Redigerer De syriske kriger (avsnitt)

=== Fjerde syriske krig (219 – 217 f.Kr.) ===
[[Fil:Antiochus III coin.JPG|thumb|Mynt med Antiokos III hvor baksiden framstiller en krigselefant.]]
Da [[Antiokos III den store|Antiokos III]] (241–187 f.Kr.) tok tronen i Selevkideriket i 223 f.Kr. ga han seg selv oppgaven å gjenerobre de tapte besittelsene til [[Selevkos I Nikator]], hvilket utgjorde det [[gresk-baktriske kongedømme]] i øst, [[Dardanellene|Hellespont]] i nord, og Syria i sør. Ved 221 f.Kr. hadde han gjenopprettet kontroll over [[Medere|Media]] og [[Perserriket|Persia]], som hadde vært i opprør. Den ambisiøse kongen, som fikk tilnavnet «den store», vendte seg deretter mot Syria og Egypt.

Egypt hadde blitt betydelig svekket ved hoffintriger og offentlig uro. Styret til den nylig innviete [[Ptolemaios IV av Egypt|Ptolemaios IV Filopator]] (styrte i 221-204 f.Kr.) begynte med mordet på dronningmoren [[Berenike II av Egypt]]. Den unge kongen falt raskt i under den absolutte innflytelsen til hoffet, og hans ministre benyttet deres store makt i egne interesser og til folkets store irritasjon.

Antiokos III forsøkte å dra nytte av den kaotiske situasjonen i Egypt. Etter at det ikke ble mulig å invadere i 221 f.Kr., begynte han til sist den fjerde syriske krig i 219 f.Kr. Han gjenerobret Seleukia Pieria foruten også byene i [[Fønikia]], blant dem [[Tyr]]. Framfor å gå direkte mot Egypt, ventet han i over et år i Fønikia hvor han konsoliderte sine nye besittelser og hørte på diplomatiske forslag fra det ptolemeiske kongedømme i Egypt.

I mellomtiden drev Ptolemaios' minister [[Sosibios]] på med å rekruttere og trene opp en hær. Han rekrutterte ikke bare fra den greske befolkningen, slik som det var vanlig med hellenistiske hærer, men også fra den innfødte greske befolkningen, og innrullerte minst tretti tusen innfødte som [[Falanks|falankister]] ([[infanteri]]ster). Denne nyvinningen betalte seg, men de fikk til sist forferdelige konsekvenser for stabiliteten i riket. Sommeren 217 f.Kr. angrep Ptolemaios og beseiret Antiokos III i [[slaget ved Rafia]], det største slaget siden [[slaget ved Ipsos]] over åtti år tidligere. I henhold til [[Polybios]] hadde Ptolemaios 70 000 infanterister, 5 000 kavalerister og 73 krigselefanter mot Antiokos' 62 000 infanterister, 6 000 kavalerister og 102 krigselefanter.<ref>[[Polybios]] V.65 og V.79-87.</ref> 

Slaget markerte et vendepunkt i ptolemeisk historie, blant annet førte det til en voksende innflytelsen fra innfødte egyptere i den ptolemeisk administrasjon og kultur.<ref> Walbank, F. W. (1981): ''The Hellenistic World'', s. 119.</ref> Seieren bevarte Ptolemaios' kontroll over Koilesyria, men den svake kongen avsto fra å avansere ytterligere inn i Antiokos' rike, selv å gjenerobre Seleukia Pieria. Det ptolemeiske kongedømme fortsatte å bli svekket i de påfølgende årene, belastet av økonomiske problemer og hyppige opprør. Nasjonalfølelser utviklet seg blant de innfødte egyptere som hadde kjempet ved Rafia, og en del brøt ut og etablerte deres eget kongedømme i [[Øvre Egypt]] som det ptolemeiske kongedømme først fikk gjenerobret i [[185 f.Kr.]]<ref> Bevan, E. R. (1927): ''The House of Ptolemy'', kapittel 8: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Gazetteer/Places/Africa/Egypt/_Texts/BEVHOP/8*.html Ptolemy V, Epiphanes (203‑181 B.C.)], Methuen Publishing, London</ref>