Redigerer Den italienske renessansen (avsnitt)

== Utvikling ==
=== Internasjonale forbindelser ===
[[Fil:Leaning tower of pisa 2.jpg|thumb|Det skjeve tårn i Pisa.]]Nordlige Italia var delt i flere krigførende bystater, de mektigste var [[Milano]], [[Firenze]], [[Pisa]], [[Genova]], [[Ferrara]], og [[Venezia]]. [[Høymiddelalderen]]s Nord-Italia var ytterligere splittet i en langvarig krig for overhøyhet mellom styrkene til [[Den hellige stol|pavedømmet]] og [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|det tysk-romerske riket]]: hver enkelt by allierte seg med den ene fraksjonen eller den andre, samtidig som de seg imellom var splittet mellom to krigførende grupper, [[ghibellinerne og guelferne]]. Krigføringen mellom bystatene var vanlig, invasjoner fra utenfor Italia var begrenset til de periodevis tilbakevendende styrkene til det tysk-romerske riket. Renessansens politikk ble utviklet fra denne bakgrunnen. Siden [[1200-tallet]] hadde hæravdelinger blitt hovedsakelig satt sammen av leiesoldater, velstående bystater kunne stille betydelige styrker til tross for liten befolkning. I løpet av [[1400-tallet]] hadde de mektigste bystatene underlagt seg mindre naboer: Firenze tok [[Pisa]] i [[1406]], Venezia erobret [[Padova]] og [[Verona]], mens [[Hertugdømmet i Milano|hertugen av Milano]] underla seg en rekke nærliggende områder, inkludert [[Pavia]] og [[Parma]].

Den første delen av renessansen besto av bortimot en utelukkende krigstilstand på lands og til sjøs etterhvert som bystatene kjempet om overherredømme. På land ble disse krigene utkjempet hovedsakelig av leiesoldater kjent som ''[[condottieri]]'', bander av soldater fra hele Europa, men spesielt [[Tyskland|tyskere]] og [[sveits]]ere, ledet av italienske offiserer. Leiesoldatene var ikke villige til å risikere sine liv unødig, og krigføringen besto stort sett av beleiringer og manøvreringer, stundom i noen direkte slag. Det var også leiesoldatenes interesse at begge sider forlenget konflikten for å kunne ha «jobb» lengst mulig. Leiesoldatene var også en konstant trussel mot de som leide dem, om de ikke ble betalt til riktig tid og med avtalt sum kunne de fort snu seg mot sine herrer. Det ble opplagt at om en bystat var fullstendig avhengig av leiesoldater var fristelsen stor for leiesoldatene tok sine egne beslutninger, noe som skjedde ved enkelte anledninger.<ref>Jensen, side 64</ref>

Til sjøs sendte de italienske bystatene mange flåter i kamp. De mest betydelige stridende var [[Pisa]], [[Genova]], og [[Venezia]], men etter en lang konflikt var det Genova som maktet å redusere Pisa. Venezia viste seg å være en mektigere fiende, og mens de i begynnelsen var relativt likestilte ble Genovas flåte utryddet i [[slaget ved Chioggia]] ved munningen av den venetianske lagunen i [[1380]], og deretter var Venezia den dominerende faktor til vanns. Etterhvert som venetianske områder rundt [[Egeerhavet]] gikk tapt, den ene etter den andre, til [[Det osmanske rike|osmanerne]] og handelen i [[Svartehavet]] gikk tapt, flyttet Venezia sin interesser mot ''terrafirma'' da den venetianske renessansen begynte.

Til lands gikk det tiår med kamper hvor Firenze og Milano kjempet seg fram som de mektigste partene, og til slutt klarte disse to bystatene sette sine motsetninger til side og ble enig om [[fredstraktaten i Lodi|en fredsavtale i Lodi]] i [[1454]] som betydde en relativ fred til området for første gang på tiår. Denne freden skulle holde seg i de neste førti år, og Venezias udiskutable overherredømme til vanns førte også med seg fred for resten av 1400-tallet.

I løpet av 1400-tallet hadde eventyrere og handelsmenn som [[Niccolò Da Conti]] ([[1395]]–[[1469]]) reist så langt unna som til [[Sørøst-Asia]] og tilbake, og brakte med seg ny kunnskap om verden, et forvarsel om ytterligere europeiske sjøreiser og utforsking i årene som kom.

=== Firenze under Mediciene ===
{{utdypende|Medici}}

[[Fil:Cosimo I de Medici in armour (1545) Oil on wood by Angelo Bronzino - Galleria degli Uffizi - Florence.jpg|thumb|''Cosimo I de' Medici i rustning'' av [[Agnolo Bronzino]].]]På slutten av 1300-tallet hadde Firenzes ledende familie vært [[Albizzi]]. Deres motstandere og utfordrere til makten var [[Medici]]ene, først under [[Giovanni de' Medici]], deretter under hans sønn [[Cosimo de' Medici|Cosimo]]. Mediciene kontrollerte Medici-banken, den gang Europas største bank, og en rekke andre forretningsforetak i Firenze og andre steder. I [[1433]] klarte Albizzi å få sendt Cosimo i landflyktighet, men året etter ble en tilhenger av familien valgt til [[Signoria av Firenze|signoria]], og Cosimo kunne vende tilbake. Mediciene ble Firenzes ledende familie, en posisjon de skulle makte å holde på i de neste tretti årene. Firenze forble en republikk fram til [[1537]], et årstall som tradisjonelt markerer slutten på høyrenessansen i Firenze, men den republikanske styringen var fullstendig kontrollert av Mediciene og deres allierte i løpet av tiden mellom [[1494]] og [[1527]]. Cosimo og [[Lorenzo de' Medici]] holdt sjelden egne administrative posisjoner, men var i kraft av deres innflytelse de udiskutable lederne.

Cosimo de' Medici var meget populær blant borgerne, hovedsakelig for å trygge stabilitet og framgang til byen. Blant hans viktigste prestasjoner var å forhandle fram [[fredstraktaten i Lodi|en fredsavtale ved Lodi]] med [[Francesco I Sforza]] som endte tiår med krigshandlinger med Milano og brakte fred til det meste av nordlige Italia. Cosimo var også en viktig støtte for kunsten, både direkte og indirekte ved de eksempler som han satte.

Cosimo ble etterfulgt av sin sykelige sønn [[Piero de' Medici]], som døde etter fem år som leder av byen. I [[1469]] ble makten gitt videre til Cosimos 21 år gamle barnebarn [[Lorenzo de' Medici]] som skulle bli kjent som «Lorenzo den praktfulle». Lorenzo var den første i sin familie som var blitt utdannet fra unge år i den humanistiske tradisjonen og er i dag mest kjent som en av renessansens viktigste patroner og beskyttere av kunsten. Under Lorenzo ble Medicienes styre formalisert med dannelsen av et nytt «Rådet av de sytti» som Lorenzo selv ledet. De republikanske institusjoner fortsatte, men hadde mistet all makt. Lorenzo var mindre heldig enn hans dyktige forfedre i forretningslivet og Medicienes kommersielle rike eroderte sakte, men sikkert. Lorenzo fortsatte alliansen med Milano mens forholdet til pavedømmet surnet. I [[1478]] hadde pavens agenter gått sammen med [[Pazzi|Pazzi-familien]] i et forsøk på å snikmyrde Lorenzo. Selv om sammensvergelsen ble mislykket ble Lorenzos yngre bror [[Giuliano di Piero de' Medici|Giuliano]] ble drept. Attentatforsøket førte til en krig med pavedømmet og Lorenzo utnyttet krigen som rettferdiggjøring av å sentralisere ytterligere makt i egne hender.<ref>ibid side 80</ref>

=== Renessansens spredning ===
Renessansens idealer spredde seg først fra Firenze til nærliggende bystatene i [[Toscana]] som [[Siena]] og [[Lucca]]. Den toskanske kulturen ble snart en modell for hele Nord-Italia og den toskanske mangfoldige italienske språket ble dominerende i hele området, spesielt i litteraturen. I 1447 kom [[Francesco I Sforza]] til makten i Milano og omformet raskt den fortsatt middelalderske byen til et betydelig senter innenfor kunst og lærdom som trakk til seg blant andre [[Leon Battista Alberti]]. Venezia, en av de rikeste byene på grunn av dens kontroll over Middelhavet, ble et annet senter for renessansekunst, spesielt innenfor [[arkitektur]]. Mindre hoff støttet renessansen og førte den til mindre byer som utviklet deres egen karakteristiske kunst: [[Ferrara]], [[Mantova]] (under [[Huset Gonzaga]]), [[Urbino]] (under [[Federico da Montefeltro]]), og i [[Napoli]] ble renessansen fremmet under beskyttelse av [[Alfonso V av Aragona]], som erobret byen i 1443 og oppmuntret kunstnere som [[Francesco Laurana]] og [[Antonello da Messina]], og forfattere som poeten [[Jacopo Sannazaro]] og humanistiske lærde som [[Angelo Poliziano]].

I 1377 returnerte [[pave Gregor XI]] til [[Roma]], men den en gang keiserlige hovedstaden forble fattig og stort sett i ruiner gjennom de første årene av renessansen.<ref name="Burke. Side 271">Burke. Side 271</ref> I perioden frem til 1417 (det store skisma) var det uklart om paven satt i Avignon eller Roma, med rivalisering mellom paver og såkalte motpaver. Pavedømmet ble igen forent ved [[konsilet i Konstanz]] (1414 – 1418). Den store forvandlingen begynte imidlertid først under [[pave Nikolas V]], som ble pontifex i 1447. Han satte i gang en dramatisk gjenoppbygging som til slutt fikk det meste av byen oppbygd og fornyet. Den humanistiske lærde Aeneas Silvius Piccolomini ble senere pave som [[Pius II]] i 1458. Da pavedømmet kom under kontroll av rike og mektige familier i Nord-Italia, som [[Medici]] og [[Borgias]], kom renessansens ånd og filosofi til å dominere [[Vatikanet]]. Pave [[Sixtus IV]] fortsatte Nikolas Vs arbeid, mest berømt for å gi ordre til konstruksjonen av [[Det sixtinske kapell]], som er oppkalt etter ham. Pavene ble i stadig større grad verdslige herskere da pavestatene ble smidd sammen til en sentralisert makt etter en rekke «krigerpaver».

Renessansens natur endret seg i løpet av slutten av 1400-tallet. Renessansens ideal ble fullstendig adoptert av de herskende klassene og aristokratiet. De første renessansekunstnerne ble sett på som håndverkere som hadde liten prestisje eller anerkjennelse. På slutten av renessansen hadde de fremste av dem stor innflytelse, ble betraktet som mestre og kunstnere, og kunne kreve store honorarer. En blomstrende handel i renessansekunst utviklet seg, og mens de ledende kunstnere i den tidligste renessanse kom fra de lavere eller fra middelklassen kom de økende grad fra aristokratiet selv og ble selv en del av aristokratiet.<ref name="Burke. Side 271"/>

=== Vidtfavnende utstrekning ===
[[Fil:Leonardo self.jpg|thumb|[[Leonardo da Vinci]], et italiensk renessansemenneske.]]Som kulturell bevegelse berørte renessansen kun en liten del av befolkningen. Nordlige Italia var den mest urbaniserte området i Europa, men tre fjerdedeler av befolkningen var fortsatt rurale bønder.<ref>ibid Side 256</ref> For denne andelen av befolkningen var livet fortsatt i alt vesentlig uendret fra middelalderen.<ref>Jensen. Side 105</ref> Klassisk [[føydalisme]] hadde aldri vært utpreget i Nord-Italia hvor bøndene hovedsakelig arbeidet på privateide gårder eller som forpaktere. Noen forskere har sett en utvikling mot reføydalisme i den sene renessanse da den urbane eliten begynte å bli jordeiende aristokrater.<ref>Burke. Side 246</ref>

I byene var situasjonen ganske annerledes. De var dominert av en handelselite som var akkurat så eksklusiv som aristokratiet i et hvilket som helst middelaldersk kongedømme. Det var denne gruppen som hovedsakelig støttet, beskyttet og var publikumet til renessansekulturen. Under seg hadde de en stor klasse av kunstnere og laugorganiserte håndverkere som levde et relativt komfortabelt liv og hadde betydelig makt i de republikanske regjeringene. Det sto i skarp kontrast til resten av Europa hvor kunstnere stort sett kom fra de lavere klasser. Utdannet, lese- og skrivekyndige bidro de i renessansekulturen.<ref>Jensen. Side 104</ref> Den største gruppen av den urbane befolkningen var byenes fattige av delvis faglærte, arbeidsløse og løsarbeidere. Som bøndene hadde renessansen liten effekt på disse. Historikerne har debattert spørsmålet om hvor lett det var å bevege seg mellom de ulike samfunnsklassene i løpet av den italienske renessansen. Eksempler på individer som steg opp fra en beskjeden bakgrunn kan bli funnet, men den britiske historikeren [[Peter Burke]] har i to betydelige forskningsarbeider på dette området funnet at datamaterialet ikke kan overbevisende demonstrere en økning i sosial bevegelse. De fleste historikere mener at det sannsynligvis var en høy sosial bevegelse i den tidlige renessanse, men at den gikk gradvis over i løpet av 1400-tallet.<ref>Burke. Side 255</ref> Samfunnets ulikheter og klasseskiller var meget store. En overklasse hadde flere hundre ganger mer i inntekt enn en tjener eller arbeider. Noen historikere mener at den ulike distribusjon av rikdom var avgjørende for renessansen etter som kunsten ble støttet av de meget rike.<ref>Brian S. ''Pullan History of Early Renaissance Italy''.</ref>

Renessansen var ikke en periode av stor sosial eller økonomisk endring, kun av kulturell og ideologisk utvikling. Den berørte kun en liten fraksjon av befolkningen og i moderne tid har dette ført til at mange historikere, spesielt de som var forankret i en historisk materialisme, til å redusere renessansens betydning i historien. Disse historikerne tenderer til å benytte et annet begrep, «[[tidlig moderne tid]]» istedenfor «[[renessanse]]». Innenfor [[kunsthistorie]]n står derimot det sistnevnte begrepet støtt.

=== Avslutningen på den italienske renessanse ===
[[Fil:GirolamoSavonarola.jpg|thumb|[[Girolamo Savonarola]] portrettert av [[Fra Bartolommeo]], ca. 1498.]]Slutten av renessansen er like vanskelig å datere som dens begynnelse. Mange markerer den asketiske munken [[Girolamo Savonarola]] i Firenze som vokste i makt i årene [[1494]]–[[1498]] som slutten på byens blomstring; for andre er den triumferende tilbakekomsten til Mediciene begynnelsen på den siste fasen i kunstartene som kalles for [[manierisme]]. Savonarola kom til makt på en bølge av utstrakt motreaksjon til renessansens sekularisering og nytelse. Hans korte styre førte til at mange kunstverker ble ødelagt i det som har blitt karakterisert som «[[Forfengelighetens bål]]», italiensk ''Falò delle vanità'', i sentrum av Firenze. Med Medicienes tilbakekomst, nå som storhertuger av Toscana, fortsatte motbevegelsen i kirken. I [[1542]] ble [[Inkvisisjonen]] grunnlagt og noen få år senere ble ''[[Index Librorum Prohibitorum]]'' (''Liste av Forbudte Bøker'') etablert, og en rekke litterære renessanseverker ble forbudt.

Like viktig var slutten på stabilitet og fred med en rekke utenlandske invasjoner av Italia, kjent som «de italienske kriger», som skulle fortsette i flere tiår, Invasjonene begynte i [[1494]] med franske tropper som herjet over det meste av Nord-Italia og gjorde slutt på uavhengigheten til mange av bystatene. Den største katastrofen skjedde den [[6. mai]] [[1527]] da spanske og tyske soldater herjet og plyndret Roma. Det betydde også slutten på pavedømmet som den største beskytter av renessansekunst og arkitektur.<ref name="Burke. Side 271"/>

Mens den italienske renessansen bleknet og fordunstet overtok det øvrige Europa mange av dens idealer og overførte dens stiler.

Et antall av Italias største kunstnere valgte å emigrere. De meste kjente var [[Leonardo da Vinci]] som reiste til Frankrike i [[1516]], men en gruppe av mindre betydningsfulle kunstnere, som hadde blitt invitert for å omforme [[Château de Fontainebleau]], skapte den såkalte [[Fontainebleau-skolen]] som smeltet sammen fransk kunst med den italienske renessansen. Fra Fontainebleau kom en ny stil, omformet av manierismen, og som brakte renessansen til [[Antwerpen]] og derfra videre til resten av nordlige Europa.

Spredningen nordover var også representativt for større tendens. Middelhavet var ikke lenger Europas viktigste handelsrute. I [[1498]] nådde [[Vasco da Gama]] [[India]] og fra den datoen gikk de viktigste handelsrutene fra [[Orienten]] via [[Atlanterhavet|atlanterhavshavnene]] [[Lisboa]], [[Sevilla]], [[Nantes]], [[Bristol]], og [[London]]. Disse områdene overgikk hurtig ifra Italia i rikdom og makt.