Redigerer Dante Alighieri (avsnitt)

=== Landflyktighet og død ===
[[Fil:Inferno.jpg|thumb|Første side av en tidlig utgave av ''[[Den guddommelige komedie]].]] 
Pave Bonifatius lot de andre delegatene gå og ba Dante alene om å bli igjen i Roma. På samme tid, den 1. november 1301, gikk Karl av Valois inn Firenze med de svarte guelfere. I løpet av de neste seks dagene ble det meste av byen herjet og mange av deres fiender ble myrdet. En ny, «svart» regjering ble opprettet, og Cante de' Gabrielli da [[Gubbio]] ble utnevnt som ''[[podestà]]'' av byen. Dante var dømt til landsforvisning for to år og beordret til å betale en stor bot. Poeten var fortsatt i Roma hvor paven hadde «foreslått» at han holdt seg, og ble derfor betraktet som en overløper av sine egne. Han fikk erfare det som han siden lot en sjel i paradiset uttrykke i form av en [[spådom]]: «Du skal få kjenne hvor tung vei det er å vandre opp og ned ad andres trapper.»<ref name="Sinding22-23" /> Han betalte ikke boten, delvis ettersom han mente at han ikke var skyldig, og delvis ettersom de svarte guelfere hadde tatt alle hans eiendeler i Firenze. Han ble dømt til evig landflyktighet, og han vendte tilbake til Firenze uten først å ha betalt boten ville han bli brent på bålet. (Firenzes byråd vedtok i juni [[2008]] å trekke tilbake dommen over Dante).<ref>Moore, Malcolm (17. juni 2008): [http://www.telegraph.co.uk/news/newstopics/howaboutthat/2145378/Dante's-infernal-crimes-forgiven.html ''Dante's infernal crimes forgiven''] {{Wayback|url=http://www.telegraph.co.uk/news/newstopics/howaboutthat/2145378/Dante%27s-infernal-crimes-forgiven.html |date=20080622172200 }}, ''Daily Telegraph''.</ref>

Dante deltok i flere av de hvite guelfernes forsøk på gjenerobre makten, men alle mislyktes grunnet indre strid og forræderi. Dante, bitter på behandlingen han fikk fra sine fiender, følte også vemmelse over intrigene og mangelen på effektivitet hos sine tidligere allierte, og trakk seg ut. Han dro til [[Verona]] som gjest hos Bartolomeo della Scala, og dro deretter til [[Sarzana]] i [[Liguria]]. Senere er det antatt at han bodde i [[Lucca]] sammen med en kvinne ved navn Gentucca som gjorde hans opphold behagelig (og ble senere nevnt med takknemlighet i ''Purgatorio'', XXIV, 37). Hos della Scala og andre fyrstehus han besøkte, betalte Dante for seg ved sekretærarbeid, deltok i diplomatiske reiser og annen konsulentvirksomhet.<ref name="Sinding22-23" /> En del spekulative kilder hevder at han besøkte [[Paris]] mellom 1308 og 1310, og andre kilder har faktisk sendt ham helt til [[Oxford]]: disse påstandene som først dukket opp i Boccaccios bok om Dante flere tiår senere, synes å være inspirert av poetens omfattende lesning og kunnskap. Antagelig kunne Dante fordype seg i lesningen og egenstudier i en tid hvor han ikke hadde store daglige gjøremål, men det er ingen bevis på at noen gang reiste ut av [[Italia]]. Dantes ''Immensa Dei dilectione testante'' til [[Henrik VII av Det tysk-romerske rike|Henrik VII av Luxembourg]] bekrefter hos opphold «nedenunder kildene til Arno, i nærheten av Toscana» i mars 1311.<ref>[http://www.saciol.com/year/1311 1311] {{Wayback|url=http://www.saciol.com/year/1311 |date=20140606233707 }}, Saciol</ref>
[[Fil:Domenico di Michelino - Dante Illuminating Florence with his Poem (detail) - WGA06422.jpg|thumb|left|Dante, avbalansert mellom skjærsildens fjell og byen Firenze, viser fram ''[[incipit]]'', de første ordene, ''Nel mezzo del cammin di nostra vita''. Utsnitt av et maleri av Domenico di Michelino, 1465.]]
I 1310 marsjerte Henrik VII, som tysk-romersk keiser, inn i Italia i spissen for 5000 soldater. Dante så i ham en ny [[Karl den store]] som kunne gjenopprette Romerrikets storhet og fravriste de svarte guelferne deres makt i Firenze. Han skrev til Henrik VII og flere italienske fyrster med krav om at de svarte guelferne måtte bekjempes. Ved å blande religion og private anliggender i skrifter, manet han fram Guds verste raseri mot sin hjemby og foreslo flere særskilte mål på sine personlige fiender. Det var i løpet av den samme tiden hvor han skrev ''De Monarchia'', som fremmet et universalt monarki under Henrik VII.<ref>Popham, Peter (19. juni 2008): [http://www.independent.co.uk/news/world/europe/return-of-dante-the-guelphs-and-the-ghibellines-850012.html «Return of Dante: the Guelphs and the Ghibellines»], ''The Independent''</ref> Her vil Dante først bevise at verden trenger å stå under en hersker som skaffer fred, deretter vil han påvise at da [[Romerriket]] vant over alle sine fiender, var det for at Gud ville i keiseren skaffe verden en slik hersker.<ref>Sinding, Ernst (1963): ''Den guddommelige komedie. En innføring'', Oslo: Universitetsforlaget, s. 25</ref>

Ved et tidspunkt under hans landflyktighet, avlet han ''Den guddommelige komedie'', nøyaktig når er uklart. Verket er langt mer selvsikkert utført og i en langt større skala enn noen annet han hadd skrevet i Firenze; det er sannsynlig at han begynte med slikt omfattende diktverk etter at han innså at hans politiske ambisjoner, som hadde vært sentralt for ham fram til forvisningen, hadde stoppet opp, muligens for alltid. Det er også bemerkelsesverdig at han vendte tilbake til sin lengsler etter Beatrice med fornyet kraft og med en langt større mening enn i ''Vita Nuova''; i Convivio (skrevet ca.1304–1307) hadde han erklært at minnet om denne ungdommelige romansen tilhørte fortiden.

En tidlig ytre indikasjon på at diktverket var underveis er en notis av Francesco da Barberino, stukket unna i hans ''Documenti d'Amore'' («Kjærlighetens lekse»), skrevet antagelig i 1314 eller tidlig i 1315. I omtale av [[Vergil]], bemerker Francesco i anerkjennende ord at Dante fulgte de romerske klassikerne i et dikt kalt «Komedie» og at lokaliseringen av diktet (eller deler av det) var i underverden, det vil si i helvete.<ref>Tigerstedt, E.N. (1967): ''Dante; Tiden Mannen Verket'', Bonniers, Stockholm.</ref> Dette korte notatet gir intet ubestridelige indikasjon om han selv hadde sett eller lest ''Inferno'', eller om deler av det hadde blitt utgitt, men det indikerer at diktverket er underveis og at skissene til diktverket må ha skjedd en del år i forveien. Det har blitt foreslått at kunnskapen om Dantes verk også ligger under en del av illustrasjonene i Francesco da Barberinos tidligere ''Officiolum'', ca. 1305–1308, et manuskript som ble gjenfunnet først i 2003.<ref>Bertolo, Fabio M. (2003): [http://www.spolia.it/online/en/argomenti/letterature_romanze/filologia/2003/barberino.htm «L′Officiolum ritrovato di Francesco da Barberino»] i: ''Spolia—Journal of Medieval Studies''.</ref> ''Inferno'' ble publisert i [[1317]], det er etablert ved siterte linjer innfelt i margene på samtidige daterte nedtegnelser fra Bologna, men det er ingen sikkerhet om alle de tre delene av diktverket ble publisert i helhet eller utgitt som en del cantoer om gangen. ''Paradiso'' synes å ha blitt utgitt [[posthum]]t.

I Firenze benådet Baldo d'Aguglione de fleste av de landflyktige hvite guelferne og lot dem å komme tilbake til byen. Imidlertid hadde Dante gått altfor langt i sine hatske brev til Arrigo (Henrik VII), så benådningen omfattet ikke ham.

I 1312 angrep Henrik VII byen og beseiret de svarte guelfere, men det er ingen bevis for at Dante var involvert. En del sier at han nektet å delta i angrepet på sin hjemby av en utlending, andre antyder at han hadde blitt upopulær også hos de hvite guelfere, og at ethvert spor av hans ankomst var blitt fjernet. Henrik VII døde fra feber allerede i 1313, og med ham død ethvert håp om at Dante kunne se Firenze igjen. Han reiste til [[Verona]] hvor Alberto Canfrancesco «Cangrande» della Scala<ref>[https://www.histouring.com/en/cangrande-della-scala/ Alberto Canfrancesco «Cangrande» della Scala]</ref> lot ham leve i en viss sikkerhet, og antagelig også i en rimelig grad av velstand. della Scala slapp iallfall inn i Dantes paradis (''Paradiso'', XVII, 76).

I 1315 ble Firenze tvunget av Uguccione della Faggiuola (militæroffiseren som kontrollerte byen) å gi [[amnesti]] til de landflyktige, inkludert Dante, men for dette krevde byen en offentlig botsøving i form av en stor bot. Dante nektet og foretrakk å forbli i eksil. Da Uguccione beseiret Firenze, ble Dantes dødsdom bekreftet og utvidet til hans sønner. Han håpet fortsatt sent i livet at han kunne bli invitert tilbake til Firenze under betingelser som var ærverdige. For Dante var landsforvisning så nært opp til døden som han kunne komme, og fjernet det meste av hans identitet og hans arv. Han skrev om sin smerte og sin forvisning i ''Paradiso'', XVII (55–60), hvor Cacciaguida, hans tippoldefar, advarte ham om hva han kunne forvente.
[[Fil:Dante's tomb (Ravenna) - Facade.jpg|thumb|left|Dantes gravkammer i Ravenna, reist i 1870.]]
[[Fil:Stefano Ricci, monumento a dante alighieri, 1829, 01.jpg|thumb|Gravmonument for Dante i Firenze.]]
Fyrst Guido Novello da Polenta inviterte ham til [[Ravenna]] i 1318, og Dante aksepterte. Han gjorde ferdig ''Paradiso'' og døde i 1321, 56 år gammel. Det skjedde på tilbakereise til Ravenna fra en diplomatisk tur til [[Venezia]], muligens var han blitt smittet av [[malaria]] der. Han ble gravlagt i Ravenna ved kirken San Pier Maggiore (senere kalt for San Francesco). Bernardo Bembo, pretor av Venezia, reiste en grav for ham i 1483. På graven står en del vers av Bernardo Canaccio, en venn av Dante, dedisert til Firenze:
:''parvi Florentia mater amoris''
:''«Florence, mother of little love»''
Firenze kom til sist til å angre på Dantes forvisning, og byen gjorde gjentatte forespørsler om å få utlevert dikterens levninger. Ravenna nektet og ved et tidspunkt gikk de så langt som å skjule hans levninger bak en falsk vegg i klosteret. Uansett ble en grav reiste for ham i Firenze i 1829 i basilikaen til Santa Croce. Graven har stått tom siden da ettersom hans levninger fortsatt er i Ravenna, langt fra det land som han elsket. Fronten på graven i Firenze har følgende tekst: ''Onorate l'altissimo poeta'', hvilket betyr «Æres den mest opphøyde poet», et [[sitat]] fra fjerde ''canto'' av ''Inferno'', om Vergils velkomst da han gjenforenes med de store antikke dikterne som tilbringer evigheten i [[limbo]]. Den påfølgende linjen, ''L'ombra sua torna, ch'era dipartita'' («hans ånd, som hadde forlatt oss, er tilbake»), er påfallende nok ikke gjentatt på den tomme graven.

I 2007 ble Dantes ansiktstrekk rekonstruert som et fellesprosjekt. Kunstnere fra universitetet i Pisa og ingeniører fra universitetet i Bologna ved Forli konturerte en modell som framstilte Dantes trekk som noe annerledes enn man tidligere forestilte seg.<ref>Pullella, Philip (12. januar 2007): [http://www.reuters.com/article/oddlyEnoughNews/idUSL1171092320070112 «Dante gets posthumous nose job – 700 years on»]. ''Statesman'' (Reuters)</ref><ref>Benazzi S. (2009): «The Face of the Poet Dante Alighieri, Reconstructed by Virtual Modeling and Forensic Anthropology Techniques» i: ''Journal of Archaeological Science'' '''36''' (2): 278–283. doi:[http://dx.doi.org/10.1016%2Fj.jas.2008.09.006 10.1016/j.jas.2008.09.006]</ref>