Redigerer Den spanske arvefølgekrigen (avsnitt)

== Innledning ==
Nyheten om at Ludvig XIV hadde akseptert testamentet til Karl II og at [[London-traktaten (1700)|andre fordelingsavtale]] var død, var et personlig nederlag for Vilhelm III, som hadde konkludert at Filip V ikke ville være mer enn en fransk klientkonge. Imidlertid var det mange i England som argumenterte for at det å akseptere testamentet var å foretrekke framfor en avtale hvor Frankrike fikk utvidet sitt territorium, inkludert at Napoli og Sicilia som under fransk kontroll utgjorde en trussel mot Englands handel med Midtøsten og østover. Etter anstrengelsene med niårskrigen dominerte [[Tory (historisk britisk parti)|toriene]] [[Underhuset (Storbritannia)|underhuset]] og var ivrige på å unngå konflikt og gjenopprette normal kommersiell aktivitet. For Vilhelm III gjorde Frankrikes økende makt krig uunngåelig, og sammen med [[Anthonie Heinsius]], [[raadspensionaris]] av Holland, og ''de facto'' øverste leder av den nederlandske stat, begynte forberedelsene for å få støtte for krig. For dette fikk Vilhelm III hjelp fra franskekongens egne handlinger som helt og holdent komprimerte den fordelaktige posisjonen som Ludvig XIV holdt.<ref>Hill (1988): ''Robert Harley'', s. 64; Gibbs, G.C. (1969): «The Revolution in Foreign Policy» i: Holmes, G., red.: ''Britain after the Glorious Revolution 1689–1714'', s. 70–71; Wolf (1968): ''Louis XIV'', s. 511</ref>

[[Fil:King William III of England, (1650-1702) (lighter).jpg|thumb|left|170px|''Portrett av kong Vilhelm III'' (1650–1702) av [[Godfrey Kneller]]. Vilhelm III var Ludvig XIVs fremste rival, men han døde før krigen ble erklært.]]
Ludvig XIVs første handling var en offisiell anerkjennelse av Filips Vs plass i arverekkefølgen til den franske trone ved å proklamere doktrinen om kongens guddommelige rett (''kongedømme av Guds nåde''). Det ga vekst til frykten om at Frankrike og Spania ville bli forent under én monark, en direkte motsigelse av testamentet til Karl II.<ref>Gregg (2001): ''Queen Anne'', s. 126; Wolf (1968): ''Louis XIV'', s. 510–511</ref> Deretter, tidlig i februar 1701 aktet Ludvig XIV å sikre etterfølgelse for huset Bourbon i de spanske Nederlandene, og sendte tropper for å overta de nederlandske barrierefestningene som Vilhelm III hadde sikret seg ved [[freden i Rijswijk]]. De spanske Nederlandene var av vital strategisk interesse for nederlenderne ettersom de fungerte som en buffersone mellom Frankrike og den nederlandske republikken. Men det fiendtlige angrepet fra franskmennene var også skadelig for nederlandske kommersielle interesser i regionen, da det nå var intet prospekt for å holde handelsrestriksjonene i [[Schelde]] på stedet,<ref name="Münster">Ved betingelsene i [[Fredsavtalen i Münster]] (1648) hadde Spania garantert for endelig stenging av Scheldt slik at det styrket nederlandsk handel. Til gjengjeld hadde nederlenderne lovt å gi militær hjelp mot franske angrep i de spanske Nederlandene.</ref> – restriksjoner som fram til nå hadde sikret republikkens posisjon som hovedinnløp og utløp for europeisk handel. England hadde også egne interesser i de spanske Nederlandene, og ministrene innså den mulige trusselen som oppsto ved en fiende som etablerte seg øst for [[Doverstredet]], og som med å dra fordelen av gunstige vindforhold og tidevann, kunne true [[De britiske øyer]].<ref>Hattendorf (1991): «Alliance, Encirclement, and Attrition», s. 17</ref> Den franske bevegelsen var formet delvis for å legge press på [[generalstatene]] (det nederlandske parlamentet) i å anerkjenne Filip som konge av Spania – noe de snart gjorde – men fra Vilhelm IIIs perspektiv tapte de den sikkerheten som de hadde kjempet hardt for de siste tjue årene.<ref>Israel (1998): ''Dutch Republic'', s. 969, 975–976; Clark (1971): «From the Nine Years War to the War of the Spanish Succession», s. 384</ref>

Ludvig XIV fremmedgjorde ytterligere de maritime statsmaktene ved å presse spanjolene til å gi særskilte privilegier til franske handelsmenn innenfor deres imperium, og således å presse ut engelske og nederlandske handelsmenn.<ref>Wolf (1962): ''The Emergence of the Great Powers'', s. 62; Ingrao (1979): ''Habsburg Monarchy'', s. 108</ref> For mange framsto Ludvig XIV på nytt som Europas enerådende hersker, og støtte for en krigspolitikk fikk framgang, selv om den franske kongens ambisjoner og motiver var kjent for å ikke være sikre,<ref>Historikerne er delte i vurderingen om Ludvig XIVs oppførsel var arrogant eller fornuftige, eller om de framprovoserte krigen eller ikke.</ref> Engelske ministre arbeidet ut fra den antagelsen at den franske kongen søkte å utvide sine territorier og direkte dominerte spanske affærer. Med trusselen om én enkelt supermakt som dominerte Europa og den oversjøiske handelen, begynte London å støtte Vilhelm IIIs anstrengelser «i samsvar med keiseren og generalstatene for å bevare Europas frihet, Englands eiendom og fred, og for å redusere Frankrikes ublue makt», i henhold til William III.<ref>Hattendorf (1991): «Alliance, Encirclement, and Attrition», s. 16. William IIIs instruksjoner til Marlborough ved Haag den 26. februar 1701.</ref>

=== Leopold I og Milano ===
[[Fil:North Italy 1700.png|350px|thumb|Nordlige Italia ca. 1700. Spanske riker i Italia utgjorde kongerikene Napoli og Sicilia, Sardinia, hertugdømmet Milano, markiet Finale, og havnene i Toscana.]]
Fra begynnelsen hadde Leopold I avvist det siste testamentet til Karl II: han var bestemt på å beholde de spanske besittelsene i Italia, framfor alt hertugdømmet Milano som ble sett på som den sørlige nøkkelen til Østerrikes sikkerhet.<ref>McKay (1977): ''Eugene'', s. 56; Spielman (1977): ''Leopold I'', s. 186</ref> Før krigen ble utløst hadde franske tropper allerede blitt akseptert i Milano da dens visekonge erklærte seg for Filip V; det samme gjorde naboriket [[hertugdømmet Mantova]] ved en hemmelig sammenkomst i februar 1701. [[Republikken Venezia]], [[republikken Genova]], [[storhertugdømmet Toscana]], og [[hertugdømmet Parma]] (under pavens beskyttelse), forble nøytrale. Lengre sør hadde [[kongedømmet Napoli]] anerkjent Filip V som konge av Spania, det samme gjorde pave [[Klemens XI]] som, grunnet profranske holdninger hos sine kardinaler, generelt fulgt en politikk av velvillig nøytralitet overfor Frankrike. Kun i hertugdømmene [[Hertugdømmene Modena og Reggio|Modena]] og [[Hertugdømmet Guastalla|Guastalla]] – straks franske tropper ble forvist ved begynnelsen av kampanjen – fant den østerrikske keiseren støtte for sin sak.<ref>Ingrao (1979): ''In Quest'', s. 99; McKay (1977): ''Eugene'', s. 57; Symcox (1983): ''Victor Amadeus'', s. 138, 140; Veenendaal (1971): «The War of the Spanish Succession in Europe», s. 414</ref>

Den mest betydningsfulle hersker i nordlige Italia var [[Viktor Amadeus II av Sardinia|Viktor Amadeus II]], hertug av Savoia, som hadde et krav på den spanske trone via sin oldemor, datter av [[Filip II av Spania]]. Som keiseren hadde hertugen planer for naboriket Milano, og han flørtet med både Ludvig XIV og Leopold I for å fremme sine egne interesser. Imidlertid arvet hertugen av Anjou den spanske tronen og den påfølgende dominansen til huset Bourbon hadde vist å være det mest overbevisende argumentet, og den 6. april 1701 gikk Victor Amadeus motvillig med på å fornye sin allianse med Frankrike. Franske tropper med kurs for Milano fikk nå tillatelse til å marsjere gjennom Victor Amadeus' områder. Til gjengjeld mottok hertugen subsidier og tittelen som øverstkommanderende for Savoies og Frankrikes hærer i Italia, skjønt i praksis var det en tom, nominell tittel, og han fikk ingen løfter på territoriale gevinster. Alliansen ble forseglet med at Filip V ble gift med Victor Amadeus' 13 år gamle datter, [[Maria Louise av Savoie|Maria Luisa]].<ref>Symcox (1983): ''Victor Amadeus'', s. 134–135, 138–139; McKay (1977): ''Eugene'', s. 57; Ingrao (1979): ''In Quest'', s. 103</ref>

Den franske tilstedeværelsen i Italia truet Østerrikes sikkerhet. Selv om Leopold Is nylige seier over [[Det osmanske rike|de osmanske tyrkerne]] hadde etterlatt hans østlige grenser sikre for øyeblikket, hadde han blitt utmanøvrert diplomatisk.<ref>Spielman (1977): ''Leopold I'', s. 174; McKay (1977): ''Eugene'', s. 57</ref> I mai 1701, før han erklærte krig, sendte han derfor prins [[Eugene av Savoia]] over [[Alpene]] med en hær for å sikre hertugdømmet Milano. Tidlig i juni hadde det meste av Eugenes hær på 30 000 tropper krysset fjellene og inn i nøytrale Venezia, og den 9. juli beseiret han en avdeling fra marskalk [[Nicolas Catinat|Catinats]] hær i [[slaget ved Carpi]]; dette ble fulgt opp med en annen seier den 1. september da han beseiret Catinats etterfølger marskalk [[François de Neufville de Villeroy|Villeroi]] i [[slaget ved Chiari]]. Eugene okkuperte det meste av områdene til pro-franske Mantova, men som til tross for sin suksess fikk knapp støtte fra Wien. Sammenbruddet i regjeringen fikk Leopold I til å redusere hæren og det tvang Eugene til å bedrive ukonvensjonell taktikk. Den 1. februar 1702 angrep han de franske hovedkvarterene i [[slaget ved Cremona]]. Angrepet ble til sist mislykket, men Villeroi ble tatt til fange (senere løslatt), og tvang franskmennene til å trekke seg tilbake til elven [[Adda]]. Frankrike holdt fortsatt Milano, men østerrikerne hadde demonstrert at de kunne og ville kjempe for å beskytte sine interesser, noe som ga de argumenter som trengtes for å bygge en allianse med England og den nederlandske republikken.<ref>Spielman (1977): ''Leopold I'', s. 184; McKay (1977): ''Eugene'', s. 59–63; Symcox (1983): ''Victor Amadeus'', s. 139–140</ref>

=== Storalliansen samles ===
[[Fil:John Churchill Marlborough porträtterad av Adriaen van der Werff (1659-1722).jpg|thumb|170px|''Portrett av John Churchill, hertug av Marlborough'' (1650–1722) av [[Adriaen van der Werff]].]]
Samtaler hadde begynt i [[Haag]] i mars 1701. Til tross for tidligere fiendskap, Vilhelm III, som ikke hadde lenge igjen å leve, ga [[John Churchill, 1. hertug av Marlborough|jarlen av Marlborough]] tillit som sin politiske og militære etterfølger. Marlborough ble utnevnt som ekstraordinær ambassadør i Haag og øverstkommanderende av de engelske og skotske styrkene i Nederlandene. Heinsius representerte nederlenderne mens grev [[Johann Wenzel Wratislaw von Mitrowitz|Wratislaw]], keiserlig ambassadør i London, forhandlet på vegne av keiseren. Samtaler med den franske ambassadøren, grev d'Avaux, sentrerte rundt skjebnen til det spanske monarkiet, de franske militære angrepene i de spanske Nederlandene, og hertugdømmet Milano, og de handelsprivilegier som franske handelsmenn hadde fått på bekostning av de maritime statsmaktene. Disse noe hykleriske samtalene viste seg å ikke komme med noe resultat, og de falt sammen tidlig i august. Uansett, samtidige diskusjoner for å bygge en anti-fransk allianse mellom England, Nederlandene og Østerrike hadde fått betydelig framgang, og det resulterte i signeringen av [[Haag-traktaten av 1701|den andre avtalen til storalliansen]] den 7. september 1701. Det generelle målet til alliansen ble holdt i vage formuleringer: det var ingen omtale av erkehertug Karl som spansk konge, men at keiseren skulle motta en «rettferdig og fornuftig» tilfredsstillelse i den spanske tronfølgen, og at de franske og spanske kongedømmene skulle forbli adskilte.<ref>Ostwald (2014): «Creating the British Way of War», s. 106, 113; Burton (1968): ''The Captain-General'', s. 18–19</ref>

[[Fil:Anne1705.jpg|thumb|left|170px|''Anne av Storbritannia'' (1665–1714) av [[Michael Dahl]] ca.&nbsp;1705.]]
Selv etter dannelsen av storalliansen fortsatte den franske kongen med fiendtlighetene. Den 16. september 1701 døde den [[katolsk]]e [[Jakob II av England]] (VII av Skottland) – i landsforvisning i det franske slottet [[Château de Saint-Germain-en-Laye|Saint-Germain]] siden [[den ærerike revolusjon]]. Til tross for hans forsakelse av [[jakobittene]] i [[Freden i Rijswijk|fredsavtalen i Rijswijk]] i [[1697]], anerkjente Ludvig XIV snart Jakob IIs sønn [[James Francis Edward Stuart]] som «kong Jakob III av England». Det franske hoff insisterte at å bevilge Stuart tittelen som konge var en ren formalitet, men engelske ministre var vantro og indignerte. Ludvig XIVs erklæring synes som en direkte utfordring til parlamentet og [[Act of Settlement]] i 1701, som fastsatte arvefølgen til den britiske tronen, og som ved døden av [[Anne av Storbritannia|Anne]]s eneste overlevende sønn hadde bestemt den engelske etterfølgelsen til tronen til [[Sophia av Hannover]] (barnebarn av [[Jakob I av England]], og samtidig Jakob VI av Skottland) og hennes [[Protestantisme|protestantiske]] arvinger. Som en konsekvens ble det å sikre protestantisk etterfølgelse snart anerkjent av storalliansen som ett av Englands fremste mål i krigen.<ref>Hattendorf (1991): «Alliance, Encirclement, and Attrition», s. 17–18; Wolf (1968): ''Louis XIV'', s. 515</ref>

Den 19. mars 1702 døde [[Vilhelm III av England|Vilhelm III]], konge av England og nederlandsk [[stattholder]]. [[Anne av Storbritannia|Anne]], hans svigerinne, overtok den britiske tronen (som den første britiske monark). Straks forsikret [[Det kongelige råd (Storbritannia)|det kongelige råd]] (''Privy Council'') hennes to hovedmålsettinger: opprettholde en protestantisk etterfølgelse til den britiske tronen, og reduksjon av Frankrikes makt.<ref>Gregg (2001): ''Queen Anne'', s. 152; Trevelyan (1930–34): ''England'', '''I''', s. 163</ref> Annes tiltredelse sikret Marlboroughs posisjon; hun gjorde ham til armékommandant av de militære styrker, mens Marlboroughs hustru og Annes langvarige venninne, [[Sarah Churchill, hertuginne av Marlborough|Sarah]], ble gitt nøkkelposisjoner ved den kongelige husholdning. Dronningen vendte seg til sin nære rådgiver, og venn av ekteparet Marlborough, [[Sidney Godolphin, 1. jarl av Godolphin|Sidney Godolphin]], og utpekte ham til [[riksskattmester]].<ref>Gregg (2001): ''Queen Anne'', s. 153; Wolf (1962): ''The Emergence'', s. 67</ref> I Nederlandene førte Vilhelms død til den såkalte [[den andre stattholderløse periode]], og i de fleste provinsene fikk det anti-orangistiske, republikanske, fredselskende partiet framgang. I motsetning til de tidlige franske forventninger kom det nye regimet til å i stor grad følge den samme utenrikspolitikken til Vilhelm.<ref>Veenendaal (1971): «The War of the Spanish Succession in Europe», s. 415; Trevelyan (1930–34): ''England'', '''I''', s. 165</ref> Fransk dominans av de spanske Nederlandene var generelt betraktet som en direkte trussel til republikkens overlevelse og dens handel, og [[Amsterdam]]s handelsfolk fryktet at mye av deres eksisterende interesser med Spania og spansk Amerika snart ville komme inn under fransk kontroll. Følgelig var det mange av de ledende statsmenn under Vilhelms senere år som forble værende i sine posisjoner, inkludert den erfarne Heinsius. Hans personlige forhold til Marlborough var avgjørende for storalliansens suksess i krigens første faser.<ref>Israel (1998): ''The Dutch Republic'', s. 969; Veenendaal (1971): «The War of the Spanish Succession in Europe», s. 415</ref>

Med intet diplomatisk gjennombrudd siden signeringen av den andre avtalen til storalliansen, erklærte England, den nederlandske republikken og Østerrike krig mot Frankrike den [[15. mai]] [[1702]].<ref>Wolf (1968): ''Louis XIV'', s. 514</ref>