Redigerer Den greske selvstendighetskrigen (avsnitt)

=== Filiki Eteria ===
[[Fil:Filiki Eteria oath.jpg|thumb|upright|Emblemet og den store eden til [[Filiki Eteria]], utskåret i stein ved et monument i [[Kolonaki]], Athen.]]

* ''Se hovedartikkel, [[Filiki Eteria]]''

Feraios' martyrium kom til å inspirere tre unge greske handelsmenn: [[Nikolaos Skoufas]], [[Emmanuil Xanthos]], og [[Athanasios Tsakalov]]. Påvirket av den italienske [[carbonariene]], egentlig «kullbrennere», en fellesbetegnelsen for en rekke [[hemmelig]]e revolusjonære selskaper i Italia, foruten deres erfaringer som [[Frimureri|frimurere]], opprettet de i [[1814]] det hemmelige [[Filiki Eteria]]. Betegnelsen betydde «det vennskapelige selskapet» og ble opprettet i [[Odessa]] i hva som i dag er [[Ukraina]]. Byen hadde vært viktig for grekere siden [[antikken]] og var på denne tiden et viktig senter for greske handelsfolk i utlendighet.<ref name="Clogg31">Clogg (2002), ''A Concise History of Greece'', s. 31; Dakin (1973), ''The Greek struggle for independence'', s. 41–42</ref> Med støtte fra rike greske eksilsamfunn i [[Storbritannia]] og [[USA]], og med en strøm av sympatisører i [[Vest-Europa]], planla de å gjøre opprør mot den osmanske undertrykkelsen.<ref name="Jelavich204-05">Jelavich (1983), ''History of the Balkans'', s. 204–205.</ref>

Samfunnets grunnleggende mål var faktisk å gjenopprette [[Østromerriket|Det bysantinske rike]] med [[Konstantinopel]] som hovedstad, ikke opprettelsen av en nasjonal gresk stat.<ref name="Jelavich204-05"/> Tidlig i 1820 fikk [[Ioannis Kapodistrias]], en øvrighetsperson fra [[De joniske øyer]] som hadde blitt felles utenriksminister av tsar [[Aleksander I av Russland]], en henvendelse fra Filiki Eteria med anmodning om han å ville bli deres leder, men han avslo tilbudet; ''filikoi'' (medlemmer av Filiki Eteria) henvendte seg deretter til [[Alexander Ypsilantis (1792-1828)|Alexander Ypsilantis]], en [[Fanariotere|fanariot]] som tjenestegjorde i den [[Det russiske keiserdømmet|russiske]] hæren som general og adjutant for tsaren. Han aksepterte.<ref name="Clogg31-2">Clogg (2002), ''A Concise History of Greece'', s. 31–32</ref>

Filiki Eteria ekspanderte raskt i antall medlemmer og var snart i stand til å rekruttere medlemmer over hele den greske verden og blant de fleste områder innenfor det greske samfunn. De ble rekruttert i [[Donau-fyrstedømmene|fyrstedømmene]] ved [[Donau]], sørlige [[Russland]], [[De joniske øyer]] og [[Peloponnes]]. Det var derimot langt færre som ble rekruttert i [[Rumelia]], blant øyene i [[Egeerhavet]] eller i [[Anatolia]].<ref>Clogg (2002), ''A Short History of Modern Greece'', s. 48–49</ref> I 1821 sto Det osmanske rike over for en krig med [[Qajar-dynastiet]]s [[Persia]] og i særdeleshet opprøret til [[Ali Pasha]] i [[Epirus]], som hadde tvunget ''vali'' (guvernør) av Morea (Peloponnes), [[Hursid Pasha]], og andre lokale pashaer til å forlate sine provinser og drive krig mot opprørshæren. På samme tid allierte de europeiske [[stormakt]]ene seg i opposisjon til revolusjonene i kjølvannet av [[Napoléon Bonaparte]]. De ble opptatt av opprør i Italia og i Spania. Det var i denne sammenhengen at grekerne bedømte at tiden var riktig for deres eget opprør. Planen var opprinnelig å slå til på tre steder samtidig, i [[Peloponnes]], [[Donau-fyrstedømmene]] og i [[Konstantinopel]].<ref name="Sowards">Sowards, Steven (14. juni 1999): ''Twenty-five Lectures on Modern Balkan History: The Greek Revolution and the Greek State''. Michigan State University.</ref>