Redigerer Den irske uavhengighetskrigen (avsnitt)

==Britenes respons==

Da Royal Irish Constabulary begynte å miste grepet om konflikten, ble [[Black and Tans]] opprettet. De 7000 medlemmene var for det meste rekruttert blant [[England|engelske]] og [[Skottland|skotske]] veteraner fra [[første verdenskrig]]. Offisielt var de en reserve innen RIC, men i realiteten var de en uavhengig [[paramilitær]] styrke. Etter å ha blitt satt inn i konflikten i mars 1920 fikk de raskt et rykte for drukkenskap og disiplinproblemer, noe som skadet den britiske regjeringens moralske omdømme i Irland mer enn noen annen faktor. Black and Tans tok represaliene mot irske byer til nye høyder, med brenning og plyndring av [[Trim (Irland)|Trim]], [[Templemore]], [[Balbriggan]] og andre steder. I juli 1920 ble også [[Auxiliary Division]], med 2214 tidligere offiserer fra [[British Army]], satt inn. De fikk et like dårlig rykte som Black and Tans for sin behandling av sivilbefolkningen, men var mer effektive, ettersom de hadde bedre disiplin og var mer villige til å møte IRA i kamp. Represaliepolitikken ble ikke offisielt bekreftet, men Lord [[Hugh Cecil]] oppsummerte den slik: «Det virker som om det er enighet om at det ikke forekommer noe slik som represalier, men at de har god effekt». 

I august 1920 vedtok [[Det britiske parlamentet]] ''[[Restoration of order in Ireland Act]]''. Alle likskuedomstoler ble suspendert på grunn av det store antallet arrestordrer som ble utstedt på medlemmer av de britiske styrkene. De ble erstattet av militære granskningsdomstoler. Historikere har tolket dette skrittet dithen at [[David Lloyd George]] valgte å slå ned opprøret fremfor å forhandle. Dermed fortsatte voldsspiralen fra sommeren, og det ble en kraftig økning i antall voldsepisoder fra november 1920 til juli 1921.