Redigerer Den irske borgerkrig (avsnitt)

===Kamper i Dublin===
{{utdypende|Slaget om Dublin}}
[[Fil:Dublin four courts.JPG|thumb|Traktatmotstandere forskanset seg i Four Courts i Dublin.]]
[[Fil:Four Courts Conflagration.jpg|thumb|The Four Courts langs kaien ved elven Liffey. Bygningen ble okkupert av anti-traktatstyrker under borgerkrigen, som den nasjonale hæren deretter bombarderte til overgivelse. De irske nasjonale arkivene i bygningene ble ødelagt i den påfølgende brannen. Bygningen ble sterkt skadet, men ble fullstendig restaurert etter krigen.]]

Den 14. april 1922 tok traktatmotstandere i IRA, ledet av [[Rory O’Connor (1883–1922),|Rory O'Connor]] som deres talsmann, kontroll over [[Four Courts]] (Irlands fremste domstolbygning) i [[Dublin]], og flere andre bygninger.<ref>Politikeren Tim Healy skrev om okkupasjonen i slutten av mars: «''The Freeman'' publiserte, den 26. mars, en beretning om mytteristenes hemmelige debatt levert av den provisoriske regjeringen, hvorpå Rory O'Connor slo ned fra de fire domstolene og knuste dens maskineri. Han hadde blitt pålegger sivilbefolkningen bompenger i flere uker.»</ref><ref> Younger (1968), s. 258–259: Younger oppgir datoen som 14. april.</ref> De ønsket å utløse en væpnet konflikt med britene, som så skulle forene de to fraksjonene mot en felles fiende. Men for dem som ønsket å holde opprettelsen av Fristaten på sporet, slik at traktaten kunne tre i kraft fra 6. desember 1922, var okkupasjonen i Dublin en provokasjon som måtte slås ned av irene selv, og ikke av britene. Arthur Griffith ønsket å bruke makt med en gang, men Collins holdt lenge igjen for å unngå full borgerkrig.

Ironisk nok var det en handling Collins selv beordret som gjorde det nødvendig å gripe inn mot IRA. 22. juni 1922 ble den pensjonerte britiske generalen [[Henry Hughes Wilson]] skutt ned og drept i [[Belgravia]] i [[London]]. [[Winston Churchill]] mente det var IRA som stod bak og krevde at Collins tok affære mot okkupantene i Four Courts, ellers ville de selv gjøre det.<ref>Hopkinson (1988), s. 114. Sitat:: [Etter mordet på Wilson] «A letter was sent to Collins stating that the Four Courts occupation and the 'ambiguous position' of the IRA could no longer be tolerated.»</ref> For Collins var det viktig å ikke gi britene et påskudd til å sette inn styrker i Irland, og han ble dermed tvunget til å angripe. Det har blitt hevdet at Collins selv som hadde beordret drapet på Wilson, som en represalie etter angrep mot katolikker i Nord-Irland,<ref>Dwyer (2005), s. 256–258.</ref> mens andre historikere hevder det er ikke bevist.<ref>Coogan (2003), s. 36–37.</ref>

27. juni kidnappet IRA-soldatene i Four Courts en general i Irish Army, J.J. O'Connell, som gjengjeldelse for arrestasjonen av Leo Henderson.<ref>O'Malley 1978, s. 117.</ref> Dermed var begeret fullt, og Collins fikk låne to kanoner av britene for å angripe bygningen. Regjeringen utnevnte så Collins til øverstkommanderende for hæren. Angrepet på Four Courts hadde ikke vært den første skuddvekslingen mellom fraksjonene, men den representerte begynnelsen på full borgerkrig, ettersom tidligere sammenstøt hadde vært små trefninger som ikke gjorde en fredelig løsning umulig.

Angrepet på Four Courts begynte den 28. juni, og bombardementet varte i to dager. Den britiske generalen [[Nevil Macready]] gav Collins bare 200 av de 10&nbsp;000 skuddene han hadde, men mot IRA-soldatene som bare hadde lette håndvåpen var dette mer enn nok. Den 30. juni ble bygningen stormet, og IRA overgav seg. Det var mindre gatekamper i Dublin frem til 5. juli, og deretter fulgte den ukelange okkupasjonen av O'Connell Street. Sammenlagt falt 65 soldater, og 280 ble såret. Blant de døde var [[Cathal Brugha]], en av republikanernes viktigste ledere. Omkring 500 republikanere ble tatt til fange. Man antar at godt over 250 sivile ble drept eller såret.

Da kampene i Dublin endte hadde den nasjonale hæren og Fristatens regjering full kontroll over hovedstaden, mens traktatmotstanderne var spredd sør og vest i landet.