Redigerer Den amerikanske borgerkrigen (avsnitt)

==Østlige krigsskueplass 1861&ndash;1863==
{{hovedartikkel|Den østlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen}}
[[Fil:1862el.jpg|thumb|Militære operasjoner i [[den østlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen]], 1862]]
På grunn av den sterke motstanden fra noen få tidlige konfødererte styrker ved [[Manassas]] i Virginia i juli 1861, ble marsjen til unionsstyrkene mot sørstatenes styrker, under ledelse av generalmajor [[Irvin McDowell]], stoppet i [[det første slaget ved Bull Run]], eller ''første Manassas''.<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 339–345</ref> Etter dette ble de tvunget tilbake til [[Washington D.C.]] av styrker under generalene [[Joseph E. Johnston]] og P.G.T. Beauregard. Det var i dette slaget at general [[Stonewall Jackson|Thomas Jackson]] fikk kallenavnet «Stonewall» fordi han stod som en steinvegg mot Unionens styrker.<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 342</ref> Kongressen var svært bekymret over tapet og vedtok [[Crittenden-Johnson-resolusjonen]] den 25. juli i et forsøk på å forhindre flere slavestater fra å forlate Unionen. Resolusjonen fastslo at krigen ble utkjempet for å bevare Unionen og ikke for å gjøre slutt på slaveriet.

Generalmajor [[George B. McClellan]] tok ledelsen over [[Army of the Potomac]] den 26. juli. For en kort stund var han øverstkommanderende over alle Unionsarméer, men han ble etterpå erstattet i denne stillingen av generalmajor [[Henry Wager Halleck|Henry W. Halleck]]. Krigen begynte for alvor i 1862. McClellan angrep Virginia våren 1862 på sterk oppfordring fra president Lincoln som ønsket å komme på offensiven. Han rykket frem over [[Virginiahalvøya|halvøya]] mellom elvene [[York-elva (Virginia)|York]] og [[James (Virginia)|James]] sørøst for Richmond. McClellans armé nådde utkanten av Richmond i [[Peninsula-felttoget]]<ref>Shelby Foote, ''The Civil War: Fort Sumter to Perryville'', s. 464-519</ref><ref>Bruce Catton, Terrible Swift Sword, s. 263-296</ref><ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 424–427</ref>, men [[Joseph E. Johnston]] stoppet framrykningen hans i [[slaget ved Seven Pines]]. Johnston ble såret i dette slaget, og dagen etter ble general [[Robert E. Lee]] oppnevnt som hans erstatter. Lee beseiret så McClellan i [[syvdagersslaget]] og tvang ham til å trekke seg tilbake. [[Nord-Virginia-felttoget]] inkluderte [[det andre slaget ved Bull Run]] og endte i nok en seier for Sørstatene.<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 528–533</ref> McClellan motsatte seg øverstkommanderende Hallecks ordrer om å sende forsterkninger til [[John Pope]]s [[Army of Virginia]], som gjorde det lettere for Lee å beseire en dobbelt så stor samlet styrke.

Konføderasjonen ble oppmuntret av det andre slaget ved Bull Run, og gjennomførte sin første invasjon av nordstatene da general Lee ledet [[Army of Northern Virginia]] med 45&nbsp;000 menn over [[Potomacelven|Potomac]] inn i Maryland den 5. september. Lincoln førte så tilbake Popes styrker til McClellan. McClellan og Lee utkjempet [[slaget ved Antietam]]<ref name = "ryywpm">McPherson, Battle Cry, s. 538-544</ref> nær [[Sharpsburg (Maryland)|Sharpsburg]] i Maryland den 17. september 1862, den blodigste enkeltstående dagen i amerikansk militærhistorie.<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 543–545</ref> Lees hær ble til slutt stanset og vendte tilbake til Virginia før McClellan kunne ødelegge den. Antietam er regnet som en seier for nordstatene ettersom den stoppet Lees invasjon og gav Lincoln mulighet til å annonsere sin [[Emansipasjonserklæringen|Emansipasjonserklæring]].<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 557–558</ref> 

[[Fil:Conf dead chancellorsville edit1.jpg|thumb|Døde konføderasjonssoldater bak steinmuren på Marye's Heights, Fredericksburg, Virginia, som ble drept under slaget ved Chancellorsville i mai 1863.]]
Da den forsiktige McClellan ikke klarte å følge opp Antietam, ble han erstattet av generalmajor [[Ambrose Burnside]]. Burnside ble snart beseiret i [[slaget ved Fredericksburg]]<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 571–574</ref> 13. desember 1862 da over 12&nbsp;000 unionssoldater ble drept eller såret under gjentatte resultatløse frontalangrep mot Marye's Heights. Etter slaget ble Burnside erstattet av generalmajor [[Joseph Hooker]]. Hooker var også ute av stand til å beseire Lees armé. Til tross for at han hadde dobbelt så mange soldater som Konføderasjonen, ble han nærmest latterliggjort i [[slaget ved Chancellorsville]]<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 639–645</ref> i mai 1863. Han ble erstattet av generalmajor [[George Meade]] under Lees andre invasjon av nordstatene i juni 1863. Meade beseiret Lee i [[slaget ved Gettysburg]]<ref>McPherson, Battle Cry, s. 653–663</ref> (1. til 3. juli 1863), det blodigste slaget i krigen som regnes som krigens vendepunkt. [[Pickett's Charge]] den 3. juli regnes ofte som selve høydepunktet for Konføderasjonen, ikke bare fordi det betød slutten på Lees plan om å presse Washington fra nord, men også fordi Vicksburg i Mississippi, nøkkelfestningen for å kontrollere Mississippi, falt dagen etter. 28&nbsp;000 ble drept og såret i Lees hær, mens det var 23&nbsp;000 døde og sårede hos Meade.<ref>McPherson, ''Battle Cry'', s. 664</ref> Men Lincoln var sint for at Meade ikke klarte å avskjære Lees retrett, og etter at Meade ikke klarte å tvinge fram en avgjørelse i høstens felttog, bestemte Lincoln seg for å vende seg til den vestlige krigsskueplass for å finne nytt lederskap.