Redigerer Den spanske borgerkrig (avsnitt)

=== Frontene etablerer seg ===
{|
|[[Fil:Spanis Civil War 1936.svg|miniatyr|venstre|Den militære situasjonen to måneder etter at oppstanden startet. Det blå området viser kuppmakernes posisjon ved kuppet, det grønne de første erobringene]]
Til sammen førte dette til at noe over halvparten av Spanias territorium, med rundt 14 millioner innbyggere (mot opprørernes 11 millioner) forble under republikkens kontroll, blant annet Madrid og området fram til middelhavskysten, herunder [[Valencia]], Barcelona og store deler av landsbygda i Catalonia, samt områdene sørover mot [[Andalucía]]. Dette gjorde at regjeringen, etter den første forvirringen, kunne reorganisere forsvaret og prøve å bekjempe oppstanden. Mye av den væpnede motstanden kom fra [[Milits|arbeidermilits]] organisert av [[Confederación Nacional del Trabajo|CNT]] og [[Federación Anarquista Ibérica|FAI]].

I august ble frontene og deres kontrollerte soner klarere. I de nasjonalistkontrollerte områdene ble det tidlig etablert en militærstat, mens det politiske kaoset, rivaliseringen og kranglingen fortsatte innen det republikanske området som stadig krympet. Republikkens regjering ble stadig mer lammet av sammenbruddet i sentraladministrasjonen, nasjonalistenes opprør, samtidig som venstresiden presset på for å få en venstreorientert revolusjon.<ref>Beevor 2009, side 154</ref> I tillegg hadde de republikanske styrkene dårlig utstyr, dårlig kunnskap og svak disiplin.<ref>Se for eksempel Beevor 2009, side 231-232</ref>

4. september 1936 ble [[Francisco Largo Caballero]] utnevnt til stats- og krigsminister. Han gikk inn for fellesskap mellom [[sosialisme|sosialistene]], [[kommunist]]ene, det [[venstresosialisme|venstresosialistiske]] [[POUM]], [[anarkosyndikalist]]ene og venstreorienterte katolikker. I tillegg til krigføringen, la han særlig vekt på å opprettholde regjeringens autoritet i det republikansk-kontrollerte området. POUM og CNT var imot å oppløse [[milits|partimilitsene]] og la disse styrkene gå inn i den republikanske hæren, hvor politiske offiserer fra PCE etter hvert fikk stor innflytelse.

Etter press fra [[Josef Stalin]], og som en forutsetning for videre sovjetisk våpenhjelp, gikk PCE fra [[3. mai]] til [[8. mai]] [[1937]] til væpnet aksjon mot POUM, som ble beskyldt for å være [[trotskisme|trotskistisk]], og delvis også mot CNT. Dette førte til regjeringskrise, hvor kommunistene fikk presset igjennom at Caballero skulle gå av som regjeringssjef [[17. mai]]. Den mer sentrumsorienterte [[Juan Negrin]] (også fra PSOE) ble ny statsminister, da kommunistene mente han var mer på deres linje slik situasjonen var. Videre utover høsten 1937 overtok kommunistene mer og mer av kontrollen også over de væpnede styrkene hvor ikke-kommunister ble avsatt, nektet forfremmelse, forsyninger og sanitet eller utsatt for tortur og internering av den [[NKVD]]-styrte hemmelige tjenesten SIM (''Servicio de Investigación Militar'') som ble opprettet 9. august 1937. Samlet svekket dette kampmoralen på den republikanske siden dramatisk.<ref>Beevor 2009, side 400 og 404-405</ref> Videre førte den kommunistiske militære strategien og de metodene de brukte, til at de mistet støtte.<ref>Beevor 2009, side 494</ref>
|}