest]], og bare i [[København]] mistet 70&nbsp;000 innbyggere livet.

1712 var et skuffende år for Norge, da Fredrik IV ga Løvendal beskjed om å ikke gå til angrep med den norske arméen og i stedet utfylle danske styrker andre steder. General Hausmann fikk ansvar for hele forsvaret til Norge, både til lands og til sjøs.

=== Folkeopprør ===
Krigen bevirket ekstra skattlegging og unge norske bondegutter ble tvunget ut i krigen, noe som bevirket opprør i deler av landet. Av de meste kjente tilfellene er bondeopprøret i [[Hallingdal]] i 1713 og en soldatstreik i [[Telemark]] i 1720. I 1713 talte to ledende bønder i Hallingdal mot de danske myndighetene, og krevde en slutt på krigsskatten, fordi bøndene ikke klarte å bære disse kostnadene. Det endte med at skatteoppkrevjerne fant lukkede dører i hele regionen og måtte kalle inn til et allmøte. De to lederne ble stilt for retten og dømt til straffarbeid på festningen i [[Akershus]]. En av 
dem, [[Elling Nilsson Villand|Elling Villand]], ble også dømt til å gi fra seg gården sin, men ble sluppet fri et halvt år senere og satt på gården sin til han døde.

I Telemark sto en av de ledende bøndene opp mot den tyske kapteinen i 1720, og krevde slutt på at bondesønmene måtte tvinges ut i krigen. Nordmennene var nå trøtte av krigen. Saken kom opp for retten og bonden, Olav Hovdejord, vant saken. Kapteinen ble kalt tilbake til Danmark på grunn av den grove oppførselen sin etter at han hadde kappet av høyrehånden til Olav.