Redigerer Den anglo-normanniske invasjonen av Irland (avsnitt)

==Landgang i Irland 1169 ==
[[Fil:A Chronicle of England - Page 175 - Henry Authorizes Dermod to Levy Forces.jpg|thumb|«Henrik gir Dermod fullmakt til å innkreve styrker», fra ''A Chronicle of England'' (1864) av James Doyle.]]

I 1166 ble [[Ruaidrí Ua Conchobair]] (Rory O'Connor), konge av [[Connacht]], anerkjent som overkonge av Irland av de fleste av de irske kongene.<ref name="Duffy_776–779">Duffy, Seán (2005): ''Medieval Ireland: An Encyclopedia''. Routledge; s. 776–779</ref> Han ledet en koalisjon – som omfattet Tigernán Ua Ruairc (Tiernan O'Rourke) fra [[Bréifne]] (Breffny), Diarmait Ua Maelsechlainn (Dermot O'Melaghlin) fra [[Míde]] (Meath), de norrøn-irene i Dublin og flere av fyrstene i Leinster<ref name="Duffy_776–779"/> — som veltet [[Diarmait mac Murchada]] (Dermot MacMurragh) som konge av Leinster. Diarmait nektet å akseptere sin skjebne, og seilte fra Irland 1. august til [[Bristol]] sammen med datteren [[Aoife MacMurrough|Aoífe]]<ref>Barlow, Frank (1988): ''The Feudal Kingdom of England 1042–1216''. New York: Longman Inc. ISBN 0-582-49504-0; s. 332–333.</ref> Hensikten var å søke hjelp fra [[Henrik II av England]] for å gjenvinne sin tapte autoritet og sitt kongedømmet. Henrik ga Diarmait tillatelse til å rekruttere hærstyrker og autoriserte sine undersåtter til å hjelpe Diarmait, mot at Diarmait sverget lojalitet til den engelske kongen.<ref>Downham (2017), s. 241–242</ref> Blant andre fordeler ville en lojal Diarmait gjeniinsatt som lokal irsk konge underlagt England føre til Dublins krigsflåte kunne bli brukt i anglo-normanniske krigføring mot waliserne og skottene.<ref>Martin (2008), s. 64–65</ref>

Flere av de normanniske grenseherre mot Wales (engelsk: Marcher Lords) gikk med på å hjelpe: [[Richard de Clare, 2. jarl av Pembroke|Richard FitzGilbert de Clare]] (også kjent under tilnavnet «Strongbow»), Robert FitzStephen, Maurice FitzGerald og Maurice de Prendergast. Diarmait lovet sin datter Aífe i ekteskap til Strongbow og kongedømmet til Leinster ved Diarmaits død. Han lovet Robert og Maurice byen Wexford og to ''cantred'' (en del av et grevskap, tilsvarende et [[herred]]). I henhold til irsk lov hadde Diarmait ingen rett til å gjøre dette. Etter å ha sikret hjelpen deres, vendte han tilbake til sitt gamle base [[Uí Ceinnselaig]] (Hy Kinsella) i 1167 med en ridder, Richard FitzGodebert, og et lite antall soldater. Han gjenopptok jevnt makten som sjef og ventet på ankomsten av sine allierte. Kong Ruaidrí og Tigernán konfronterte ham med en liten styrke, og det var en trefning ved Killistown. Diarmait kjøpte seg fred ved å ga gisler til Ruaidrí og hundre unser gull til Tigernán, og FitzGodebert forlot Irland.<ref>Martin (2008), s. 65–66</ref>

Den 1. mai 1169 gikk Robert FitzStephen og Maurice de Prendergast i land ved Bannowbukten på sørkysten av dagens grevskapet [[Wexford (grevskap)|Wexford]], med en styrke på minst 40 riddere, 60 soldater og 360 bueskyttere.<ref>Moody, T.W.; Martin, F.X., red. (1967): ''The Course of Irish History''. Cork: Mercier Press; s. 370.</ref><ref>Kearney, Hugh (2012): ''The British Isles: A History of Four Nations''. Cambridge University Press; s. 117.</ref> Denne styrken gikk sammen  med rundt 500 irske krigere ledet av Diarmait. De satte i gang med å erobre Leinster og områdene Diarmait hadde hevdet overherredømme over. Først beleiret de den norrøn-irske havnebyen [[Wexford]], som overga seg etter to dager. De plyndret og plyndret områdene i nordlige Leinster, som hadde nektet å underkaste seg Diarmait.<ref name="Martin_70">Martin (2008), s. 70</ref> De angrep også naboriket [[Osraige]], og beseiret styrkene til kong Donnchad Mac Gilla Patraic (Donagh MacGillapatrick) i slaget ved Achad Úr (dagens Freshford). Imidlertid trakk Donnchad styrkene sine tilbake i sikkerhet. Prendergast kunngjorde da at han trakk seg fra Irland med sine 200 menn, men Diarmait ville ikke la dem seile fra Wexford. Som svar tilbød Prendergast sine menn som [[leiesoldat]]er til Donnchad fra Osraige, noe Donnchad godtok.[27] Han brukte disse leiesoldatene for å underlegge Loígis midlertidig. Imidlertid nektet Prendergast å kjempe mot sine tidligere følgesvenner, og han forlot snart Irland med sine menn.<ref name="Martin_71">Martin (2008), s. 71</ref>

Som reaksjon ledet overkonge Ruaidrí en hær inn i Leinster for å konfrontere Diarmait og normannerne. Hæren besto av folk fra Connacht, Breffny, Meath og Dublin, hver ledet av sine respektive konger.<ref name="Martin_71"/> Før det ble en konfrontasjon ble det oppnådd en avtale ved [[Ferns]]: Diarmait ble anerkjent som konge av Leinster, mot at han anerkjente Ruaidrí som sin overherre og gikk med på å sende sine utenlandske allierte bort permanent.<ref name="Martin_71"/> For å sikre overholdelse, gikk Diarmait med på å gi Ruaidrí gisler, en av dem var hans sønn.<ref name="Martin_71"/> Imidlertid forsøkte Diarmait tilsynelatende å bruke sine anglo-normanniske allierte for å gjøre seg til overkonge.<ref>Curtis, Edmund (2013): ''A History of Ireland: From the Earliest Times to 1922''. Routledge; s. 64.</ref> Kort tid etter avtalen i Ferns, gjorde Maurice FitzGerald landgang i Wexford med minst 10 riddere, 30 bueskyttere til hest og 100 bueskyttere til fots. I en styrkedemonstrasjon marsjerte Maurice og Diarmait en hær nordover og la innland til Dublin øde.<ref>Martin (2008), s. 71–72</ref>