Redigerer Den kinesiske patriotiske katolske forening (avsnitt)

===1978-1999: Etter kulturrevolusjonen===
Fra 1978 begynte myndighetene gradvis å løslate prester og biskoper fra fengsler og arbeidsleirer, og en del hadde fysisk og psykisk styrke og mot til å gå tilbake til sitt kirkelige arbeide. Noen av dem samarbeidet da myndighetene bestemte seg for å gjenopplive Den kinesiske patriotiske katolske forening. Stadig flere kirker ble gitt tilbake til trossamfunnene, og ble tatt i bruk etter renovasjoner nødvendige etter rødegardistenes herjinger.

I mai [[1980]] kunne KPKF holde sin tredje nasjonale konferanse, etter et avbrudd på 18 år. Mer enn to hundre delegater fra den regjeringsregistrerte katolske kirke samlet i Beijing for dette, og i umiddelbar tilslutning var det dagene etter et møte for det som ble kalt «Den nasjonale forsamling av katolske representanter». Møtene bekreftet de gamle selvstyreprinsippene, og selv om man ville ha kontakt med «utenlandske venner» skulle det ikke være noen innblanding eller avhengighet. Dette var naturligvis en antipavelig markering. Leder for foreningen ble [[Joseph Zong Huaide (Shandong)|Joseph Zong Huaide]], en av de første som i [[1958]] var blitt bispeviet uten pavelig mandat.

Man organiserte også en patriotisk bispekonferanse, og noe som ble kalt «Den kirkelige administrative kommisjon», og den «patriotiske» biskop av Shanghai, eks-jesuitten [[Louis Zhang Jiashu]], ble valgt til formann for begge. Noe av det første konferansen gjorde, var å forfatte en skarp uttalelse mot «onde mennesker og reaksjonære krefter som i religionens navn skaper mirakler, sprer rykter, sår splid og forårsaker splittelser». Bakgrunnen var at etterkommere av katolske fiskere noen uker før hadde hatt en spontan tredagers pilegrimsferd til det stengte valfartsstedet [[Zose]] ved Shanghai, og brutt seg inn i de stengte og ramponerte kapeller for å be, og begynt med reparasjoner. Noen hadde hevdet at de hadde hatt visjoner av [[jomfru Maria]]. (I 1981 overtok Den patriotiske forening stedet; de to kirkene der ble åpnet og likeså ble et «patriotisk» presteseminar etablert der.<ref>Laszlo Ladany, S.J.: ''The Catholic Church in China'', New York 1987, s. 36-37</ref>)

Fra nå av frasa Den katolske patriotiske forening seg formelt rollen som tilsynsmyndighet over alle kirkelige anliggender, og omdefinerte sin rolle til eksterne anliggender og kirke-stat-relasjoner. Ansvaret for læremessige og sjelesørgeriske anliggender ble gitt til kleresiet og kirkelige ledere.

I 1992 kom nok en reorganisering, idet Bispekonferansen ble satt på samme nivå som Den katolske patriotiske forening, mens Den kirkelige administrative kommisjon ble redusert til en komite understilt Bispekonferansen og med ansvar for sjelesørgeriske anliggender. Det ble dessuten etablert fem komiteer i tillegg, for seminarutdannelse, liturgi, teologistudier, finansiell utvikling og internasjonale relasjoner. Initiativer innen disse områder gjorde det klart at de nye strukturendringer ble effektivt implementert. Fra 1990-årene har utvalgte seminarister og geistlige kunnet reise ut for videre teologisk utdannelse ved katolske seminarer og universiteter i USA. Et resultat for dette har vært utviklingen av flere kanaler for en fremtidig forsoning mellom Pavestolen og Den åpne kirke.

Med mange opp- og nedturer har den åpne kirkes holdning til det pavelige primat blitt mer og mer imøtekommende. Bønnen for paven som var blitt fjernet fra boken «Kompendium av viktige bønner», ble gjeninnført i 1982. I februar 1989 tillot regjeringen i det såkalte Dokument 3 at man hadde en åndelig affiliering til Pavestolen, og ved Bispekongeransens møte i april 1989 anerkjente de straks og offentlig paven som den katolske kirke som kirkens åndelige leder. Ved slutten av 1990-årene hadde de fleste åpne menigheter også gjeninnsatt bønnen for paven under Messens eukaristiske bønn.

I årene etter 1980 var det mange steder en dyp kløft mellom de katolikker som levde sitt kirkelige liv i statsautoriserte former, og de som nektet å gjøre det. Men bitterhet og mistro begynte gradvis sluppet taket hos stadig flere, og de to gruppene begynte gå innlede praktisk samarbeide på en del steder og felter. Forsoningen mellom gruppene førte til at skillelinjene mellom dem begynte å bli utvisket. Troskap overfor paven var ikke lenger samme prøvestein som før etter at pave [[Johannes Paul II]] legitimiserte stadig flere av den åpne kirkes biskoper og de fleste av deres nye biskoper ble ordinert etter å ha innhentet pavelig godkjenning. For yngre generasjoner av prester, nonner og lekfolk betød de gamle skillelinjer mindre og mindre.<ref>J.P. Wiest: ''Christianity in China'', i «New Catholic Encyclopedia», 2nd ed., Washington D.C., i bind 4, s. 505</ref>